Tjeneste i Kirken
Vi valgte å utføre tjeneste
Artikkelforfatteren bor i Bayern i Tyskland.
Min mann kjempet mot kreft, men vi tok uten å nøle imot kallet til å virke i Frankfurt Tyskland tempel.
Illustrasjon: Ben Sowards
12. desember 1994 fikk vi en telefon fra Salt Lake City. En vennlig stemme fortalte oss at president Thomas S. Monson, som da var annenrådgiver i Det første presidentskap, ønsket å snakke med oss.
“Presidenten for Frankfurt Tyskland tempel ønsker å kalle deg som sin rådgiver, og din hustru som assisterende tempelvertinne,” fortalte president Monson min mann Gerhard. Så uttrykte president Monson bekymring over min manns helse.
Gerhard hadde kjempet mot kronisk lymfatisk leukemi i 11 år. Herren hadde kalt oss til tross for denne utfordringen, og vi sa ja uten å nøle.
Da jeg sa opp jobben min som forberedelse til å begynne i kallet, spurte sjefen: “Kan jeg beholde deg hvis jeg øker lønnen din?”
“Nei, vi må dra,” svarte jeg, og fortalte ham at vi hadde lovet Herren at vi ville reise på misjon. “Vi hadde planlagt å dra om et par år, men jeg vet ikke om min mann fortsatt vil være i live da.”
Da Gerhard gikk til en rutinemessig undersøkelse mindre enn to uker senere, sa legen: “Hold deg her, du har høy risiko for å dø.”
Tilstanden hadde forverret seg. Vi ble knust, og kunne ikke forstå hvordan vi kunne utføre kallet, men vi var fulle av tro, håp og ro. Vi la alt i Herrens hender. Hvis han hadde en oppgave for oss, ville han gjøre det mulig for oss å utføre den.
2. januar 1995 reiste vi på misjon. Plutselig slo det meg hva jeg forlot – mor, barn, barnebarn, karriere, hus og hage. Men dagen etter fant vi oss til rette i Frankfurt tempel, der en mørk natt ble til en strålende ny dag for oss. Alt hverdagens stress forlot oss.
På dette hellige stedet fant vi kjærlighet, lys, håp, glede, tillit, varme, trygghet, beskyttelse og den fred som utstråler fra vår Frelser. Mens vi tjenestegjorde der, møtte vi flotte mennesker fra mange land. Selv om de snakket forskjellige språk, knyttet kjærlighetens språk oss sammen. Vår tjeneste i templet gjorde oss svært lykkelige.
Ånden i templet og Guds styrke holdt min kjære mann oppe i 26 måneder. En dag, ikke lenge etter at vi hadde blitt avløst fra vårt tempelkall, dro Gerhard til sykehuset for sin vanlige behandling. Denne gangen beholdt legene ham der. Noen måneder senere vendte han tilbake til sitt himmelske hjem.
Når jeg tenker tilbake, regner jeg disse årene med tjeneste i templet som en gave fra himmelen – å få tjenestegjøre side om side med min mann i vår kjærlige Faders hus idet vi oppfylte vårt løfte om å reise på misjon sammen. Jeg takker av hele mitt hjerte for den opplevelsen.