Aldri alene i Sierra Leone
Til tross for sykdom, isolasjon og de langvarige ettervirkningene av krig, vet siste-dagers-hellige i dette afrikanske landet at vår himmelske Fader husker på dem.
Fotografier gjengitt med tillatelse fra Norman C. Hill OG MARIATU BROWNE, UNNTATT; FLAGG: RONNIECHUA/ISTOCK/THINKSTOCK; GULT BANNER: WELDEN C. ANDERSEN
Hvordan ville Kirken overleve hvis ditt land, som fortsatt prøvde å komme seg til hektene etter borgerkrig, ble rammet av et dødelig virus og deretter ble isolert fra andre land på grunn av denne sykdommen? Hva ville du gjøre hvis misjonærene, bortsett fra lokale misjonærer, ble trukket ut av landet, ikke bare én, men flere ganger?
Hvis du bodde i det vestafrikanske landet Sierra Leone, ville du stole på Herren og se Kirken blomstre uansett. Du ville se lokale ledere som foredlet sine kall. Du ville se medlemmer styrke hverandre, misjonærarbeidet fortsette og tro overvinne frykt.
Jevn vekst
Til tross for borgerkrig fra 1991 til 2002, har Sierra Leone opplevd jevn vekst i Kirkens medlemstall. Heltidsmisjonærer kom første gang til dette landet nedenfor Sahara i mai 1988. To år senere ble det opprettet et distrikt. På forskjellige tider på 1990-tallet ble misjonærene trukket tilbake på grunn av krigen, men lokale medlemmer holdt Kirken gående og i vekst. I 2007 ble Sierra Leone Freetown misjon, som omfattet Liberia, opprettet. I desember 2012 organiserte så eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum en stav i Sierra Leones hovedstad Freetown. Det var Kirkens stav nummer 3000.
Kampen mot ebola
Så kom ebola. Utbruddet av blødende feber forårsaket av et virus, startet i Guinea i mars 2014. Det kom til Sierra Leone i mai og spredte seg raskt. Heltidsmisjonærene ble sendt til andre land, og misjonspresidenten i Ghana ble også bedt om å virke som misjonspresident for Sierra Leone – mens han ble værende i Accra.
“Da misjonærene var borte, var vi redde for å bli overlatt til å finne vår egen vei,” sa presidenten for Kenema distrikt, Jonathan Cobinah. “Men samme uke fikk vi brev fra presidentskapet for området Afrika vest, som forsikret oss om at dette ikke ville være tilfelle.” Fra da av fikk de 13 000 medlemmene i Sierra Leone støtte fra området, og mens internasjonale organisasjoner rustet opp for å hjelpe, arbeidet Kirkens velferds- og nødhjelpstjeneste med å sikre seg partnere i forskjellige internasjonale organisasjoner for å dekke samfunnets behov. (Se ytterspalten.)
“I løpet av noen dager hadde vi en videokonferanse med den nylig kalte misjonspresidenten,” sa president Cobinah. “Han fortalte oss at Kirkens møter og aktiviteter ville kreve forsiktighet for å unngå å pådra seg sykdommen, men ellers ville vi fortsette som før.”
For å hindre ytterligere spredning av sykdommen, kunngjorde presidenten i Sierra Leone i september 2014 en landsdekkende avsperring bare noen dager senere. Under avsperringen måtte alle innbyggerne holde seg innendørs. De fleste ville måtte klare seg med maten de hadde i sitt hjem.
I grevens tid
Bare noen uker før avsperringen ble kunngjort, hadde heldigvis området Vest-Afrika begynt å samarbeide med Kirkens hovedkvarter om å godkjenne levering av rengjøringsartikler til alle de 7800 siste-dagers-hellige familiene i Sierra Leone, og gi en 50-kilos sekk med ris og flere liter matolje til mer enn 2500 medlemsfamilier etter behov. Uvitende om den forestående avsperringen, skyndte lokale kirkeledere seg fremdeles å levere disse artiklene.
“Det er vanskelig å forklare presset vi følte den gangen,” forteller Sahr Doe, spesialassistent for misjonspresidenten. “Den helgen distribusjon av forsyninger ble godkjent, fikk vi vite at et bestemt område kunne bli satt i karantene. Det ville gjøre det svært vanskelig å levere forsyninger, så vi arbeidet døgnet rundt med å laste opp biler og få dem på veien til grener over hele landet. I én by kom forsyningene frem bare noen timer før tilgangsrestriksjoner ble innført. Over hele landet klarte vi å levere forsyninger like før avsperringen. Det var en velsignelse for oss alle og et mirakel i vår tid.”
Ebola-utbruddet førte også til utbredt arbeidsledighet. “Jeg var nesten uten håp,” sier søster Sai Kamaia i Allentown gren, en trebarnsmor hvis levebrød er å handle med småvarer. “Alle pengene mine var borte i september, allerede før avsperringen. Folk var redde for å handle. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.” I likhet med andre felte hun gledestårer da hun fikk forsyninger fra Kirken.
“Som enke og familiens overhode følte jeg det så godt at Kirken var i stand til å hjelpe oss,” sa søster Mary Margay i Kissy andre gren. “Vi lurte på hvor vi skulle være under avsperringen. Vi ble overlykkelige over at vi kunne bli hjemme med mat å spise.”
