Besøkende lærerinners budskap
Spesielle behov og tjeneste som blir utført
Studer dette lesestoffet ydmykt, og drøft det med søstrene du besøker, slik det er aktuelt. Bruk spørsmålene som hjelp til å styrke søstrene og til å gjøre Hjelpeforeningen til en aktiv del av ditt eget liv.
“Det finnes alltid noen med behov,” sa president Thomas S. Monson, “og enhver av oss kan gjøre noe for å hjelpe noen. … Med mindre vi glemmer oss selv i tjeneste for andre, er det liten mening med vårt eget liv.”1
Som besøkende lærerinner kan vi oppriktig lære å kjenne og elske hver søster vi besøker. Tjeneste for dem vi besøker vil komme naturlig av vår kjærlighet til dem (se Johannes 13:34-35).
Hvordan kan vi kjenne de åndelige og timelige behovene til våre søstre slik at vi kan yte tjeneste når det trengs? Som besøkende lærerinner er vi berettiget til å motta inspirasjon når vi ber angående dem vi besøker.
Å ha regelmessig kontakt med våre søstre er også viktig. Personlige besøk, telefonsamtaler, et brev til oppmuntring, en e-post, å sitte sammen med henne, en oppriktig kompliment, å ta kontakt med henne i kirken, å hjelpe henne ved sykdom eller nød og andre tjenestegjerninger hjelper alle oss å våke over og styrke hverandre.2
Besøkende lærerinner blir bedt om å rapportere om søstrenes velbefinnende, eventuelle spesielle behov og hvilken tjeneste de utfører for dem. Slike rapporter og vår tjeneste for våre søstre hjelper oss å vise vårt disippelskap.3
Fra Skriftene
Fra vår historie
Å tjene hverandre har alltid vært det sentrale i besøkende lærerinners virksomhet. Gjennom kontinuerlig tjeneste viser vi vennlighet og vennskap som rekker lengre enn månedlige besøk. Det er vår omsorg som teller.
“Jeg vil innstendig be våre søstre om å slutte å tenke på en telefonsamtale eller et kvartalsvis eller månedlig besøk,” sa Mary Ellen Smoot, Hjelpeforeningens 13. generalpresident. Hun ba oss isteden om å “konsentrere [oss] om å gi næring til sarte sjeler”.4
President Spencer W. Kimball (1895-1985) sa: “Det er nødvendig at vi tjener hverandre i riket.” Men han erkjente at ikke all tjeneste behøver å være heroisk. “Svært ofte består vår tjeneste i enkel oppmuntring eller i at vi gir … hjelp med praktiske oppgaver,” sa han, “men hvilke herlige konsekvenser kan ikke … små, men veloverveide handlinger føre til!”5