Når et barn forlater Kirken
Artikkelforfatteren bor i Massachusetts, USA.
Vi kan glede oss over prinsippet om at våre barn er velsignet med handlefrihet, selv om de bruker den til å gå i retninger vi ikke er enige i.
Illustrasjoner: Iker Ayestaran
Det hadde gått flere uker siden min voksne datter hadde flyttet til en ny by, og hver søndag hun ikke gikk i kirken, ga det meg de samme bekymringene. Ville hun noensinne komme tilbake til Kirken? Jeg prøvde alt jeg kunne komme på for å få henne dit: Oppmuntring, logikk, trygling, å fungere som hennes personlige vekkerklokke, bønn og faste, og jeg ringte til og med biskopen hennes. Siden vi bodde 3220 kilometer fra hverandre, var det vanskelig for meg å bli med henne til kirken, men jeg prøvde meg på det også!
Jeg tenkte stadig at hvis jeg bare kunne tilpasse situasjonen litt, ville datteren min finne tilbake til sin åndelige vei. Jeg følte at jeg bare trengte den rette personen – hennes besøkende lærerinne, hennes biskop, en venn eller et familiemedlem – som kunne komme inn på rett tid og sted og si eller gjøre akkurat det som ville lede henne tilbake. Men ingenting hjalp. Tankene svirret av bekymring, og jeg var full av skyldfølelse og kvaler over at jeg hadde sviktet henne som mor.
Mange andre deler min erfaring. Når barn forlater evangeliets vei, kan det være svært vanskelig for foreldre som holder seg trofaste, å takle det. En mor ble så opprørt over sin datters valg at hun sa det var smertefullt å puste. En far fortalte at han følte at barna avviste ham og hans levemåte. En ung mor var bekymret for at hennes egne små barn en dag ville begynne å tvile og forlate Kirken.
Hvordan takler vi disse smertefulle følelsene når familiemedlemmer velger å forlate Kirken? Det er flere ting vi kan gjøre.
Lær av andre som har strevd med det samme
Noen av de mest rettskafne familiene i Skriftene strevde med opprørske barn. Sariah og Lehi hadde barn som forlot sine foreldres læresetninger (se 1 Nephi 2:8–12). Det samme hadde Adam og Eva (se 1 Mosebok 4:8). Til og med våre himmelske foreldre sørget da en tredjedel av deres åndebarn valgte en annen vei (se L&p 29:36). Planen for lykke innbefatter handlefrihet. Og det betyr at også medlemmer av rettskafne familier kan velge å forkaste evangeliets prinsipper. Vi kan finne trøst i historiene om familier i Skriftene som strevde. Vi får større forståelse av handlefrihet og medfølelse, og denne forståelsen kan hjelpe oss å leges og komme videre.
Vi må være klar over at våre barn også er Guds barn
Da hennes tenåringssønn begynte å stille spørsmål ved sin tro, ble en mor overveldet av skyldfølelse og en følelse av å være mislykket. Mens hun tenkte på hva hun kunne ha gjort annerledes, fikk hun en barmhjertig tilskyndelse: “Han er ikke bare ditt barn. Jeg elsker ham enda høyere enn du gjør, og jeg har ingen skyldfølelse for ham eller noen av mine andre villfarne barn.” Fra da av var denne moren i stand til å gi slipp på skyldfølelsen, og isteden fokusere på at hennes sønn var et vakkert Guds barn.
Fokuser på fremgang
Noen ganger sliter foreldre fordi de ikke helt forstår læresetningen at “ingen annen suksess kan oppveie at man svikter i hjemmet”.1 Suksess og nederlag er ikke enkelt å definere. Eldste John K. Carmack, et tidligere medlem av De sytti, forklarer: “Fordi denne erklæringen hadde til hensikt å motivere foreldre til å bli eller holde seg engasjert i sine barn, betyr den ikke at foreldre som virkelig legger mye tid, innsats og offer i barneoppdragelse, og som likevel ikke har høstet den ønskede belønningen, har mislykkes.”2 Vi må verdsette de gode egenskapene i våre barn og de lykkelige stundene vi har delt. Vi skulle glede oss over prinsippet om at våre familiemedlemmer er velsignet med handlefrihet, uansett hvordan de velger å bruke den.
Vi kan justere våre forventninger
Selv om vi håper at familiens medlemmer vil følge de samme veiene som vi har valgt, må de selv velge å motta evangeliets velsignelser. Eldste Carmack foreslår at istedenfor å kjempe mot denne virkeligheten, må foreldre kanskje “justere sine nåværende forventninger og sin tilnærming, og godta ting som de er istedenfor å fortsette å være urolige.”3
En mor ble frustrert og lei seg da hun innså at hennes sønn ikke kom til å dra på misjon. Til slutt innså hun at hun måtte gi slipp på tanken at sønnen måtte dra på misjon for at hun skulle være lykkelig. “Til slutt gikk det opp for meg at dette ikke handler om meg,” sa hun. “Hvert barns liv er hans eller hennes liv. Jeg er bare moren deres. Jeg eier dem ikke.
Få innsikt
Mange foreldre finner trøst og opprettholder riktig perspektiv ved hjelp av bønn, skriftstudium og tempelbesøk. En mor fortalte at hennes erfaring med bønn lærte henne å huske hvor dyrebart barnet hennes er for vår himmelske Fader, og det lindret smerten hennes. Bønn gir nyttig innsikt i hva man kan gjøre og si. Det hjelper oss også å finne trøst.
