Religion og stat
Av eldste Wilford W. Andersen
i De sytti
Religion og stat følger forskjellige, men parallelle spor. De lykkes best og er mest effektive når de beskytter og oppmuntrer hverandre.
Fotoillustrasjon: David Stoker
Religion og stat er som et ektepar som noen ganger syns det er vanskelig å leve sammen, men som oppdager at de ganske enkelt ikke kan leve uten hverandre. Både religion og stat trenger begge sin uavhengighet for å blomstre, men historien viser at et fullstendig skille ikke er sunt for noen av dem. De følger forskjellige, men parallelle spor. De lykkes best og er mest effektive når de beskytter og oppmuntrer hverandre.
Staten spiller en viktig rolle i å beskytte og bevare religionsfrihet og i å fremme kirkesamfunnenes rolle i samfunnet. Heldigvis anerkjenner de fleste land i verden i dag i det minste en viss grad av religionsfrihet og gir sine borgere retten til å tilbe og utøve sin religion i overensstemmelse med sin egen samvittighet. Det har ikke alltid vært slik.
Mange generasjoner har opplevd det kvelende tap av frihet som blir resultatet når myndighetene påtvinger en statsreligion. Andre har opplevd det moralske sammenbrudd som følger når staten forbyr religion helt og holdent. Vi er takknemlige for at et voksende flertall av nasjoners grunnlover i dag ser for seg et samfunn hvor religiøs tro og etterlevelse bør beskyttes og vernes mot forfølgelse, selv om den er adskilt fra staten.1
Det himmel-inspirerte styresett som beskrives i Mormons bok, ga folket den slags handlefrihet med hensyn til religiøs tro og praksis:
“Hvis et menneske ønsket å tjene Gud, hadde han rett til det, eller med andre ord, hvis han trodde på Gud, hadde han rett til å tjene ham, men hvis han ikke trodde på ham, var det ingen lov som kunne straffe ham.
For loven var slik at menneskene skulle dømmes ifølge sine forbrytelser, men det var ingen lov mot et menneskes tro” (Alma 30:9, 11).
Som troende mennesker skulle vi være takknelige for myndighetenes beskyttelse, som lar oss verne om og utøve vår tro slik vi ønsker.
Religionens uunnværlige rolle
Det er kanskje mindre opplagt for noen at religion og moral spiller en viktig rolle i å opprettholde og fremme et godt og effektivt styresett. De eneste virkelige løsningene på mange av de alvorlige problemene i dagens samfunn, er åndelige, ikke politiske eller økonomiske. Rasisme, vold og hatkriminalitet er for eksempel åndelige problemer, og deres eneste virkelige løsning er åndelig. Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum har sagt:
“Mange av de viktigste moralske fremskrittene i vestlige samfunn har vært motivert av religiøse prinsipper og drevet til offisiell godkjennelse ved forkynnelse fra talerstolen. Dette gjelder for eksempel opphevelsen av slavehandelen i England og frigjøringsproklamasjonen i [USA]. Det samme gjelder borgerrettsbevegelsen det siste halve århundret.”2
Samfunn er i stor grad avhengig av religion og kirkesamfunn for å etablere moralsk orden. Myndigheter kan aldri bygge nok fengsler til å romme de kriminelle som produseres av et samfunn som mangler moral, karakter og tro. Disse egenskapene fremmes bedre ved religionsutøvelse enn lover og forordninger eller politimakt. Det er umulig for myndigheter å styre de holdninger, ønsker og håp som kommer fra menneskehjertet. Dette er likevel de frø som vokser til adferd som myndighetene må regulere.
Den franske historikeren og statsmannen Alexis de Tocqueville skrev: “Tyranni kan styre uten tro, men frihet kan ikke.”3 Og heller ikke tyranni kan styre i det uendelige uten tro. For som Russlands første president Boris Yeltsin sa: “Man kan bygge en trone med bajonetter, men det er vanskelig å sitte på den.”4
I Bergprekenen sammenlignet Jesus loven som var skrevet i bøkene, med den lov som er skrevet i hjertet.
