Vi må forsvare det vi tror på
Vi lever i en verden der mange ser det onde som godt og det gode som ondt, og vi må ta et standpunkt for det gode. Følgende er vitnesbyrd fra unge voksne som har forsvart det de tror på. De hverken kranglet eller reagerte med sinne eller uvennlighet. De viste “både mot og høflighet”1, og som følge av dette styrket de andre (se 3 Nephi 12:44-45).
Min bror nektet å drikke champagne
I Frankrike er det verneplikt. Min 20 år gamle lillebror Loïc bestemte seg for å gå på reserveoffiserskolen for å bli løytnant. Da skolen nærmet seg slutten, var det en edsavleggelse for nye offiserer. Alle måtte etter tur fremsi regimentets slagord. Så måtte de drikke et glass champagne med en rose i – og svelge begge deler. Denne tradisjonen begynte med Napoléon Bonaparte, og ingen offiser siden hadde unnlatt å delta.
Loïc fortalte obersten at han ikke kunne drikke alkohol på grunn av sine religiøse prinsipper. En iskald stillhet fulgte hans anmodning om fritak. Obersten reiste seg. Istedenfor å tvinge Loïc til å drikke champagnen, gratulerte han ham for at han hadde stått ved sine prinsipper til tross for press, og sa han var stolt over å ta imot denne prinsippfaste mannen i regimentet sitt. De erstattet champagnen med noe annet, og Loïc deltok i edsavleggelsen.
Pierre Anthian, Frankrike
Jeg ble invitert til en vill fest
Etter endt utdannelse arbeidet min søster Grace og jeg for et firma sammen med flere andre siste-dagers-hellige. Arbeidsgiveren var ikke medlem av Kirken. Da min søster ble ansatt, planla arbeidsgiveren en overraskelsesfest for henne i forbindelse med at hun skulle gifte seg. Jeg håpet hun ville respektere normene våre, men i stedet bestilte hun alkoholholdig drikke, en mannlig danser og en skandaløs video.
Før festen følte jeg at Den hellige ånds hvisken oppfordret meg til å minne sjefen på normene våre. Jeg grep tak i min Unge kvinners medaljong og tenkte på alle anstrengelser og ofre jeg hadde gjort da jeg var i Unge kvinner for å fullføre “Personlig fremgang”. Jeg ba om at jeg måtte bli veiledet til å stå litt rakere akkurat nå. Jeg sendte SMS til arbeidsgiveren om mine betenkeligheter, og trodde kanskje hun ville bli fornærmet. Likevel var mitt største ønske å behage vår himmelske Fader.
Da festen begynte, hverken snakket eller smilte sjefen til meg. Hun hadde imidlertid avbestilt danseren og videoen.
I dagene etter festen snakket og lo ikke sjefen sammen med meg slik hun hadde gjort før festen. Men jeg følte meg vel fordi jeg visste at Gud var tilfreds med det jeg hadde gjort. Etter en ukes tid var forholdet mitt til sjefen tilbake til det normale. Jeg vet at Gud bløtgjorde hjertet hennes og hjalp henne å innse at jeg etterlevde det jeg trodde på.
Lemy Labitag, Cagayan-dalen, Filippinene
Jeg hørte støtende språk i klassen
Da jeg var rundt 18, hadde jeg søm som fag på skolen. En dag begynte tre jenter rett ved siden av meg å bruke støtende språk. Jeg visste ikke om jeg skulle ignorere dem for å unngå konflikt, eller om jeg skulle forsvare mine normer og be dem om å slutte. Til slutt sa jeg så hyggelig jeg kunne: “Unnskyld meg, men kan dere være så snill å passe språket deres?”
Den største av jentene stirret på meg og sa: “Vi snakker akkurat sånn som det er naturlig for oss.”
Jeg sa: “Men er dere virkelig nødt til å banne? Det er veldig støtende.”
Hun sa: “Ikke lytt, da.”
Jeg begynte å bli lei meg og sa: “Det er vanskelig å ikke lytte når dere snakker så høyt.”
Hun sa: “Du får bite det i deg.”
Jeg ga opp. Jeg var frustrert over jentene, men enda mer frustrert over meg selv. Jeg kunne ikke tro at jeg at jeg hadde latt tonefallet mitt bli konfronterende. Jentene bannet fortsatt, og nå var vi alle sinte.
