Jeg føler kraften i Jesu Kristi forsoning når…

Unge voksne forteller om sine erfaringer med å anvende Frelserens forsoning.

Øverst: Fotoillustrasjon: Janae Bingham. Nederst t.h.: Fotoillustrasjon: Alexandre Borges

Frelseren hjalp meg i gode og dårlige tider.

Dåpsdagen min var som en drøm – jeg var så lykkelig og ivrig etter å begynne livet som en perfekt person. Det gikk imidlertid ikke mange timene etter at jeg var døpt før jeg kranglet med søsknene mine. Jeg husker følelsen av motløshet fordi det ikke hadde tatt særlig lang tid for meg å rote det til etter å ha blitt døpt og bekreftet. Men jeg husker også at da jeg omvendte meg, følte jeg meg fullstendig helbredet. Slik lærte jeg i ung alder at Jesu Kristi forsoning gir nødvendig lindring for synd.

Etter hvert som jeg fortsatte å vokse i forståelse av evangeliet, lærte jeg at forsoningen ikke bare var noe å bruke hver gang jeg hadde syndet. Forsoningen kunne være en del av livet mitt i tider med prøvelser, glede, hjertesorg og fremgang. Når jeg strevde med å føle meg akseptert av mine jevnaldrende, ba jeg til min himmelske Fader, og han trøstet meg ved å vite at Frelseren hadde hadde hatt disse samme følelsene. Når jeg gjorde noe bra, ble min glede forsterket når jeg tenkte på Frelserens glede, for han hadde opplevd de samme følelsene.

Abby McKeon, Utah, USA

Jeg lærte å stole på Herren

I mange år følte jeg meg alene og forlatt. Jeg strevde med urettferdige ønsker som fikk meg til å synde, noe som til slutt førte meg inn i en ond sirkel av skyldfølelse og skam. Heldigvis lærte en kjærlig biskop meg at Frelserens forsoning kan hjelpe oss med smerte og sorg i tillegg til synd. Biskopen ble glad når jeg utviklet meg, og trøstet meg når jeg falt.

Jeg lærte at en begrepsmessig kunnskap om Frelseren ikke var nok – jeg måtte be til vår himmelske Fader og aktivt omvende meg ved hjelp av Jesu Kristi forsoning. Når jeg gjorde det, ble jeg mer lydig mot Guds bud og kom nærmere Frelseren.

Selv om jeg fremdeles kjemper med fristelser, har jeg lært at jeg kan stole fullstendig på min Frelser og hans forsoning. Mens jeg står på min Forløsers klippe, kan min svakhet bli til styrke. Sammen med Paul kan jeg si: “Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg… For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk” (2 Korinterbrev 12:9–10).

Jakob H. Taylor, Idaho, USA

Jeg opplevde en forandring i hjertet

På videregående skole var jeg egentlig ikke så opptatt av evangeliet. På misjonsmarken lærte jeg langsomt hva en misjon egentlig dreier seg om, og ønsket den kraft og fremgang den kunne gi meg om jeg virkelig var verdig. Til slutt knuget skyldfølelsen og smerten av tidligere overtredelser meg ned, og jeg ønsket frihet – å bli ren og være et bedre redskap i Herrens hånd. Etter litt diskusjon med misjonspresidenten, dro jeg hjem for å ta meg tid til å omvende meg.

Å komme hjem var noe av det vanskeligste jeg noensinne har gjort. Jeg begynte å lese Skriftene annerledes, og virkelig forstå og anvende dem. Selv om jeg gjorde alt “rett”, følte jeg fremdeles en stor skyldbyrde. Så begynte jeg å konsentrere mine studier om Kristus og hans forsoning, hvordan han kunne være min frelser, og hvordan hans uendelige forsoning kunne forløse min sjel. En kveld mens jeg mediterte over alt jeg hadde lært av mitt ydmyke studium, følte jeg Ånden røre ved mitt hjerte, helbrede min sjel og trøste meg. Jeg følte meg trygg og elsket, og skyldfølelsen forlot meg.

Da jeg kom hjem, trodde jeg at en forandring i hjertet var alt jeg trengte i omvendelsesprosessen. Nå vet jeg at jeg trengte tid til å omvende meg – forandringen kommer linje på linje, litt om gangen. Det krever vedvarende innsats å endre vårt hjerte, våre ønsker og våre vaner for å bli mer lik Kristus. Vi kan ikke gjøre 180-gradersvendinger umiddelbart, men på grunn av forsoningen er de fullt mulige.