“Dere har hørt det er sagt til de gamle: Du skal ikke slå i hjel, men den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.
Men jeg sier dere: Den som uten grunn harmes på sin bror, skal være skyldig for domstolen” (Matteus 5:21–22).
Mens myndigheter håndhever loven som er skrevet i bøkene, underviser og oppmuntrer religion til overholdelse av den lov som er skrevet i hjertet. De som etterlever den sistnevnte, vil sjelden eller aldri bryte den førstnevnte. I Lære og pakter leser vi: “Den som holder Guds lover, har intet behov for å bryte landets lover” (58:21).
Men der det som hører hjertet til, blir oversett, vil den skrevne lov og det offentlige rettsapparat til slutt knele. Dannethet i samfunnet oppnås når folk flest gjør det som er moralsk fordi de syns det er riktig, ikke fordi de blir tvunget ved lov eller politimakt.
Myndighetene fører tilsyn med sine borgeres adferd. De prøver å få dem til å oppføre seg på en anstendig og moralsk måte. Religion, derimot, prøver å få dem til å ønske å oppføre seg på en anstendig og moralsk måte. President Ezra Taft Benson (1899–1994), som var statsråd under USAs president Dwight D. Eisenhower, underviste dette ytterst viktige skillet:
“Herren arbeider innenfra. Verden arbeider utenfra. Verden vil hente mennesker bort fra slummen. Kristus tar slummen ut av mennesker, og så går de selv bort fra slummen. Verden former mennesker ved å forandre deres omgivelser. Kristus forandrer mennesker, som så forandrer sine omgivelser. Verden former menneskets oppførsel, men Kristus kan forandre menneskets natur.”5
Med tiden må alle frie statsapparater til syvende og sist sette sin lit til borgernes frivillige rettskaffenhet og støtte. Den legendariske statsmann og politiske filosof Edmund Burke sa: “Det er nedlagt i tingenes evige orden at mennesker uten selvkontroll ikke kan være fri. Deres lidenskaper smir deres fotlenker.”6
I denne hensikt beskytter god riksstyring religion og fremmer religionsfrihet. God religion oppmuntrer til å være gode samfunnsborgere og til etterlevelse av landets lov.
God riksstyring har intet behov for å ta parti. Den skulle ikke fremme eller favorisere én religion fremfor en annen. Dens representanter må være fri til å tro og praktisere i overensstemmelse med sin egen samvittighet. Likeledes skulle god religion hverken støtte eller motsette seg politiske partier eller kandidater. Og deres tilhengere må være fri, og til og med oppfordres til å delta i den politiske prosessen og støtte det parti eller den kandidat de mener er best.
La din stemme telle
Selv om Kirken som institusjon gjentatte ganger har bekreftet sin politiske nøytralitet, oppfordres siste-dagers-hellige til å engasjere seg i den politiske prosessen og bidra til den offentlige debatt. Det er en del av vår religion å være gode samfunnsborgere hvor enn vi bor.
I Håndbok 2 – Kirkens administrasjon står det: “Medlemmene oppfordres til, i samsvar med landets lover, å registrere seg for å kunne stemme, å studere saker og kandidater omhyggelig og å stemme på personer som de tror vil handle med integritet og god dømmekraft. Siste-dagers-hellige er spesielt forpliktet til å finne frem til, stemme på og støtte ærlige, gode og kloke ledere (se L&p 98:10).”7
En dag vil Frelseren komme igjen. Det er hans rett å herske og regjere som kongenes konge og som vår store høyprest. Da vil regjeringsmakten og prestedømmets kraft bli slått sammen til ett.
Frem til denne store dag må religion og stat gå hånd i hånd gjennom menneskenes historie – ved at begge respekterer den andres uavhengighet og verdsetter den andres viktige bidrag.