Mormons mirakuløse bok

Av John L. Sorenson

Professor emeritus i antropologi ved Brigham Young University

Mormon utførte den enorme oppgaven med å forkorte nephittenes opptegnelser på en effektiv og mirakuløs måte.

illustration of the prophet Mormon standing at the edge of a cliff as he looks at the ocean. He is holding a spear.

Da Mormon så at hans nephittiske folk var nær ved å bli utryddet, bestemte han seg for å skrive “en liten forkortelse” av deres opptegnelser (Mormon 5:9). Dette prosjektet begynte på det siste stedet hvor nephittene slo leir før de til slutt samlet seg i området rundt Cumorah. Nephittene levde på et eksistensminimum, og det må ha vært brutalt. Folket var flyktninger med usikre kilder til mat, klær og husly. Mormons skrivearbeid strakte seg trolig inn i den fire år lange perioden med forberedelse til det siste slaget som ble avtalt med lamanittenes hærfører, men i alle fall ble den forkortede historien fullført og arkivet ble gravd ned i høyden Cumorah i god tid før de siste kampene (se Mormon 6:6).

Det er klart at det var en enorm bragd å utarbeide Mormons bok, ikke minst med tanke på de vanskelige forholdene Mormon måtte arbeide under og de andre pliktene hans forbundet med å lede styrkene mens de forberedte seg til det siste slaget. Forståelig nok er ikke sluttproduktet uten feil.¹

Begrensninger på Mormons arbeid

Overvei noen av begrensningene Mormon hadde på veien mot målet sitt:

Størrelsen på den nye opptegnelsen måtte begrenses betraktelig. Boken måtte være transportabel nok til at Moroni kunne bære den til et trygt sted.
Det fysiske produktet måtte kunne vare i mange hundre år.
Av de mulige skriftsystemene Mormon kunne bruke, var bare ett konsist nok til å passe i boken.
Beretningen måtte være av praktisk lengde, tro mot historiske fakta i opptegnelsen han sammenfattet, og formulert på en måte som han anså som passende.
Arbeidstiden var kort. Mormon hadde bare litt mer enn tre år på å sammenfatte og skrive over 600 års historie. Det er godt mulig at han ikke hadde tid til å lese gjennom alle de arkiverte opptegnelsene han var i besittelse av, og det var helt klart ingen tid til stilistiske finjusteringer eller redigeringer.

Gitt alle disse begrensningene, hvordan valgte Mormon hvilken informasjon han skulle ta med, og hvilken han ville utelate?

På noen måter var hans inspirerte prestasjon med hensyn til å utarbeide Mormons bok akkurat like overraskende og beundringsverdig som Joseph Smiths senere prestasjon med hensyn til å oversette opptegnelsen på så kort tid.

Valget av skriftsystem

Teksten i Mormons bok nevner flere steder hvor vanskelig det var for skriverne å formulere seg klart (se Jakobs bok 4:1; Mormon 9:33; Ether 12:23–25, 40). Mormon sa: “[Det er] mange ting som vi ikke kan skrive på vårt språk” (3 Nephi 5:18). “Vårt språk” i denne forstand gjelder åpenbart skriftsystemet, ikke talespråket. Moroni sier også at det ikke ville ha vært “noen ufullkommenhet” (Mormon 9:33) hvis de hadde brukt hebraiske skrifttegn, et alfabetisk system.

“Tegnene” som ble brukt til å skrive, ble av nephittenes historikere kalt “forbedret egyptisk” (Mormon 9:32). Dette systemet besto av “jødenes lærdom og egypternes språk” (1 Nephi 1:2). Egyptiske symboler ble tidvis brukt i oldtidens Palestina til å skrive lydene av hebraiske ord.² Ut fra tegnprøven i “Anthon-avskriften”,³ som hevder å være en kopi av skrifttegnene på platene som Joseph Smith oversatte, er det tydelig at de ikke var helt like de egyptiske skrifttegnene som var i hverdagsbruk på Lehis tid. De ser mer ut som tegn fra hieratisk egyptisk, et eldre, parallelt tegnsystem som de fremdeles brukte når de anvendte pensel og blekk istedenfor å gravere i stein.

Transcript (facsimile) of Book of Mormon characters made by Joseph Smith.

Det hieratiske systemet var mer konsist enn den alfabetiske hebraiske skriften, men også mer uklar, fordi mesteparten av tegnene representerte hele, komplekse morfemer eller ord (i dag kalt logogrammer), istedenfor lyder som staves ut for å danne ord som i et alfabet. Betydningen av hvert logogram måtte læres utenat. Denne flertydigheten kan ha vært noe av problemet med å “[sette] ordene sammen” (Ether 12:25), som Moroni nevnte.

Enda en grunn til “ufullkommenheter” kan ha vært at siden hieratisk egyptisk hovedsakelig ble brukt til å skrive håndskrift, kunne det bety at når det ble brukt til å gravere en opptegnelse på metallplater, kunne en gravørs mindre glipper uten et effektivt “viskelær” til å gjøre rettelser, medføre feiltolking av tegnene.

