Åtte små kyllingbiter
Abigail Almeria, Cebu, Filippinene
Mens min mann var arbeidsledig, var det krevende å få endene til å møtes for en familie med fem voksende barn. En dag før sendingen fra generalkonferansen i oktober 2013, sjekket vi matbeholdningen og bestemte oss for å tilberede en enkel lunsj av stekt kylling og ris i pausen mellom konferansemøtene.
Søndagen kom, og vi var klare. Resten av slekten, som besto av mor og far og mine søstre og deres familier, møttes i stavssenteret en halv time time før sendingen begynte.
Hvilken glede og velsignelse det var å høre profeter, seere og åpenbarere gi sine budskap som var spesielt rettet til vår generasjon. Mens jeg lyttet til rådene og gledet meg over den fantastisk fredfulle stemningen og kjærligheten jeg følte fra min himmelske Fader, mottok jeg en forsikring om at alt ville gå bra, at familiens åndelige og timelige behov ville bli tatt hånd om, og at hvis jeg fortsatte å utøve tro og la Frelseren ta tømmene, ville vi bli frigjort fra fattigdom og andre vanskeligheter.
I gleden over den skjønne ånden denne sabbatsdagen, hadde jeg glemt lunsjen. Først da pausen mellom generalkonferansens møter kom, gikk det opp for meg at det ville være 17 av oss. Ni voksne og åtte barn skulle dele vårt beskjedne måltid bestående av åtte små kyllingbiter og en skål med ris, i tillegg til en bolle pasta som en av søstrene mine hadde med seg.
Åtte år gamle Henry holdt bønn, takket og velsignet maten, og ba om at alle som spiste, måtte bli mettet. Så brøt jeg hver kyllingbit i mindre deler og ga disse til barna mens min søster la pasta og ris på tallerkenene deres. Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake da jeg innså at vi hadde nok til én liten porsjon til alle og én ekstra porsjon da alle bitene var delt og pastaen og risen var fordelt mellom oss. Alle spiste – og ble mettet.
Jeg fortalte mine foreldre og min mann at jeg visste med sikkerhet at Frelseren virkelig hadde delt fem brød og to fisker og mettet en folkemengde på “fem tusen menn, foruten kvinner og barn” (se Matteus 14:14–21). Noen kritikere og ikke-troende hevder at miraklet var metaforisk, overdrevet eller umulig. Men for min familie og meg er beretningen sann slik den er skrevet.
Vår himmelske Fader hadde hørt bønnen fra et trofast barn som takket og ba om den velsignelse at alle som spiste, måtte bli mettet og få næring.
Da vi kom tilbake til salen for generalkonferansen, strømmet jeg over av glede. Det føltes som om jeg hadde vært sammen med folkemengden som Jesus hadde mettet, og ønsket inderlig å bli der og lære av ham som lover at hvis vi gir akt på og lytter, vil vi aldri hungre eller tørste (se Johannes 6:35).
Sammen med våre barn fant vi stille plassene våre i kirkesalen og forberedte oss til å lytte til vår himmelske Faders utvalgte tjenere. Det var en hendelse vi aldri vil glemme.