I likhet med Kirkens medlemmer overalt, gjør medlemmene i Sierra Leone sitt beste for å være selvhjulpne. Men i denne uventede perioden med nød, ankom forsyningene akkurat tidsnok til mange som ikke hadde noe annet sted å henvende seg til. “Disse betimelige tiltakene lot de hellige her få vite at de vil aldri bli overlatt til seg selv,” sa Mariatu Browne, landets leder for informasjon og samfunnskontakt. Under karantenen delte siste-dagers-hellige også sine forsyninger med sine naboer, og velsignet derved mange som ellers ville hatt lite eller ingenting.
I Herrens hender
Dessverre var ikke det å unngå sult den eneste bekymringen. Noen siste-dagers-hellige pådro seg sykdommen. Simon Kamara fra Teko Road gren, som hadde vært medlem av Kirken i bare et år, så sin hustru og sønn omkomme av Ebola. Så ble han også smittet.
“Livet mitt er i Herrens hender,” sa han mens han var på et behandlingssenter. “Som alle fedre, ønsker jeg det beste for mine barn. Men nå som jeg har funnet evangeliet og forstår frelsesplanen, har jeg et stort håp for meg og min familie, uansett hva som skjer.” Til tross for tidlige tegn på rehabilitering, døde bror Kamara. Hans gjenlevende barn savner foreldrene veldig, selv om de nå blir tatt vare på av medlemmer og venner, og har det bra.
Et personlig mirakel
Søster Haju Julloh fra Waterloo gren er sykepleier. Mens hun pleiet syke, ble hun daglig utsatt for viruset. Etter hvert som antall pasienter økte, hendte det at beskyttelsesdraktene på sykehuset der hun jobbet, ikke ble renset godt nok. Kort tid etter at hun ble medlem av Kirken i august 2014, testet søster Julloh positivt for Ebola, og ble satt i karantene i sitt hjem.
“Jeg kunne ikke gå i kirken, så grenens medlemmer ringte og oppmuntret meg,” sa hun. “Jeg måtte holde meg på rommet mitt, så jeg bestemte meg for å konsentrere meg om å studere Mormons bok. Jeg leste om mange åndelige opplevelser, herunder mirakler skjedde som med vanlige mennesker som meg. Jeg ønsket et mirakel, men visste ikke engang om jeg skulle be om det. Jeg fortsatte å lese og snakke med venner på telefonen om det jeg leste. Etter noen uker hjemme, ble jeg testet for viruset igjen, og testresultatene var negative. Jeg måtte være i karantene i en uke til, og ble så testet på nytt. Igjen var resultatene negative. Så jeg fikk lov til å forlate huset og gå i kirken, så vel som å begynne å jobbe igjen. Det var et mirakel for meg.”
Arbeidet fremskyndes
Burde misjonærarbeidet fortsette i en stressende tid? Medlemmene i Sierra Leone har en tradisjon. De fortsetter å dele evangeliet med andre uansett hva som skjer.
“Istedenfor å jamre oss over vår lodd eller stagnere, ble vi oppfordret til å samle medlemmene ved å kalle grensmisjonærer for å erstatte heltidsmisjonærene,” forklarer president Bai Seasy i Kossoh Town distrikt. “Vi hadde ikke tid til å synes synd på oss selv. Vi hadde et frelsesarbeid å gjøre. Vi satte hjemvendte misjonærer sammen med fremtidige misjonærer og organiserte dem i soner.”
“Hver grenens misjonsleder fikk et telefonkort til proselytteringsformål. De må redegjøre for bruken, men det har hjulpet grensmisjonærene å holde kontakt med nye undersøkere og nye konvertitter, og dette har gjort en stor forskjell,” sier Brian Robbin-Taylor, en annen spesialassistent for misjonspresidenten.
“Vi har ‘telefonleksjoner’ med undersøkere og nye konvertitter,” fortsetter han. “Dette supplerer ukentlige misjonærleksjoner i kirken. Vi har tilpasset oss medlemmer og undersøkeres behov som kanskje ellers ikke ville hatt noen kontakt, enten på grunn av karantenebegrensninger eller bekymring for å få sykdommen.”
I dag er antall konvertittdåp i Sierra Leone bare litt lavere enn da heltidsmisjonærene var der, mange mindre aktive medlemmer har vendt tilbake til aktivitet, og Kirkens vekst er stabil.
God grunn til håp
Under utbruddet økte arbeidsledigheten med 60 prosent. Avlinger kan ikke leveres til markedet på grunn av karantenerestriksjoner. Mange av deres kjære omkom. Det vil utvilsomt bli mange flere utfordringer i Sierra Leone i tiden fremover.
Men til tross for slike utfordringer, er medlemmene trofaste og Kirken blomstrer. Som Mariatu Browne sier: “Vi vet at vår himmelske Fader er oppmerksom på oss. Og når Herren er med deg, Kirken hjelper deg, og man arbeider sammen side om side, er det god grunn til håp. Som medlemmer i Sierra Leone er vi aldri alene.”