Skriftene forteller om personer som har tatt dårlige valg, og hvordan familiemedlemmer har taklet det. “Det er bra at Skriftene ikke er fulle av historier om fullkomne familier, ellers ville vi kanskje ha mistet all motivasjon til å prøve!”, sa en av foreldrene. Historien om Alma den yngre forsikrer oss om at foreldres rettferdige bønner blir hørt (se Mosiah 27:14). Lignelsen om den fortapte sønn lærer oss om gleden vi føler når en som har vært borte, kommer tilbake (Lukas 15:20–24).
Tilstedeværelse i templet kan også hjelpe oss å få nyttig innsikt til å takle familiens problemer. “Jeg tror at en travel person kan løse… problemer bedre og raskere i Herrens hus enn noe annet sted,” sa eldste John A. Widtsoe (1872–1952) i De tolv apostlers quorum. “I de mest uventede øyeblikk, i eller utenfor templet, vil vi i form av åpenbaring finne løsningen på de problemer som plager oss.”4 Når foreldre går i templet, kan deres hjerte og sinn bli mer på bølgelengde med den fred de søker.
Fortsett å vise kjærlighet
Lehi og Sariah var utvilsomt like glad i Laman og Lemuel som de var i Sam og Nephi, Jakob og Josef. Selv om det kan være lettere å komme overens med familiemedlemmer som deler vår tro og livsstil, er det likevel viktig at vi lærer å vise vår kjærlighet til andre som ikke gjør det.
En kvinne som sluttet å gå i kirken i ung alder, fortalte følgende om hvordan hennes familie fortsatte å elske henne. I hennes store medlemsfamilie ble misjoner tydelig feiret. Fotografier av alle misjonærene i familien prydet bestemors stuevegg. Det var “episenteret for familiens univers”, sa hun. Hun visste at hun aldri kom til å reise på misjon, og hun følte at uansett hvor godt hun gjorde det i verden, ville hun aldri gjøre seg fortjent til en plass på bestemors vegg.
Som 30-åring bestemte hun seg for å tjenestegjøre i Fredskorpset. Hun reiste til Madagaskar og viet all sin energi til sin tjeneste der. En stund senere fikk hun vite at hennes bestemor hadde hengt bildet hennes opp på veggen. Da tjenesten i Fredskorpset var over, omfavnet bestemor og barnebarn hverandre og gråt. “Tjeneste er tjeneste,” forklarte bestemor. Om vi har en misjonærvegg i hjemmet vårt eller ikke, er det fremdeles rikelig med muligheter til å vise alle våre familiemedlemmer at de er elsket og verdsatt.
Hold fast i håpet
Samtidig som vi fortsetter å elske våre kjære slik de er, kan vi likevel holde fast i håpet om at de vil vende tilbake til et evangeliesentrert liv. Familiemedlemmer vender ofte tilbake etter å ha vært på villspor en periode. I likhet med den fortapte sønn, innser de at deres tidligere liv ga dem gode budskap og prinsipper, og de tar igjen disse verdiene til seg. Faktisk har profeter lovet at familiemedlemmer som er beseglet til foreldre, vil kjenne en dragning på grunn av sin gode oppdragelse, og én dag komme tilbake.5 Slike løfter gir oss stort håp for våre egne kjære.
Ha et evig perspektiv
Vi må huske at vi rett og slett ikke vet hva som vil skje med våre kjære. En far til opprørske tenåringer fortalte at han har lært at selv om sønnene ikke lever rettskaffent akkurat nå, har han ingen grunn til å anta at katastrofen er nært forestående. President Dieter F. Uchtdorf, annenrådgiver i Det første presidentskap, sier at vi noen ganger tror at slutten på historien allerede er skrevet, når vi i virkeligheten bare befinner oss i de midterste kapitlene.6 Guds tidsregning er vesentlig forskjellig fra vår, og vi vet ikke hvordan den enkeltes historie vil ende.
Hvis vi visste at våre familiemedlemmer til slutt ville komme tilbake, ville det endre vår adferd i våre historier i dag? Jeg tror vi kan leve med mye større grad av fred, kjærlighet og aksept. Mens vi arbeider for å gjøre enden på vår historie god, hjelper det å huske at vi kan velge å nærme oss våre kjære med fred og kjærlighet som utgangspunkt, istedenfor sinne og frykt. Paulus skrev: “Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd” (2 Timoteus 1:7). Eldste Carmack oppfordrer oss: “Gi aldri opp. Hvis du ikke synes å nå frem til din datter eller sønn nå, kan du i det minste fortsette å prøve og fortsette å elske ham eller henne… Gi ikke etter for lammende skyldfølelse og håpløshet. Søk åndelig hjelp og fred. Vær sterk og tapper. Du vil komme gjennom det.”7
Min datter har ennå ikke kommet til kirken. Men målene våre er klare – begge jobber for å bevare nærheten. Vi snakker ofte sammen, og jeg vet at hennes oppvekst i Kirken har hjulpet henne å bli vennlig, disiplinert og omtenksom. Selv om jeg aldri ville ha valgt at hun skulle ta den veien hun for øyeblikket ferdes på, er jeg takknemlig for det vi lærer underveis. Jeg har også funnet fred når jeg har godtatt våre unike ståsteder på reisen hjem.