Bli eller adlyde?
Artikkelforfatteren bor på Filippinene.
Da jeg fortalte mor og far at jeg ønsket å reise på misjon, fikk jeg et uventet svar. De ba meg velge mellom familien og min misjon.
Illustrasjon: Scott Jarrard
Jeg husker fremdeles ordene til misjonærene som underviste meg: “Hva enn Gud befaler, gjør det, og velsignelsene vil følge.” Disse ordene gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg ble døpt i en alder av 16, som eneste medlem av Kirken i min familie. Åtte måneder senere fikk jeg velsignelsen av å se min yngste søster bli døpt inn i Kirken.
Da jeg fylte 18, ønsket jeg å reise på heltidsmisjon og hjelpe til med Herrens arbeid. Jeg fortalte ivrig mor og far om planen min, og at jeg ønsket å invitere folk til å komme til Jesus Kristus ved å hjelpe dem å motta og etterleve evangeliets prinsipper og ordinanser. Svaret deres overrasket meg. De sa at de ble svært lei seg ved tanken på at jeg skulle reise på misjon, og at jeg måtte velge – familien eller misjonen.
Jeg fikk sjokk da jeg hørte dette. Jeg dro sporenstreks til kirkebygningen i nærheten av hjemmet vårt og gikk inn i et av rommene for å knele og spørre vår himmelske Fader i bønn: “Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg velge – familien eller misjonen? Begge deler er viktig for meg.”
Mens jeg knelte, kom jeg til å tenke på misjonærenes ord: “Hva enn Gud befaler, gjør det.”
Jeg elsker min familie og ønsker å være sammen med dem for evig. Jeg respekterer meningene deres. Men skriftstedet lyder: “Lydighet er bedre enn offer” (1 Samuelsbok 15:22). Herrens ånd fylte meg, og jeg ble styrket. Jeg bestemte meg for å dra på misjon, for jeg visste at vår himmelske Fader ville hjelpe min familie å forstå.
Jeg dro hjem, bare for å bli sendt bort av min fars sinte ord med beskjed om aldri å komme tilbake. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, men pakket sakene mine. Jeg var ikke det minste redd, for jeg visste at Herren var med meg, at han har en plan for enhver familie, og at familien min en dag ville forstå denne strålende planen.
Jeg var bare noen få skritt fra hjemmet vårt da mor tok meg igjen. Hun omfavnet meg og sa hvor glad hun var i meg. Da jeg dro derfra, kunne jeg se at hun gråt med all den kjærlighet og smerte en mor føler når hun ser barnet sitt dra.
I over et år bodde jeg hos en hjemvendt misjonær jeg hadde møtt da jeg var undersøker. Herren var tro mot sitt løfte i 1 Nephi 3:7 – han beredte veien så jeg kunne adlyde hans befalinger. Han sendte denne uselviske og generøse mannen for å gi meg det jeg trengte og skape et åndelig miljø hvor jeg kunne forberede meg til misjon. Jeg følte Guds hånd hjelpe meg gjennom mine utfordringer. Jeg følte vår Frelser Jesu Kristi kjærlighet gjennom hans sonoffer. Denne kjærligheten hjalp meg gjennom mine prøvelser til jeg ble beskikket som heltidsmisjonær i Filippinene Cauayan misjon.
Noen måneder senere fikk jeg brev fra familien min hvor de sa at de gledet seg til jeg kom hjem. Jeg mistet aldri troen på og håpet om at hele familien skulle bli medlem av Kirken, bli beseglet i templet for all evighet og være sammen med vår himmelske Fader og hans Sønn Jesus Kristus en dag.
Da jeg kom hjem fra min misjon, begynte jeg å se denne drømmen gå i oppfyllelse. Jeg fikk anledning til å døpe min mor, som nå forbereder seg til å dra til templet. Jeg ser familien min ofte, og vi står hverandre nærmere enn noen gang før.