Opp til overflaten igjen
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Jeg hadde bønnfalt vår himmelske Fader om å fjerne min angst og fortvilelse, men uten disse prøvelsene ville jeg kanskje ikke nå det “lovede land” han ledet meg til.
Cirka seks måneder etter endt utdannelse begynte jeg å få panikkanfall, angst og bølger av depresjon. Jeg hadde ingen anelse om hvor disse følelsene kom fra, men de var sterke og tærende.
Jeg kjempet for å holde fokus. På jobben medførte enhver ny oppgave slik angst at jeg ikke kunne sitte stille. Tankene løp løpsk, og hjertet dunket så hardt at jeg trodde det skulle hoppe ut av brystet mitt. Dette kunne fortsette i dagevis, og når jeg kom hjem fra jobb hver dag, kollapset jeg på sofaen. Før jeg visste ordet av det var kvelden gått og en ny arbeidsdag hadde begynt.
Disse følelsene vedvarte i flere måneder, selv etter at jeg hadde funnet en ny jobb og søkt profesjonell hjelp.
Jeg ba hver morgen på vei til jobb om styrke til bare å klare meg gjennom dagen og komme hjem til min hustru og datter. Jeg kunne ikke se lys i enden av tunnelen, og jeg ønsket ofte å gi opp. Mang en dag ba jeg himmelen om hjelp mens tårene sprengte på. Jeg ba mer oppriktig enn jeg noen gang hadde gjort, og bønnfalt vår himmelske Fader om å hjelpe meg å forstå denne prøvelsen, og om å fjerne den fra meg.
Jeg følte meg hjelpeløs i mørke og fortvilelse når jeg ikke følte Ånden. Men når Ånden løftet meg ut av min håpløshet, fant jeg optimisme til å fortsette – om bare til min neste bønn. Jeg lærte å stole på min himmelske Fader for mer enn bare en bønn ved måltidene eller en nonchalant innsjekking hver kveld. Som følge av dette kom jeg nærmere ham.
Kastet om på bølgene
Midt i min angst og fortvilelse leste jeg om igjen beretningen om da jaredittene krysset “det store dyp” (Ether 2:25). Jeg kan bare forestille meg spenningen da de gikk ombord i båtene. Reisen var kanskje farlig, men de visste at de var på vei til “et land som er utvalgt fremfor alle andre land” (Ether 2:15).
Om reisen leser vi:
“Gud Herren lot en sterk vind blåse over havflaten mot det lovede land, og derfor ble de kastet om på havets bølger av vinden.
Og det skjedde at de mange ganger ble begravet i havets dyp, fordi bølger så høye som fjell skyllet over dem, og også på grunn av det voldsomme uvær som den sterke vinden forårsaket…
Derfor ropte de til Herren når de ble omgitt av vannmassene, og han førte dem opp til overflaten igjen.
Og det skjedde at vinden ikke sluttet å blåse mot det lovede land mens de var på vannene, og derfor ble de drevet frem av vinden” (Ether 6:5–8).
Disse versene ble personlige for meg. Jeg følte at jeg var i min egen båt mens angstens vinder hamret løs på meg og bølger av depresjon slo over meg og begravet meg i fortvilelsens dyp. Når jeg var “omgitt” og ropte til Herren, kunne jeg bryte gjennom overflaten, bare for å bli begravet nok en gang.
Jeg leste vers 8 om igjen: “Vinden [sluttet ikke] å blåse mot det lovede land… og derfor ble de drevet frem av vinden” (uthevelse tilføyd). Da slo det meg. Den samme vinden som fikk de kolossale bølgene til å begrave båtene, velsignet også jaredittene på deres ferd. Jeg hadde bønnfalt vår himmelske Fader om å stilne vinden og bølgene, men uten dem ville jeg kanskje ikke nå det “lovede land” han ledet meg til.
Disse versene forandret mitt syn på livet. Min angst og depresjon hadde økt min tillit til vår himmelske Fader. Uten vinden og bølgene ville jeg kanskje aldri ha lært å kjenne Gud slik jeg har – og jaredittene ville kanskje aldri har kommet frem til det lovede land.
Nå, noen år etter denne opplevelsen, blåser ikke lenger angstens vinder i kast, og mine bølger av depresjon begraver meg ikke lenger. Men hvis og når stormen kommer tilbake, vil jeg påkalle Herren og være takknemlig, vel vitende om at rolig sjø ikke bringer båter til det lovede land – det må stormfullt hav til.
Illustrasjon: Jerry Harston