Pionerer: Et ankerfeste i dag
Av eldste Marcus B. Nash
i De sytti
Fra talen “Pioneers – Anchors for the Future,” holdt i Salt Lake City under et møte for organisasjonen Sons of Utah Pioneers 24. juli 2013.
Husk pionerene, deres historier og Guds styrkende, frelsende og befriende kraft som kom av deres tro og håp.
Weltha Bradford Hatch ble overbevist om at Mormons bok var sann, og ba om å bli døpt i en islagt elv istedenfor å vente til sommeren.
I 1832 bodde Weltha Bradford Hatch – en slektning av min hustru Shelley – og hennes mann Ira i den lille byen Farmersville i New York, i nærheten av innsjøen Seneca. Da misjonærene Oliver Cowdery og Parley P. Pratt kom hjem til familien Hatch, kjøpte Weltha en Mormons bok og leste den straks. Hun ble overbevist om dens sannhet, og ba om å bli døpt.
Hennes mann ba henne imidlertid om å vente på grunn av tiltagende forfølgelser og et barn på vei. Kort tid etter fødselen ble Weltha døpt – men først etter at et hull var hugget i isen på elven hvor ordinansen ble utført!1
Ira var fascinert av evangeliets budskap. Han ønsket å få vite mer, og følte seg også tilskyndet til å yte et bidrag til byggingen av Kirtland tempel. Han og Weltha reiste derfor med vogn til Kirtland, Ohio for å møte profeten Joseph Smith. Da de kom frem, ble de fortalt at profeten var å finne sammen med en gruppe menn som hugget trær i et skogholt i nærheten.
Da de kom til skogholtet, festet en av mennene straks øksen i et tre, kom bort til dem og sa: “Bror Hatch, jeg har ventet på deg i tre dager. Pengene du har med, vil bli brukt til å bygge talerstolen i templet.”
Denne mannen var Joseph Smith. Naturligvis ble Ira døpt, og han og Weltha dro hjem, pakket sammen eiendelene sine og sluttet seg til de hellige i Kirtland.2
En av mine forfedre, Isaac Bartlett Nash, ble medlem av Kirken i Wales og krysset Atlanteren og slettene før han sluttet seg til de hellige i Salt Lake City. Etter sin ankomst hørte han en av de presiderende eldstene fordømme bruk av tobakk med følgende ord: “Det er eldster i denne forsamlingen som nå har tobakk i munnen, selv om ikke engang en gris ville tygge det vemmelige ugresset.” Isaac, som hadde skråtobakk i munnen, tok den diskré ut, slapp den ned på bakken og sa til tobakken: “Bli der til jeg kommer og henter deg.” Det gjorde han aldri.3
Hva var det som fikk Weltha til å bli døpt i en islagt elv istedenfor å vente til sommeren? Hva motiverte Ira til å reise fra New York til Ohio og deretter bidra med penger til et tempel som skulle bygges av en kirke han ennå ikke var medlem av? Hva gjorde Isaac i stand til å forlate sitt hjemland, seile over Atlanterhavet, krysse slettene og deretter legge skråtobakk til på listen over ting han hadde oppgitt?
President Gordon B. Hinckley (1910–2008) sa: “Kraften som drev våre forfedre i evangeliet, var den kraft som kommer av tro på Gud. Det var den samme kraft som muliggjorde utvandringen fra Egypt, krysningen av Rødehavet, den lange reisen gjennom ørkenen og opprettelsen av Israel i det lovede land.”4
Tro er både et handlingens og et kraftens prinsipp.5 Det “er ikke å ha en fullkommen kunnskap om noe” (Alma 32: 21). Det er snarere en bekreftelse fra Ånden (se Hebreerne 11:1, fotnote b) som driver oss til å handle (se Jakobs brev 2:17–26; 2 Nephi 25:23; Alma 34:15–17), til å følge Frelseren og holde alle hans bud, også i tider med offer og prøvelser (se Ether 12:4–6).6 Like sikkert som at solen står opp om morgenen, frembringer tro håp – forventning om gode ting i fremtiden (se Moroni 7:40–42) – og bringer oss Herrens kraft til å bistå oss.7
Hvis tro var den kraft som drev våre pionerforfedre, var det håpet som deres tro skapte, som forankret dem. Moroni skrev:
“Ved tro blir alle ting oppfylt.
Derfor kan den som tror på Gud, ha et sikkert håp om en bedre verden, ja, også om en plass ved Guds høyre hånd. Og dette håp kommer ved tro og er et anker for menneskenes sjeler som vil gjøre dem sikre og standhaftige – alltid rike på gode gjerninger – og lede dem til å forherlige Gud” (Ether 12:3–4).
Pionerenes klippefaste tro på Kristus drev dem til å handle med håp, forventning om bedre ting i fremtiden – ikke bare for seg selv, men også for sine etterkommere. På grunn av dette håpet var de sikre og standhaftige, ledet til å forherlige Gud gjennom enhver forsakelse. For dem som var standhaftige og trofaste, ble Guds kraft tilkjennegitt på mirakuløse måter.
