Annas reise
Artikkelforfatteren bor i Arizona, USA.
Denne historien fant sted i mai 1889.
Anna Matilda Anderson sto tett sammen med sin mor og søster Ida under den sorte paraplyen. Gjennom øyekroken så hun toget nærme seg. Hun skalv. Dette toget ville føre henne fra Sverige og begynne hennes reise til Amerika.
“Vær flink, og lytt til eldste Carlson,” hvisket Annas mor på svensk. Hun holdt jentene tett inntil seg. Eldste Carlson var en misjonær som hadde virket i Sverige i tre år, siden Anna var åtte. Nå var tiden inne til at han skulle reise hjem til sin familie i Idaho i USA.
Da mamma hadde besluttet å sende Anna og Ida til Amerika for å unnslippe forfølgelsen i Sverige, hadde eldste Carlson tilbudt seg å passe på dem. Nå sto han ved toget. Han ga tegn til at de to jentene skulle komme til ham. Ida ga moren en god klem og begynte å gå, men Anna ble værende igjen.
“Jeg er glad i deg,” sa Anna. “Jeg vil savne deg.”
“Og jeg deg. Hør godt etter. Hvis du kommer til et sted hvor du ikke kan forstå hva folk sier, må du ikke glemme å be til din himmelske Fader, for han kan forstå deg.”
Anna tenkte fremdeles på sin mors ord da hun gikk ombord på toget og satte seg ved siden av Ida og eldste Carlson. Hun hadde gledet seg til sin første togreise, men nå ønsket hun bare et siste glimt av sin mor. Toget var altfor høyt til at hun kunne se ansiktene, men hun smilte da hun fikk øye på morens sorte paraply, som hun holdt høyt over folkemengden. Det minnet henne på at mamma fulgte med.
Med en stor røksky slingret toget fremover. Først beveget det seg så langsomt at mamma løp ved siden av toget. Den sorte paraplyen vinket til Anna. Men snart forsvant den sorte paraplyen ut av syne. Anna lente seg mot vindusruten og lurte på hva som var i vente.
Flere uker senere lente Anna seg mot vindusruten på et annet tog. Dette gikk til Salt Lake City, Utah. “Amerika ser annerledes ut enn Sverige, ikke sant?” sa hun til Ida.
“Jo,” svarte Ida på svensk. “Men Amerika er vårt hjem nå, og hvis vi arbeider hardt nok, kan vi få mamma hit også.”
Det hadde ikke vært nok penger til mammas billett. En familie i Ogden, Utah hadde betalt for Idas reise til Amerika. Ida skulle bo hos dem på gården og arbeide for å betale dem tilbake. Men Anna skulle bo hos sin tante i Salt Lake City. Annas tante hadde kommet til Utah mange år tidligere, og mamma hadde skrevet for å fortelle henne at Anna var på vei.
Etter toget hadde de tatt en båt over Nordsjøen til Danmark. Så seilte de til England og Irland før de krysset Atlanterhavet og kom til New York City. Anna hadde vært sjøsyk mesteparten av den 15 dager lange reisen. Hun hadde blitt lettet da hun i New York tok plass på et tog som skulle til Utah.
“Ogden, Utah!” ropte konduktøren. Anna kunne fremdeles ikke engelsk, men hun gjenkjente navnet på byen. Hun ble trist. Og hun ble enda tristere da eldste Carlson reiste seg og tok sin og Idas koffert.
“Er du nødt til å gå?” spurte hun søsteren sin.
“Ja,” sa Ida mildt. “Ikke vær redd, tante vil være der når du kommer til Salt Lake City.”
Anna fulgte med mens Ida og eldste Carlson møtte familien hans på stasjonen. De skulle kjøre Ida i en prærievogn til hennes nye hjem på gården, og så reise til Idaho. Nå følte Anna seg helt alene.
Toget skranglet gjennom mørket til det stoppet med et rykk på stasjonen i Salt Lake City. Det var nesten midnatt. Anna tok kofferten sin og hoppet ned på perrongen. De trette øynene hennes lette etter tante.
Men det var ingen som ventet på henne.
Frykten senket seg over Anna. Hun lot blikket gli over perrongen igjen, i håp om at hun hadde oversett noe. Blikket festet seg på et eller annet i mørket. Hun prøvde å skjelne ansiktstrekk i det blafrende gasslyset. Men tanten hennes var ikke der.
Fremmede kom bort til henne og stilte henne spørsmål. Anna trodde de ønsket å hjelpe, men hun forsto ikke hva de sa.
Hun hadde aldri vært så redd i hele sitt liv. Ikke da klassekameratene i Sverige hadde gjort narr av hennes nye tro. Ikke da hun hadde vært syk på båten til New York. Og ikke engang da hun hadde sagt farvel til mamma.
Anna lukket øynene og tenkte på morens ord: “Ikke glem å be til din himmelske Fader, for han kan forstå deg.”
Anna knelte på perrongen ved siden av kofferten sin og ba mer innstendig enn hun noen gang før hadde bedt. Hun ba om at vår himmelske Fader måtte sende henne en som kunne svensk og kunne forstå henne.
Da hun avsluttet bønnen, kikket hun opp. Det var fortsatt ingen som ventet på henne. Men så fikk hun øye på en tysk familie som hun gjenkjente fra togturen. Moren ga tegn til at hun skulle bli med dem. Fremdeles gråtende, tok Anna kofferten sin og subbet etter dem.
Hun fulgte dem til den sydlige porten til Temple Square-kvartalet. Hun så stedet hvor det vakre nye templet hadde blitt bygget. Så hørte plutselig Anna raske fottrinn som nærmet seg. En kvinne skyndte seg mot dem, idet hun kikket nøye på alle ankomne innvandrere. Kvinnens blikk gled forbi den tyske familien. Men blikket festet seg ved Anna. Da Anna kikket opp, stoppet kvinnen og stirret. Anna stirret tilbake, idet håpet vokste i henne.
Anna kjente henne! Det var hennes Søndagsskole-lærer som hadde reist til Utah bare et år tidligere! Hun kjente henne!
Læreren trakk Anna tett inntil seg. Hun tørket bort Annas tårer og hvisket på svensk: “Jeg ble vekket om og om igjen. Bilder av ankommende innvandrere raste gjennom tankene. Jeg fikk ikke sove mer. Jeg ble tilskyndet til å komme til templet for å se om det var noen jeg kjente her.” Hun tok Annas hånd og leiet henne nedover gaten. “Bli med meg.”
Anna fikk senere vite at hennes tante og onkel hadde flyttet fra Salt Lake og ikke hadde fått brevet fra moren hennes. Læreren sendte beskjed til dem, og de kom for å hente Anna fire dager senere. Til slutt klarte Ida og Anna å få mamma også til Amerika.
Men der og da var det ingenting av det som betydde noe. På veien hjem til læreren tenkte Anna: “Vår himmelske Fader mer enn besvarte bønnen min. Jeg ba bare om en som kunne forstå meg, og han sendte en jeg kjente.”
Illustrasjoner: Shawna J. C. Tenney