Navn ønskes ikke oppgitt, Georgia, USA

Jeg lærte å tilgi

Det var et punkt i mitt liv da jeg var så følelsesmessig såret at det påvirket alle andre aspekter av livet. Jeg kunne ikke fokusere på skolen eller leksene, mitt forhold til mine romkamerater var anstrengt, og jeg var konstant på gråten. Mer enn noe annet hadde jeg vanskelig for å tilgi vedkommende som hadde såret meg i første omgang – og jeg var enda sintere fordi jeg hadde vanskelig for å tilgi.

Til slutt bestemte jeg meg for at jeg var ferdig med å være trist og sint. Jeg ønsket ikke lenger å bære denne byrden. Jeg ba vår himmelske Fader inderlig om å hjelpe meg å tilgi. Før jeg visste ordet av det, var smerten utholdelig. Den var ikke borte, men jeg kunne takle den. Gjennom denne erfaringen lærte jeg at Frelserens forsoning ikke bare gjør det mulig for oss å omvende oss. Den hjelper oss også å leges. Da jeg kom til min himmelske Fader med mine byrder, i ydmykhet og med et oppriktig hjerte, hjalp han meg å bære krenkelsen, smerten og sorgen jeg holdt på.

Dani Lauricella, California, USA

Jeg følte håp for fremtiden

Da mor og far ble skilt, følte jeg at alle mine håp om en evig familie var borte. Det var en svært vanskelig tid i mitt liv. Men selv om det ikke var lett for meg å se det, ga denne prøvelsen min familie uforutsette velsignelser. For det første ble mor døpt!

Jeg var også i stand til å bli bedre kjent med min Frelser. For å komme over sorgen, valgte jeg å besøke en tante i Peru, der jeg møtte en ny venn som styrket meg veldig. Denne vennen og jeg studerte ofte Skriftene sammen, og ved en spesiell anledning mens vi snakket om emner i evangeliet, følte jeg min Frelsers kjærlighet til meg veldig sterkt. Følelsen var som om Frelserens røst fortalte meg: “Jeg har alltid vært med deg. Du var bare ikke klar over det.”

Jeg vet nå at Frelseren ønsker å hjelpe oss, og at han alltid er med oss. Noen ganger lar vi sorgen bli sterkere enn vår tro, og vi tror at han har glemt oss, men i virkeligheten kan hans forsoning alltid hjelpe oss.

Liliane Soares Moreira, Bahia, Brasil

Hans fullkomne forsoning

Jeg trodde en gang

at det var et hull

i Kristi forsoning –

At han kunne frelse alle –

unntatt meg.

Men jeg tok feil.

Det er ikke ett hull,

men syv.

To hull i

hans hender

hvor de naglet ham

til et kors.

På grunn av dem

han skulle dø

for å frelse,

To hull i

hans håndledd,

hvor de sørget for

at vekten av hans legeme

ikke skulle

rive opp

hendene hans

før hans botsøvelse

var fullendt,

To hull i

i hans føtter,

hvor han sto

som et vitne for alle

om Guds ubøyelige kjærlighet

til hvert

av sine barn,

og ett hull i

hans side,

hvor de gjennomboret ham

for å bevise at hans gjerning

var gjort.

Syv.

Fullkommenhet.

Syv fullkomne hull

i jordens eneste

fullkomne menneske.

Den fullkomne forsoning

som lapper hullene i vårt liv.

Hans hull gjør oss

hele.

Jeg tok feil.

Det finnes et

hull

i Kristi forsoning

for meg

tross alt.

Kasey Hammer, Utah, USA

Jeg fant trøst i hans oppstandelse

Da jeg var 23, døde min bestemor. Selv om hun hadde levd et godt liv, var hun fortsatt relativt ung, og hennes død kom tidligere enn forventet. Jeg visste at mange hadde mistet mye mer enn jeg hadde, og at bestemor hadde funnet fred, men jeg følte likevel smerte fordi jeg ikke ville få se henne igjen i dette liv.

Gjennom denne sorgen følte jeg imidlertid at vår himmelske Fader og Frelseren hjalp meg. Elskverdige besøkende lærerinner og venner kom med fine lapper og godsaker, og en god nabo kom til familien med en bok som hun sa hun følte seg inspirert til å kjøpe til oss. Boken inneholdt sitater fra apostler og profeter om frelsesplanen og livet etter døden.

Mens jeg leste profetenes ord høyt sammen med min søster den kvelden, følte jeg den deiligste fred komme over meg. Jeg visste at på grunn av Jesu Kristi forsoning kunne vi alle bli gjort rene og i stand til å bo hos ham i det neste liv. Jeg visste at “han tilveiebringer de dødes oppstandelse”, og at alle ting – og mennesker – vil bli gjenopprettet til sin rette plass (Alma 40:3; se også Alma 41:2). Jeg visste at på grunn av forsoningen kan alle medlemmer av min familie, også de som har gått bort, være sammen for evig, og dette vil jeg være evig takknemlig for.

Amanda Seeley, Utah, USA