Mange sett med opptegnelser

I tillegg til Nephis større plater, ble supplerende dokumenter av og til brukt til å utarbeide Mormons beretning. Han nevnte flere ganger sin avhengighet av “[Almas] egen opptegnelse” (Alma 5:2; overskriften til kapittel 7; 35:16). Han benyttet også “opptegnelser av Helaman” og “hans sønner” (Innledningen til Helamans bok), og vi leser også om “Nephis opptegnelse” (3 Nephi 5:10).

Noen ganger anvendte også Mormon andre opprinnelige skrifter, som han ikke alltid identifiserte tydelig. Noen mulige supplerende opptegnelser kan være:

Teksten til kong Benjamins store tale (Mosiah 2:9–Mosiah 5).
Opptegnelsen på Zeniffs plater (Mosiah 9–22).
Almas forkynnelse i Zarahemla, Gideon og Melek (Alma 5, 7 og 8).
Historien om Almas og Amuleks opplevelser i Ammonihah (Alma 9–14).
Den detaljerte redegjørelsen om Mosiahs sønners og deres ledsageres tjenestegjerning blant lamanittene (Alma 17–27).
Almas samtaler med sine sønner Helaman, Shiblon og Corianton (Alma 36–42).

Moroni tok også med sin oversettelse og sitt sammendrag av Ethers historie om jaredittene, utarbeidet og tilføyd av Moroni som Ethers bok, samt utdrag av læresetninger og brev fra sin far Mormon (Moroni 7–9).⁴

De viktigste hellige opptegnelsene ble ført på metall for å sikre deres varighet. Beretninger som ble ført på et mer forgjengelig materiale, antok de ville bli uleselig med tiden (se Jakobs bok 4:2). Bruk av papirutgaver av Skriftene til daglig bruk er underforstått ved brenningen av dem som Almas konvertitter i Ammonihah var i besittelse av (se Alma 14:8; sammenlign med Mosiah 2:8; 29:4 og Alma 63:12). Metallplater var ikke lette å fremstille (se Mormon 8:5) og gravere på, så tilgangen på dem var begrenset.

Ved hjelp av de forskjellige materialene han hadde til rådighet, satte Mormon sammen sin historie “ifølge den kunnskap og forståelse som Gud” hadde gitt ham (Mormons ord 1:9). Guddommelig hjelp var noen ganger direkte og tydelig, som da Herren ba ham om ikke å ta med en lengre redegjørelse for Jesu læresetninger til nephittene (se 3 Nephi 26:6–12), men ingenting tyder på at historisk tilleggsinformasjon ble åpenbart for ham.

“Og således ser vi”

Mormon sa flere ganger at forkortelsen hans ikke kunne ta med mer enn en brøkdel av det historiske materialet som fantes på Nephis større plater (se Mormons ord 1:5; 3 Nephi 5:8; 26:6; se også Jakobs bok 3:13–14; 4:1). Hvordan foretok han så sitt valg av stoff?

Hovedkriteriet hans er nevnt eller underforstått gjentatte ganger i boken. Målet var å sikre at leserne, spesielt de fremtidige innbyggerne i det amerikanske lovede land, og spesielt Lehis etterkommere, forsto viktigheten av løftet og profetien som ble gitt til far Lehi: “Hvis dere holder mine bud, skal det gå dere vel i landet” (Jarom 1:9). Det er faktisk Amarons negative versjon av Lehis erklæring Mormon vier størst oppmerksomhet: “Hvis dere ikke holder mine bud, skal det ikke gå dere vel i landet” (Omni 1:6; uthevelse tilføyd).

Mormons lærdommer viser på dramatisk vis kontrasten mellom godt og ondt. Folket i opptegnelsen hans understreker lydighet og dyd på den ene siden og gjenstridig ondskap på den andre. Han beskriver kjeltringer som onde, og sier at de virkelig fortjener sin skjebne. Han beskriver helter som prisverdige på nesten alle måter. Personer som befinner seg et sted midt imellom, blir knapt nok lagt merke til. Mormon ønsket ikke at leserne skulle være det minste i tvil om at godt og ondt er rake motsetninger (legg merke til Mormons egne ord om denne kontrasten i Moroni 7:5–19). Det er ingen tvil om at Mormon farget noen av sine beretninger med inspirerte personlige tolkninger. Dette standpunktet markeres ofte ved å bruke et uttrykk som “og således ser vi” (for eksempel i Alma 42:4, 7, 14; Helaman 3:23–31; 6:34–40).

Mormon og Moroni presenterer sin “korte” opptegnelse for sine fremtidige lesere som en unik form for forklarende historie. De overleverte den til fremtidige generasjoner ikke som en historikers historie, men som et kraftfullt moralsk budskap for å undervise leserne i de lærdommer de to mennene hadde lært gjennom lang og krevende tjeneste for sitt folk og for Gud. De brukte de beste kildene som var tilgjengelig, på den mest virkningsfulle måten de visste om. Den anstrengelse og innsatsvilje som arbeidet deres viser, har vært til gavn for alle mennesker i vår tid.

De har min inderlige takknemlighet.