Vårt hjem, vår familie
Lizochkas hjerte
Artikkelforfatteren bor nå i Belgia.
Illustrasjon: Annie Henrie
Min mann og jeg ble medlemmer av Kirken i Russland i 1995, og ble beseglet i Stockholm Sverige tempel året etter. Våre to små døtre ble også beseglet til oss. To år senere ble vi velsignet med nok en datter, Lizochka. Det gikk bra med oss. Vi var alle lykkelige. Men to dager etter at hun ble født, begynte hun å få problemer med å spise. I løpet av en måned la hun bare på seg 300 gram.
De ansatte på barneklinikken ba oss om å gi henne mat oftere. Jeg så at hun ønsket å spise, men klarte det ikke. Til slutt tok mannen min henne med til byens sykehus. Legen ga oss umiddelbart en diagnose – en fødselsdefekt i hjertet. En hjerteklaff fungerte ikke, og den dårlige blodstrømmen til lungene gjorde det vanskelig for henne å puste eller spise.
Hun trengte en operasjon, men i Russland fikk ikke barn denne operasjonen før de var to år gamle. Datteren vår var bare en måned gammel. Legen foreskrev en behandling for henne og sa at senere, når hun ble eldre, ville de utføre operasjonen.
En måned senere forverret Lizochkas helsetilstand seg dramatisk, og vi kjørte henne i full fart til sykehuset. Jeg holdt henne mens vi kjørte. Hun så på meg som om hun tryglet om hjelp. Hvis jeg ikke hadde vært medlem av Kirken, vet jeg ikke hva jeg ville ha gjort. Men min mann og jeg stolte på Herren, og var fast overbevist om at alt ville gå bra. Jeg prøvde å roe henne og sa: “Vær ikke redd for noe, min lille. Gud elsker oss. Han vil hjelpe oss, og alt vil ordne seg.”
Endelig kom vi frem. Jeg holdt henne tett inntil meg og løp til innleggelsesposten. Lizochkas øyne begynte å lukke seg. Det var så vidt hun pustet. Nesten ute av stand til å snakke fortalte jeg en lege om barnet mitt, og helsepersonellet tok henne med til intensivavdelingen. Legen sa at lungene hennes begynte å hovne opp, og de koblet henne til en hjerte-lungemaskin.
Dagen etter snakket vi med lederen for hjertekirurgisk avdeling. Han sa: “Jeg har gjort slike operasjoner, men bare på eldre barn. Hvor gammel er hun nå?”
“To måneder,” sa vi.
“Hun har det allerede veldig vondt. Hun er så liten, og hevelsen i lungene kompliserer ting, men vi må ikke utsette dette lenger. Jeg har aldri gjort en slik operasjon på et lite barn. Jeg skal gjøre alt jeg kan. Dere blir nødt til å kjøpe en kunstig dobbel hjerteklaff, og det er veldig dyrt – cirka 2100 dollar. Operasjonen vil finne sted om fire dager.”
Hva skulle vi gjøre? Hverken vi eller noen vi kjente hadde så mye penger. Andre ble imidlertid oppmerksom på situasjonen vår, og på grunn av deres generøsitet og Herrens barmhjertighet var vi i stand til å skaffe pengene. Min mann kjøpte klaffen vi trengte for å redde livet til barnet vårt.
Ikke bare ba og fastet alle brødrene og søstrene i grenen for vår lille datter, men det samme gjorde misjonærene og mange siste-dagers-hellige i hele byen. Vi følte deres støtte. Da vi satt i gangen under operasjonen, følte vi Den hellige ånds tilstedeværelse og fornemmet våre brødre og søstres bønner. Vi visste at de var nær oss! Og Gud var med oss og veiledet kirurgene. Han ville ikke forlate oss, og alt ville ordne seg.
Da kirurgen kom ut etter operasjonen, fortalte han oss en smule forvirret: “Alt gikk bra. Vi satte inn klaffen. Jeg skjønner ikke hvordan, men det gikk bra.” Men vi skjønte hvorfor det hadde gått bra. Vår himmelske Fader hadde velsignet ham.
Lizochka lå på sykehuset i tre dager mens hevelsen i hjerte og lunger gikk ned. Hun hadde blitt åpnet opp og lukket med bare en tynn hinne, og noen dager senere opererte de på nytt for å lukke brystet og organene hennes. Nesten ingen av legene forventet at hun skulle overleve. Men vi trodde på vår himmelske Fader og på hans kraft, og vi trodde at hvis det var hans vilje, ville hun komme seg.
Bare Gud kunne ha gitt oss Lizochka tilbake. For hver dag ble hun bedre. Hun lå på sykehuset en måned til, og nå er hun hjemme hos oss.
Gud er en Gud som utretter mirakler. Han hører våre bønner, og i vanskelige stunder bærer han oss. Prøvelser styrker vår tro og lærer oss å tro, håpe og elske.