Gjengifte: En opplevelse preget av tålmodighet og kjærlighet
Artikkelforfatteren bor i Norge.
Forening av familier krever dobbelt så mye tålmodighet. Men det kan også skape dobbelt så mye kjærlighet.
Skilsmisse var aldri en del av mitt ordforråd før det faktisk skjedde med meg. I lang tid følte jeg den pinlige negative siden av ordet hver gang jeg ble spurt om min sivilstand. “Jeg er skilt.” Det var som om jeg knapt kunne si ordene høyt – som om jeg sa noe stygt.
Men det var der jeg befant meg i livet, og det var vanskelig for meg å passe inn. “Du finner noen,” sa vennene mine. Men jeg var ikke interessert, og ønsket ikke å gifte meg på nytt. Det var travelt nok med de fire barna mine.
Helt til jeg en dag møtte Arnfinn, uten forventninger eller planer for fremtiden, og til min overraskelse kommuniserte vi så godt at jeg trivdes bedre og bedre i hans selskap. Han var smart, kjekk og spøkefull. Da han fridde, visste jeg ikke hva fremtiden ville bringe, men jeg visste at jeg ønsket den fremtiden sammen med ham. Vi tok oss tid til å “stryke ut rynkene”, som Arnfinn kalte det, og giftet oss i Stockholm Sverige tempel høsten 1997.
Å være nygift da jeg nærmet meg 40, var ikke det samme som første gang. Å forelske seg var akkurat like herlig og spennende, og spenningen forbundet med et nytt forhold var omtrent den samme, men nå hadde vi to forhenværende ektefeller, en ulydig hund, en høylytt fugl og ni barn i alderen 3–17. Heldigvis var vår ferske romanse sterk nok til å hjelpe oss gjennom de vanskelige dagene foran oss.
Nøkkelen til å forstå
“Det virker som om vi ikke alltid mener det samme om ting,” sa Arnfinn en dag. Etter 40 år med vaner og å gjøre ting på din egen måte, er det ikke til å unngå. Jeg var 19 første gang jeg giftet meg, og rutiner og tradisjoner ble dannet underveis. Arnfinn og jeg fant ut at det var i orden og til og med sunt å ha mer enn én mening. Det betydde ikke nødvendigvis at den ene hadde rett og den andre tok feil. Meninger formes av mange ting i livet, og respekt og lytting ble nøkkelordene til å forstå den andre.
Vi forsøkte også å bli enige om hvordan vi skulle forene vårt liv – hvor vi skulle bo, hvordan vi skulle håndtere familiens økonomi og hvilke høytidstradisjoner vi skulle opprettholde. Det var noen flere rynker å stryke ut underveis, men når jeg tenker tilbake, virker noen av dem ubetydelige i dag. Harmoni og kjærlighet i hjemmet var det vi siktet oss inn mot.
Det var spesielt vanskelig for meg å ha en annen mor som var involvert i familien vår. Arnfinns tidligere hustru er en god mor som er opptatt av sine barns velferd. Ferier og helger ble planlagt sammen med henne, og til tider følte jeg at jeg ikke hadde noen innflytelse over mitt eget liv.
Men overgangen var nok en større utfordring for Arnfinn, som flyttet inn i et hjem med fire barn, to av dem i tenårene – barn hvis personlighet var mer høylytt enn han var vant til, og som hadde blitt oppdratt litt annerledes enn han ville foretrekke.
Forskjellige veier, samme svar
Så en kveld, så sent at hjernen hadde sluttet å fungere for dagen, utfordret Arnfinn meg til en IQ-test. Han satte seg ved spisestuebordet og begynte å sette opp ligninger og matematiske formler for å besvare spørsmålene. Jeg satt på motsatt side av bordet og tegnet for å løse oppgavene. Vi fullførte og sammenlignet svarene våre, bare for å oppdage at vi hadde kommet frem til de samme svarene. Det var da jeg innså at testen lignet på vårt liv sammen.
La meg forklare: Han gjør ting på én måte, og jeg gjør dem på en annen. Men vi har det samme målet, selv om veien dit kan variere. Å nå dette målet kan sammenlignes med IQ-testen: Selv om han setter opp ligninger og jeg lager tegninger, kommer vi likevel frem til samme svar.
Jeg vet at jeg aldri kunne ha gjort hans jobb som advokat, og jeg er ganske sikker på at han ville finne mitt arbeid som skribent og vannfargekunstner vanskelig. Kunsten har vært å se på ham som søt når han gjør ting annerledes enn meg, istedenfor å bli irritert. Forskjellen kan være en spennende læringsopplevelse hvis vi lar den komme. En dag sa jeg til Arnfinn: “Hvis du kan lære meg noe, og kanskje jeg kan lære deg noe, vil det gå bra med oss til slutt.” Vi må begge være lærevillige, og det er en vedvarende prosess. Beundring har blitt et stikkord.
