Motstand mot min misjon
Artikkelforfatteren bor i Manaus, Brasil.
Etter å ha intervjuet meg for å reise på misjon, sa stavspresidenten: “Uventede ting vil skje i livet ditt for å prøve å få deg til å ombestemme deg.”
Illustrasjon: Greg Newbold
Jeg ble medlem av Kirken da jeg var 15, og fire år senere sendte jeg inn misjonærsøknaden min. Under intervjuet med stavspresidenten roste han meg for at jeg hadde bestemt meg for å tjene Herren som heltidsmisjonær. Deretter sa denne inspirerte lederen noe som gjorde dypt inntrykk på meg: “Fra nå av vil merkelige ting skje i livet ditt for å prøve å få deg til å ombestemme deg angående din beslutning om å tjene Herren.”
Mens jeg ventet på misjonskallet, jobbet jeg som lærling hos Xerox. Dette arbeidet gjorde det mulig for meg å anskaffe noen av de tingene jeg ville trenge på misjonsmarken, og å hjelpe mor med utgiftene hjemme. Det gikk veldig bra.
Dessverre begynte “merkelige ting” å skje. Først ble mor overfalt og døde nesten av skadene, men en god Fader i himmelen sparte livet hennes på mirakuløst vis.
Den gangen bodde mor, to yngre søstre og jeg i et leid hus. Vi levde av min inntekt og en liten trygd som mor fikk på grunn av min fars død flere år før.
Noen, også medlemmer av Kirken, spurte: “Vil du klare å forlate moren din slik som dette og reise på misjon?” Da jeg hørte dette spørsmålet om og om igjen, begynte jeg å tvile.
En dag ringte stavspresidenten og fortalte at misjonskallet mitt hadde kommet, og ba meg om å komme til kontoret hans den kvelden slik at han kunne gi meg den etterlengtede konvolutten fra Kirkens hovedkvarter. Nyheten gjorde meg både nervøs og glad.
Samme dag spurte min overordnede på jobben om han kunne få snakke med meg før lunsj. Da jeg kom inn på kontoret hans, ble jeg møtt med vennlighet, og vi snakket i noen minutter om opplæringen min og hva jeg hadde lært i firmaet. Så sa denne mektige mannen i organisasjonen noe som var drømmen for de fleste av byens innbyggere: “Du har gjort en god jobb her som lærling, og vi ønsker å ansette deg og ha deg med på laget. Hva syns du?”
Dette var en av mitt livs vanskeligste beslutninger. Sekundene føltes som en evighet. Det virket som om jeg kunne høre folk som spurte meg om jeg hadde tenkt å forlate min mor, uten min økonomiske støtte, og reise til misjonsmarken.
Jeg husket imidlertid det jeg hadde lært av Skriftene og mine ledere i Kirken, og på en svært hellig måte visste jeg med urokkelig visshet at Gud ville at jeg skulle virke som heltidsmisjonær i hans kirke. Jeg visste at han ville ta vare på familien min, at jeg kunne stole på ham og at alt ville ordne seg.
Jeg forklarte situasjonen for min overordnede, og jeg kan fortsatt høre svaret hans i tankene mine: “Jeg trodde du var en svært sindig ung mann, men her kaster du bort ditt livs mulighet.”
Jeg takket ham av hele mitt hjerte for tilbudet, og 28 dager senere meldte jeg meg ved misjonæropplæringssenteret i São Paulo i Brasil.
I løpet av misjonen sørget Herren for min families behov gjennom venner i Kirken, og også på mirakuløse måter. Min mors helse ble bedre og nye jobbmuligheter dukket opp både for mine søstre og henne.
“Uventede ting” skjer virkelig når vi bestemmer oss for å tjene Herren. Men jeg vil ydmykt tilføye mitt vitnesbyrd til tusenvis av andres som har reist ut i tjeneste for Gud, om at misjonærtjeneste har påvirket mitt liv gjennomgripende.