Etter at jeg hadde roet meg ned, så jeg at jentene hadde problemer symaskinen sin. Jeg visste hva som var galt, fordi jeg hadde hatt det samme problemet tidligere. Så jeg viste dem hvordan man ordner det. Jeg så ansiktsuttrykket på den største jenta forandre seg. Hun sa: “Vi beklager.” Jeg kunne ikke tro det – hun ba om unnskyldning. “Jeg beklager også,” sa jeg. “Jeg burde ikke blitt så sur.”
Jeg gikk tilbake til symaskinen min og hørte ikke et eneste banneord mer. Denne opplevelsen lærte meg at det vi sier, kanskje ikke vil forandre andres holdninger, men vennlighet og tjeneste kan ofte gjøre det.
Katie Pike, Utah, USA
Jeg forsvarte det å reise på misjon
Jeg ble medlem av Kirken da jeg var 19, som den andre av tre sønner og den eneste siste-dagers-hellige i familien. Kort tid etter at jeg ble døpt begynte jeg å føle et ønske om å reise på misjon. Etter et år fortalte Ånden meg at jeg burde dra. Jeg snakket med mor, som ikke syntes det var riktig av meg å reise. Jeg utsatte det i et år, men ønsket om å reise på misjon forlot meg aldri. I løpet av det året studerte jeg Skriftene, sparte penger, klargjorde papirene mine, tok alle legeundersøkelsene, og – etter at alt annet var klart – ventet jeg på Herren. Det varte ikke lenge før jeg ble kalt til å tjene i Brasil Campinas misjon.
Mor og far var fremdeles imot det. Jeg fastet og ba uforbeholdent, og fortalte min himmelske Fader om min frykt. Jeg ba ham om å røre ved min jordiske fars hjerte. Det gjorde han. Til min overraskelse deltok far på avskjedsfesten som vennene mine hadde arrangert for meg lørdagen før avreisen. Og den mandagen kjørte far meg til flyplassen.
På misjonen følte jeg Guds kjærlighet mens jeg forkynte evangeliet. Mor sluttet ikke å være mor, og da jeg kom hjem, var hun den første til å klemme meg.
Jeg lærte at en misjon er mye mer enn en plikt – det er et privilegium og en fantastisk tid for vekst og læring.
Cleison Wellington Amorim Brito, Paraíba, Brasil
Jeg bar vitnesbyrd om Gud
Som førsteårsstudent ved landets beste universitet følte jeg meg presset til å gjøre mitt beste. Forfølgelse kom, og jeg begynte å stille spørsmål ved min tro på evangeliet da mange av mine forelesere utla det de hevdet var “virkeligheten”. Mange av klassekameratene mine ble påvirket. Dette miljøet gjorde det vanskelig å opprettholde kristne verdier. Jeg vurderte å slutte, men besluttet at det var bedre å bli. Jeg tenkte at hvis det bare var noen få som var kvalifisert til å komme inn på dette universitetet, og blant disse var det bare noen få siste-dagers-hellige, så burde jeg bli og stå for sannheten.
Biologiprofessoren min, en selverklært ateist, underviste i naturvitenskap uten tro på en høyeste Skaper. Men jo mer jeg hørte, jo mer styrket det min tro på at det finnes et høyeste vesen – Gud, vår Fader – som skapte alle disse tingene. Andre hevdet at denne oppfatningen ikke ga noen mening. Diskusjonene våre ble mer intense. Jeg var ivrig etter å rekke opp hånden og forklare at jeg tror på Gud som Skaperen.
Tiden for å gi kommentarer kom. På skolen min var det vanlig at folk applauderte, ropte eller buet på dem som fremla sine oppfatninger. Jeg reiste meg frimodig og sa tydelig til motstanderne: “Å tro på Gud gir kanskje ingen mening for dere i øyeblikket, men dagen vil komme da det vil gi like mye mening for dere som det gjør for meg nå.”
Siden den gangen har aldri noen buet på meg når jeg har forsvart det jeg tror på. Fra da av utviklet jeg meg faglig, sosialt og åndelig. Jeg begynte å bli aktiv i studentaktiviteter, og jeg ble valgt til flere verv ved skolen.
Jeg lærte at det å stå for sannheten, om så bare én gang, i stor grad påvirker våre fremtidige beslutninger.
Vince A. Molejan jr., Mindanao, Filippinene