Hvis mor og far er to forskjellige arter, kan du være sikker på at to sett med barn også vil være vidt forskjellige. Vi brettet opp ermene og møtte hverdagens problemer i form av forskjellige spisevaner, klesstiler, leggetider og plikter, for å nevne noen. Lenge omtalte vi barna som “mine” og “dine”, og de syntes ikke alltid det var så flott å bli stuet sammen.
Den eldste lot meg få vite at hun snart ville være ute av huset uansett, og hun ønsket at jeg skulle være lykkelig. De neste to jentene likte hverandre tilsynelatende ikke, og en av guttene ga avkall på soverommet sitt annenhver helg og sov på sofaen når stebrødrene kom. Han har aldri klaget over det, skjønn som han er.
Vi kan gjøre plass til dem vi elsker
Det er alltid plass til dem man elsker. Vi omgjorde den ene av stuene til et tilfluktssted for foreldrene, og hadde barna i soverommene ovenpå. To TV-er og to bad ble en nødvendighet istedenfor en luksus. Noen dager alene en gang i året for de nygifte foreldrene var også en viktig investering for vår fremtid som familie.
Helger og andre begivenheter ble planlagt på forhånd. Måltider, leker og aktiviteter måtte passe for de fleste av barna. Arnfinns fem barn bodde sammen med moren sin på hverdager, og jeg ønsket å respektere hennes ønsker i tillegg til å sørge for at barna trivdes når de var på besøk hos faren. Det betydde at jeg noen ganger måtte holde tett om mindre irritasjonsmomenter, og isteden fokusere på det som var viktigere for at de skulle ha et hyggelig opphold. Jeg anvendte tålmodighet og kjærlighet – og så enda mer tålmodighet, i tillegg til en god dose humor.
Kaotiske søndagsmorgener var en stor prøvelse. Vi prøvde å angi stemningen med vakker klassisk musikk, mens vi ledet det ene barnet etter det andre inn og ut av de to badene før kubjellen varslet om en deilig frokost. Likevel var det å få alle ut døren og inn i bilen for å komme til kirken i tide, en prøve på å bevare sabbatens ånd hver søndag. Da vi kom hjem og spiste en god middag, hadde vi roet oss nok til at vi kunne kose oss med å spille spill sammen.
Det ligger mye visdom i programmene og lærdommen vi mottar i kirken. Familiebønn, familiens hjemmeaften og samtaler om prinsipper i evangeliet er vel verdt tiden og innsatsen. Evangeliet har gitt oss glede og større forståelse av hvor viktige og verdifulle familier er.
Vi har skapt mange nye tradisjoner, men også beholdt noen fra vårt tidligere liv. Hver sommer tar vi med oss så mange barn som mulig til Stockholm Sverige tempel. Vi bor på en campingplass syd for templet. Det har blitt en tradisjon som vi nyter, og en som også barna som er gift, har innført for sin egen familie.
Når våre barn nå kommer og spør om råd om stevnemøter og ekteskap, sier jeg at det ikke spiller noen rolle om den ene liker jogging og den andre har en forkjærlighet for ballett. Det viktigste er at man har den samme entusiasmen for å tjene vår Frelser og besluttsomhet til å arbeide mot målet om å bli en evig familie.
Såpebobler til glede for tre av våre barnebarn. Våre barn har vokst opp og flyttet ut, men de vet at de alltid er velkommen.
Dobbelt så mye tålmodighet, dobbelt så mange velsignelser
Når jeg møter par som finner hverandre for en ny mulighet til ekteskap, er jeg glad på deres vegne, glad for at de har en partner og bestevenn å tilbringe tid sammen med. Men jeg husker også at de første årene med å sette sammen to familier slett ikke bare var fryd og gammen. Det har sin pris, og noen ganger lurer vi på hvorfor det må være så vanskelig.
I dag er våre døtre, som egentlig ikke likte hverandre som tenåringer, begge mødre, og liker å utveksle erfaringer under familiemiddager og til og med tilbringe ferier sammen på familiens hytte. Oppmuntrende brev har blitt sendt til gutter på misjon, og noen av våre barn har besøkt hverandre når de har bodd i utlandet. De koser seg alltid når de kommer sammen til store høytidsmiddager, og fryder seg når en ny niese eller nevø blir bekjentgjort.
Det er bare Arnfinn og jeg som bor hjemme nå. Vi har en livsglad hund og en ny liten fugl. Barna har overnattet på soverommene sine mellom studier og i forbindelse med innflytting i ny bolig. De vet at de alltid er velkommen og vil få mat og kjærlighet når de kommer.
Å sette to familier sammen krever dobbelt så mye kjærlighet og dobbelt så mye tålmodighet. Det har vært mye matlaging og mange ladninger med skittentøy å vaske, men det er verdt det. Vi elsker den store familien vår. Velsignelsene ved å ha dobbelt så mange å elske, er dobbelt så store.
Og familien vår vokser fremdeles. Det er en ny generasjon vakre barn, og de er alle våre barnebarn!