Min oppvåkning
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Mor var den eneste som var syk, men jeg trengte også å leges.
Bakgrunnsfoto: hxdbzyxy/iStock/Thinkstock
Da jeg var 17, fant mor ut at hun hadde brystkreft. Sjokket overveldet familien og bragte meg ned på mine knær i inderlig bønn. Jeg gråt i nesten en time, mens jeg spurte Gud hvorfor han lot dette skje, og om han ville helbrede mor. Lindringen begynte å komme noen dager senere da medlemmer i menigheten, storfamilie, venner og naboer fikk høre nyheten. De kom til unnsetning. Måltider ble levert, vennlige ord og gjerninger ble utvekslet, omtanke og medfølelse ble vist. Kjærligheten vi følte fra dem, var dyp.
Men selv om vi fikk så mye hjelp, sank jeg ned i dyp depresjon. Jeg brydde meg ikke om hva som skjedde med meg. Jeg sluttet å gjøre ting jeg likte. Jeg ble lat og skjødesløs med oppgaver, skolearbeid og mitt kall i Kirken. Jeg så på situasjonen min og det større ansvaret som var lagt på meg, som en stor byrde. Jeg følte at jeg kunne klare alt selv, og ikke trengte andres hjelp.
Satan arbeidet særdeles hardt med meg, og fortalte meg at jeg burde føle meg nedtynget, at Gud ønsket at jeg skulle være ulykkelig, og at jeg ikke var noe spesielt. En stund trodde jeg dessverre på det. Jeg kunne ikke se den lyse siden av noe som helst. Jeg så ikke meg selv som en Guds datter. Forvirringen forblindet meg, og jeg kunne ikke se mine mange velsignelser. Jeg kunne ikke engang se meg i speilet. Jeg følte smerte og hjertesorg.
Heldigvis brukte er en nær venn mye tid på å hjelpe meg, og søsknene mine støttet meg også. Jeg ble mer åpen overfor mor og far, som i sin tur ble mer åpne overfor meg. Men jeg strevde fremdeles.
Mor trøstet meg ofte når jeg var nedfor. Når jeg følte at alt håp var ute, var det godt å ha noen å snakke med og som kunne hjelpe meg. Hun kom hjem mellom behandlingene for å stryke klær, tilberede måltider og gi oss trøst og råd. Det forundret meg hvordan hun kunne tåle slike prøvelser, og likevel være så uselvisk.
Da jeg snakket med henne om depresjonen min en dag, fortalte hun meg at bare fordi jeg gråt og innrømmet at jeg trengte hjelp, betydde det ikke at jeg var svak. Hun tok seg av meg når jeg skulle ha tatt meg av henne.
Etter en av hennes mange operasjoner var mor på oppvåkningen. Den gangen tenkte jeg bare at jeg trengte min egen oppvåkning. Jeg hadde ingen anelse om hvor jeg skulle begynne helbredelsesprosessen, men jeg måtte gjøre noe.
Så jeg begynte å fornye mine talenter og evner, i tillegg til å utvikle nye. Jeg laget mat og tok klesvasken. Jeg tok flere spaserturer for å tenke. Jeg sang soloer. Jeg spilte klarinett og piano, og begynte å spille bedre. Jeg leste flere bøker. Jeg begynte å lytte til mer oppbyggende musikk. Jeg omga meg med råd fra Kirkens ledere og andre verdifulle kilder. Jeg kom nærmere Gud og min Frelser ved personlig bønn, faste og skriftstudium.
Likevel følte jeg at freden jeg følte, var flyktig. Det var vanskelig når jeg ønsket å føle fred, men isteden følte sorgen. Humørsvingningene ble enda vanskeligere. Det virket som om jeg så vidt hadde tatt fatt på veien til fred.
Så dro jeg til templet for å utføre dåp for de døde sammen med klassen min i Unge kvinner. Jeg tenkte på problemene mine mens jeg var i templet og mens jeg bladde gjennom sidene i Skriftene. Snart leste jeg om Frelseren i Jesaja 53:4: “Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret.”
Noen minutter senere ble forvirringen som hadde forblindet meg og forårsaket så mye smerte, helt borte. Herren brøt gjennom mørket og fortvilelsen i mitt hjerte, og ga meg Åndens fred i stedet. Jeg hadde en følelse av klarhet og lykke som jeg ikke hadde følt på lenge. Jeg så hvor mange velsignelser jeg hadde mottatt, og hvor mye alle hadde gjort for meg og min familie. Jeg så hvor sammensveiset min familie, mine venner og jeg hadde blitt. Jeg så meg selv som en vakker datter av Gud.
I templet fant jeg min oppvåkning.
Når jeg tenker tilbake på denne opplevelsen, forstår jeg at jeg nå har mer empati og medfølelse med dem som er mindre heldig stilt enn meg. Jeg vet hvor jeg kan bli helbredet. Det vanskeligste året i mitt liv ble det beste året i mitt liv.