Hvordan kan disse pionerene bli et anker for oss i dag? Jeg har tre forslag.
Husk pionerene
Husk pionerene, deres historier og Guds styrkende, frelsende og befriende kraft som kom av deres tro og håp. Våre pionerfedre og -mødre hjelper oss å vite hvem vi er som paktsfolk, og bekrefter at vår Gud – som vi har inngått pakt med og som ikke forandrer seg (se Mormon 9:19) – vil velsigne oss i tider med vanskeligheter og prøvelser, slik han velsignet våre pionerfedre og -mødre.
Alma sa at Gud “vil holde alle sine løfter som han skal gi til [oss], for han har holdt alle sine løfter som han har gitt til våre fedre” (Alma 37:17). Når vi vet dette, vil vi bli inspirert av pionerene til også å handle i tro og være forankret i håp.
Dette er ankeret vi søker i vår moralske, åndelige og timelig urolige verden – å leve og gå med tro på Kristus og det håp som forankrer oss til hans veier.
Historien om Willies og Martins håndkjerrekompani har blitt et symbol på de tidlige pionerenes tro og håp. Det er et mirakel at bare ca. 200 av 1000 av kompaniets medlemmer døde.8 Deres redningsmenns tros- og håpefylte innsats, ledsaget av guddommelig hjelp, reddet håndkjerrekompaniene.9
Etter å ha forlatt Saltsjødalen, ble redningsmennene rammet av de samme tidlige, voldsomme og uopphørlige vinterstormene som håndkjerrekompaniene opplevde. I møte med naturens villskap vaklet noen av redningsmennene i sin tro, mistet håpet og snudde.
Til sammenligning bemannet Reddick Allred standhaftig en redningsstasjon i tre uker i farlig vintervær. Da en annen redningsmann prøvde å overtale bror Allred til å bli med ham hjem, nektet Reddick:
“Jeg avslo forslaget hans og… rådet ham til å bli, for kompanimedlemmenes liv var avhengig av oss,” skrev han i dagboken sin. “Han foreslo så at ettersom jeg var stasjonens leder, skulle de fokusere sin tro på meg, slik at jeg kunne motta Herrens ord om hva vi skulle gjøre. Dette protesterte jeg mot, ettersom Herren allerede hadde sagt hva han ønsket at vi skulle gjøre.”10
Den slags urokkelig tro i prøvelsens stund skaper trofaste menn og kvinner, og gir sikker veiledning når potensielt desorienterende stormer raser. En av fruktene av den slags tro er at de som er i besittelse av den, vil være i stand til å gi omsorg til, redde og velsigne andre. Tenk dere varmen Reddick Allred følte da han så håndkjerrekompaniet komme til stasjonen hans. Forestill dere gleden kompaniet følte da de så ham!
Husk deres samhold
Husk at pionerene generelt sto sammen. Historikere har bemerket at de siste-dagers-helliges folkevandring vestover var annerledes enn andre folkevandringer i den amerikanske Vesten.
“Det var bokstavelig talt landsbyer i marsj, landsbyer med en edruelighet, et samhold og en disiplin som savnet sidestykke noe annet sted på veien vestover…
“Det var ikke mange av dem som dro til California eller Oregon, som brydde seg om dem som kom etter dem… Slik var det ikke med mormonene. Pionerkompaniets første tanke var å merke gode leirplasser, ved, vann og gress, måle avstander og sette opp milestolper. De og etterfølgende kompanier arbeidet og strevde for å bygge broer og grave ned bratte skråninger mot vadesteder. De laget flåter og ferger og lot dem ligge slik at senere kompanier kunne bruke dem.”11
Grunnen til denne forskjellen var at Kirkens medlemmer kom for å bygge opp Sion. I praksis er Sion at “enhver akte[r] sin bror som seg selv, og vandre[r] i dyd og hellighet for [Herren]” (L&p 38:24). Sion – et samfunn med mennesker av ett hjerte og ett sinn, som lever sammen i rettferdighet, uten at det er noen fattige blant dem (se Moses 7:18) – var og er resultatet av at “enhver søker å ivareta sin nestes interesser og gjøre alle ting med øyet ene og alene vendt mot Guds ære” (L&p 82:19).
Denne følelsen av fellesskap og felles ansvar frembragte en samlet innsats for å følge Guds profet. Det er en vesentlig grunn til at pionerene lyktes slik de gjorde, og det er en viktig del av arven de deler med oss. De hvisker at også vi vil ha fremgang ved Herrens kraft, men bare i den grad vi opptrer som ett med en følelse av fellesskap og gjensidig ansvar for å følge Herrens profet.
