En familie på lag
Artikkelforfatteren bor i Alberta, Canada.
Det er lettere å vinne når alle samarbeider.
“Når vi hjelper” (Barnas sangbok, 108).
Ammon sukket da han og pappa forlot fotballkampen. “Jeg skjønner det ikke,” sa han. “Vi har så mange gode spillere. Hvorfor klarer vi ikke å score?”
Pappa var en god fotballspiller. Kanskje han kunne hjelpe.
“Jeg tror dere trenger å lære å samarbeide,” sa pappa. “Dere ønsker alle å score mål, ikke sant?”
“Jo,” sa Ammon. “Men alle kan ikke være den som scorer. Er det det du mener?”
Pappa nikket. “Man kan ikke score mål på egen hånd. Først må forsvarsspillerne ta ballen fra det andre laget, ikke sant?”
Ammon lo. “Det er ganske vanskelig å score hvis man ikke har ballen.”
“Akkurat,” sa pappa. “Så sender forsvarsspillerne den til en som kan score. Ingen kan klare det alene.”
“Man kan vel ikke det,” sa Ammon.
Da de kom hjem, holdt mamma babyen mens hun laget middag. “Hvordan gikk kampen?” spurte hun.
“Vi tapte igjen,” sa Ammon. “Men vi skal gjøre det bedre neste gang.”
“Det er en god innstilling,” sa mamma.
“Jeg er skrubbsulten!” ropte Miguel idet han, Samuel og Lucas kom løpende inn.
“Gutter, kan dere hjelpe til med å dekke bordet og rydde bort lekene?” spurte mamma.
Alle fire guttene stønnet.
“Men jeg har ikke lekt med lekene,” sa Samuel.
“Det vil ta en evighet!” jamret Miguel seg.
Pappa lo. “Jeg tror familien vår har det samme problemet som Ammons lag.”
“Hva da?” spurte Samuel.
“Vi samarbeider ikke,” sa Ammon. “Alle ønsker å score mål ved å spise middag. Men vi overlater alt til mamma.”
“Akkurat!” sa pappa. “Hvordan kan vi jobbe som et lag?”
Ammon fikk en idé. “Hva om Samuel og jeg dekker bordet? De andre guttene kan rydde bort lekene.”
“God idé!” sa pappa.
Snart var middagen klar. Ammon foldet armene under bønnen. Han var glad for at familien hadde samarbeidet som et lag. Han håpet at fotballaget kunne gjøre det samme.
Illustrasjon: Mark Jarman