Min bønn i Nordsjøen
Olaf Thorlief Jensen, Utah, USA
Illustrasjoner: Bradley H. Clark
Da jeg var 17 år gammel, bodde vi på en øy i Sør-Norge som heter Andabeløy. Min far konverterte til Kirken på Andabeløy, og jeg ble døpt i havet der.
Jeg var fisker på den tiden, og hadde mye erfaring med å håndtere en båt. Far ga meg ansvaret for båttaxi-tjenesten vår som ble benyttet av innbyggerne i området.
En dag i 1941 fikk vi telefon fra legen i Flekkefjord, nord for oss. En kvinne som bodde ca to timer unna med båt, trengte øyeblikkelig legehjelp. Dr. Hoffman spurte om jeg kunne ta båten og kjøre ham til henne, men mor og far var bekymret for en storm som raste i Nordsjøen. Vi bestemte oss for å be og spørre vår himmelske Fader om hva vi skulle gjøre. Vi fikk til svar at jeg skulle dra ut.
Da jeg sakte kjørte Tryg, min 31 fot store fiskebåt ut på sjøen, var været dårlig og bølgene store. Etter å ha hentet legen, satte jeg kurs ut gjennom fjorden mot åpent hav. Vi skulle til et tettsted like nord for Lista, som ligger på Norges steinete sydkyst – kjent for uvær og forlis.
Jeg styrte gjennom stormen til vi kom til en steinete vik, ca 12 meter bred, som førte til målet. Bølgene, som var så høye at jeg ikke kunne styre båten gjennom innløpet, fosset inn gjennom innløpet og slo mot steinene.
“Hva skal vi gjøre?” ropte legen om kapp med vinden.
“Vi må be angående det,” svarte jeg.
Jeg stoppet opp og ba vår himmelske Fader om veiledning. Så snart jeg hadde sagt amen, fikk jeg et tydelig svar. Jeg husket plutselig en historie en gammel fisker hadde fortalt meg. Han hadde fisket i samme område i et voldsomt uvær, og klarte ikke å komme i land. Mens han ventet på at stormen skulle stilne, la han merke til et mønster i de innkommende bølgene. Etter at tre store bølger hadde skylt inn, fulgte en kort periode med ro – lenge nok til at han kunne kjøre inn i innløpet.
Jeg hadde fisket mange ganger i dette området, men hadde aldri lagt merke til et bølgemønster. Likevel stilte jeg båten foran innløpet, der vi ventet og fulgte med mens tre store bølger slo inn. Ganske riktig ble det plutselig stille. Jeg lot båten gli frem over den jevne overflaten i den indre bukten og brakte dr. Hoffman trygt i land. Han skyndet seg til den syke kvinnen mens jeg ventet i båten, takknemlig for at min himmelske Fader hadde besvart min bønn.
Da legen kom tilbake en time senere, sa han: “Vi reddet livet hennes!”
Lettet over nyheten og bedre vær, styrte jeg båten hjem i trygghet.
Jeg bærer vitnesbyrd om at når vi trenger hjelp, skulle vi be. Jeg vet at vår himmelske Fader vil svare.
Bølgene var så høye at jeg ikke kunne styre båten gjennom innløpet.