—Slektshistorie— jeg gjør det
Det kan være både enkelt og morsomt å komme i gang. Ungdom over hele verden gjør slektshistorie og gjør en forskjell.
Hvor begynner vi? Kanskje du tror at slektningene dine allerede har gjort alt arbeidet som er å gjøre. Eller kanskje du nylig har begynt med slektshistorie og det virker overveldende. Enten du begynner med å skrive dagbok, klargjøre navn til templet eller lære av dine levende slektninger, kan du delta i slektshistorie på morsomme og meningsfylte måter.
Skrive dagbok: Vi skulle minnes våre velsignelser
Det er ikke lett å skrive dagbok. Vi sier ofte til oss selv at vi er for opptatt eller for slitne eller at livet vårt ikke er spennende nok til å skrive om. Jeg skjønte for noen år siden at det ikke var meningen at det skulle være vanskelig å skrive dagbok, og at jeg kunne lære å bli glad i det.
Jeg begynte med å skrive én ting om dagen. Det spilte ingen rolle om det var langt eller spennende. Jeg bare skrev det jeg tenkte på eller det som hadde skjedd den dagen. Det har allerede vært til velsignelse for meg.
En dag var det en i familien som strevde, og jeg var ikke sikker på hva jeg skulle si til henne, men så ble jeg tilskyndet til å lese en av dagbokoppføringene mine for henne. Jeg var i stand til å dele en liten bit av meg selv som jeg hadde skrevet i den lille sorte dagboken, og jeg så hvordan det bidro til å gjøre henne lettere stemt.
Jeg kan garantere at hvis du vil begynne med å skrive én ting om dagen, vil det være til velsignelse for deg. Uansett hvor lite eller stort det er, kan det å skrive ned velsignelsene i livet ditt hjelpe deg å huske dem.
Gentry W., Utah, USA
Finn glede i slektshistorie: Søk etter forfedre
Da jeg ble døpt, hørte jeg mye om slektshistorie, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det, eller om jeg kunne. Jeg bestemte meg for å be angående det, og jeg følte at jeg skulle begynne å jobbe med det med en gang. Jeg følte at mine forfedre var ivrige etter at jeg skulle begynne, og at de ville hjelpe meg å finne den informasjonen som trengtes for å gjøre ordinansene.
Jeg begynte med å ta et kurs i slektshistorie, og kort tid senere ble jeg kalt som slektshistorisk konsulent. Jeg var nervøs fordi jeg ikke visste mye om det, men jeg tok imot kallet.
En dag besøkte jeg min bestemors søster, som hadde dokumenter om min oldemor. Hun ønsket ikke å gi noe særlig informasjon, fordi de hadde en tradisjon for ikke å snakke om avdøde slektninger. Hun sa at dagen etter var årsdagen for min oldemors død, og hun ville brenne dokumentene. Jeg spurte om jeg kunne få noen opplysninger fra dem først, og det lot hun meg. Jeg visste da at vår himmelske Fader ville hjelpe meg å fortsette min forskning.
Da jeg virket i slektshistorisk senter i nærheten av templet, fortsatte jeg å finne ut mer om familien min. Jeg fant ut at to av min oldemors besteforeldre var italienske immigranter som hadde en gård i nærheten av São Paulo i Brasil. Familien hadde mistet kontakten med slektningene på gården, men jeg fant et søskenbarn som skrev bok om familiens slektshistorie. Han ga meg boken, som det hadde tatt ham ni år å skrive. Han sa han ikke visste hvorfor han burde skrive den, men følte det ville hjelpe noen i fremtiden. Jeg vet at det var Elijahs ånd som inspirerte ham.
Mine erfaringer har lært meg at vi gjør et hellig arbeid. Våre forfedre venter på vår hjelp, og er på vår side for å hjelpe oss.
Gabriel D., Brasil
Tempelarbeid: Hellige ordinanser
Jeg er konvertitt og eneste medlem av Kirken i min familie. Jeg har lært at en av de hellige ordinansene er dåp for de døde. Jeg dro til templet på en omvisning, og mens jeg hørte guiden snakk om ordinansene, følte jeg en stille hvisken be meg om å dra til slektshistorisk senter for å sende inn en anmodning om tempelordinanser for min mor, som hadde gått bort. Jeg ble så glad da FamilySearch senere bekreftet at tempelarbeidet hennes var utført. Det styrket mitt vitnesbyrd, og jeg vet at en av grunnene til at vi er her på jorden er å hjelpe våre forfedre å motta Jesu Kristi sanne evangelium.
Marvin S., Filippinene
Følg tilskyndelsen: Lær av levende slektninger
Etter å ha fullført videregående skole, følte jeg at jeg skulle besøke alle mine fire besteforeldre. Jeg hadde litt fritid, og jeg innså at jeg kanskje ikke ville få denne muligheten igjen, så jeg tilbrakte en uke hos hver av besteforeldrene mine.
Jeg brukte tiden til å gå gjennom gamle esker, lese gamle brev og se på gamle bilder. Jeg gjorde opptak av mine besteforeldres livshistorier, gikk rundt på kirkegårder og besøkte steder der mine besteforeldre og deres slektninger hadde bodd og arbeidet. Det var morsomt! Jeg lærte så mye om mine forfedre, mine besteforeldre, mine foreldre og meg selv. Jeg innså at jeg ikke ville ha det livet jeg har om det ikke var for mine forfedre.
Etter turen kom jeg tilbake med ca 1000 av mine forfedres navn, og har vært i stand til å gjøre tempelarbeidet for mange av dem. Å følge Den hellige ånds tilskyndelser og besøke mine besteforeldre var en av de beste avgjørelsene jeg noensinne har tatt.
Shenley P., California, USA
Føl deg hjemme: Ta med navn til templet
Da jeg ba pappa om forslag med hensyn til slektshistorie for å fullføre Personlig fremgang, forklarte han at han hadde funnet noen slektsnavn for flere år siden, men ikke hadde vært i stand til å klargjøre navnene til templet på egen hånd fordi han hadde så lite tid. Min hjelp kunne gjøre det mulig for disse familiemedlemmene å motta templets velsignelser.
De neste månedene gikk søndagsettermiddager og kvelder med til å skrive navnene inn i datamaskinen og høre slektshistorier fra min far. Vi bestilte til og med mikrokort for å finne mer informasjon. Noen ganger når det var vanskelig å lese gamle filmer, holdt jeg en stille bønn for så å ta et ark og tegne av bildene. Ut av mulm dukket det opp navn.
Jeg hadde etter hvert en stor samling slektsnavn, og ungdommene i menigheten hjalp til med å gjøre dåp. Mor og far og andre medlemmer i menigheten tok med seg navnekortene for å gjøre de andre tempelordinansene.
Tiden virket kort til jeg selv forberedte meg til å reise til templet for min egen begavelse. Jeg gledet meg, men var også nervøs.
Da vi dro av sted til templet, forklarte far at han hadde funnet noen av navnekortene jeg hadde klargjort til mitt Personlig fremgang-prosjekt. Noen hadde blitt forlagt, så han hadde med navnekortene så mor, min forlovede og han kunne gjøre dem ferdige. Han sa navnene deres, og jeg husket dem fra prosjektet mitt.
Da jeg inngikk hellige pakter i templet, følte jeg meg omgitt av mine nærmeste på begge sider av sløret. Jeg følte en gjennomgripende fred i vissheten om at jeg kan bli evig forenet med min familie.
Holly P., Idaho, USA