Viderefør pionerånden
Det er vårt ansvar å innprente i våre barn og barnebarn den samme ånd som drev pionerenes steg. En enkel lærdom om hvordan dette gjøres, kan sees i familien Muñoz fra Otavalo i Ecuador. I mars 2013 møtte jeg bror Juan José Muñoz, hans hustru Laura og en av deres sønner, Juan Amado, for å høre om deres tid i Kirken. Jeg fikk vite at bror Muñoz var en av de første konvertittene i Otavalo.
Som gutt fikk bror Muñoz en Mormons bok på spansk. Han kunne ikke lese den, men han følte en sterk kraft og ånd når han holdt den. Han gjemte den i hjemmet sitt, for han visste at brødrene ville ødelegge den.
Fra tid til annen tok han boken frem fra gjemmestedet, bare for å holde den og føle dens kraft. Etter betydelig motgang sluttet han seg til Kirken og ble en av de første misjonærene som ble kalt fra landsbyen Otavalo. Senere giftet han seg med en hjemvendt søstermisjonær, og sammen dannet de en trofast, evangeliesentrert familie. Han virket trofast som leder i Kirken og bidro til å oversette Mormons bok og tempelordinansene til sitt morsmål quichua.
Juan Amado, en hjemvendt misjonær, gråt mens vi hørte bror Muñoz fortelle sin historie om tro. Da hans far avsluttet, sa denne gode sønnen: “Jeg har alltid satt pris på de tidlige pionerene som krysset slettene i Nord-Amerika med håndkjerrene sine. Deres tro, hengivenhet og trofasthet har inspirert meg og gjort sterkt inntrykk på meg hele mitt liv. Men først i dag ble jeg klar over at det også finnes pionerer her i Otavalo, og at de er mine foreldre! Det gir meg stor glede.”
Bror og søster Muñoz lærer oss at vi viderefører en pionerarv av tro ved å være en pioner – ved å åpne, vise og etterleve evangeliets vei slik at andre kan følge. Når vi konsekvent utøver tro på Herren og forankrer vår sjel med tro på ham, blir vi “sikre og standhaftige – alltid rike på gode gjerninger – og [ledet] til å forherlige Gud” (Ether 12:4). Da vil vi, i likhet med Reddick Allred, hjelpe dem som har gått seg vill på livets vei, og de – også fremtidige generasjoner – vil lære av oss hvilken kraft og fred i et slikt liv gir.
Eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum har sagt:
“Å pakke noen få eiendeler i vogner eller håndkjerrer og vandre 2090 km, er ikke den måten de fleste av oss vil bli bedt om å vise vår tro og tapperhet på. Vi står overfor andre utfordringer i dag – andre fjell å bestige, andre elver å krysse, andre daler å få til å ‘blomstre som en lilje’ (Jesaja 35:1)
Vår kamp består i å leve i en verden preget av synd og åndelig likegyldighet, hvor nytelsessyke, uærlighet og grådighet synes å finnes overalt. Dagens villmark består av forvirring og motstridende budskap.”
Vi må ikke ta lett på Guds bud, tilføyde eldste Ballard. “Å unngå verdens fristelser og onder krever tro og heltemot av ekte pionerer i vår tid.”12
Måtte hver enkelt av oss også bestemme seg for å være en pioner og å gå foran og åpne veien for andre som kastes om av en verden preget av synd, forvirring og tvil. Måtte vi minnes pionerene og deres historier, huske at de kom for å bygge opp Sion i en felles innsats, og deretter påta oss ansvaret for å innpode den slags tro i alle vi møter – spesielt i den oppvoksende generasjon – og å gjøre det ved å gi vårt eget “levende” offer (Romerne 12:1) i form at et liv som drives av tro på den Herre Jesus Kristus og er forankret i håpet om det gode som vil komme gjennom ham.
Å være en pioner betyr at vi ikke blir “trette av å gjøre godt” (L&p 64:33). Weltha Hatch følte seg neppe spesielt betydningsfull da hun ble døpt i en iskald elv. Isaac Nash trodde heller ikke det var så veldig betydningsfullt å kaste en porsjon skråtobakk på bakken. Og når det gjelder Reddick Allred, gjorde han ganske enkelt det Herren sa han skulle gjøre.
Av alle disse små og enkle tingene har det kommet noe stort! La oss derfor huske at det ikke finnes små ting i en stor sak. Hvis vi etterlever evangeliet, følger profeten, velger tro fremfor tvil og gjør de små tingene som utvikler troen og frembringer et håp som forankrer sjelen, vil hver enkelt av oss være en pioner og berede veien slik at andre kan følge etter.
“Pengene du har med, vil bli brukt til å bygge talerstolen i templet,” fortalte profeten Joseph Smith Ira Hatch første gang de møttes. Ira ble imponert av profeten, og ble døpt og flyttet sammen med sin hustru fra New York til Kirtland, Ohio.
Illustrasjoner: Dan Burr; fotografier gjengitt med tillatelse fra Kirkehistorisk bibliotek; rammebilder gjengitt med tillatelse fra kittimages/iStock/Thinkstock
Foto av familien Muñoz gjengitt med tillatelse fra eldste Marcus Nash