Han er glad i deg

Alice Victoria Weston-Sherwood, Arkansas, USA

Jeg satt i hjørnet av det celestiale rom ved orgelet under innvielsen av Memphis Tennessee tempel. President James E. Faust (1920-2007), medlem av Det første presidentskap fra 1995 til 2007, hadde kommet for å innvie templet. Han og flere andre ledere satt bak mikrofonen. Et av Kirkens lokale kor kom inn og stilte seg bak dem.

En ung kvinne jeg var besøkende lærerinne for, var medlem av koret. Gjennom hele møtet ba jeg om at hun ville få det hun hadde kommet for. Hun hadde betrodd seg til meg og sagt at hun kom til tempelinnvielsen den dagen for å finne ut hvordan Herren så på henne. Hun hadde tidligere begått alvorlige synder, og selv om hun hadde omvendt seg, strevde hun fortsatt med å føle godt ved seg selv og til og med å føle seg vel med å synge i koret.

Jeg stirret på president Faust, idet jeg følte at han, som en representant for Herren i Det første presidentskap, burde være i stand til å gjøre noe. Men hvordan kunne jeg fortelle ham det, og hvordan kunne han gjøre noe? Etter møtet ville han forlate rommet like raskt som han hadde kommet inn, og det ville ikke være noen introduksjoner, ingen håndtrykk og ingen samtale. Jeg forsto at han hadde det travelt og hadde reiseplaner, men jeg ba likevel.

President Faust syntes å sitte i dype tanker, men så på meg en stund – med knyttede muskler i øyenbrynene. Da møtet ble avsluttet, lyste han opp med et lykkelig ansiktsuttrykk.

Han så på meg igjen, og plutselig reiste han seg, snudde seg og strakte armen frem så langt som den rakk. Han pekte direkte på venninnen min. Så sa han bestemt og høyt og tydelig: “Herren er glad i deg!”

President Fausts gest var liten og enkel, men likevel så virkningsfull at den bare kunne ha kommet ved at Den hellige ånd formidlet til ham det jeg ikke kunne. Disse få ordene velsignet min venn og fortsetter å underbygge min tro på at Herren er oppmerksom på detaljene i vårt liv, og “at ved små og enkle ting vil store ting skje” (Alma 37:6).