Jeg følte meg utilstrekkelig

Navn ønskes ikke oppgitt, Stockholm, Sverige

Da jeg ble kalt som Hjelpeforeningens president, var jeg en travel ung mor. Jeg hadde vokst opp i Kirken og levd mitt liv i henhold til dens læresetninger, men jeg visste at jeg ikke var perfekt og følte med usikker på min evne til å hjelpe de søstrene i menigheten som hadde det vanskelig.

En søndag følte jeg meg spesielt tung til sinns. Hele dagen hadde jeg blitt oppsøkt av søstre som trengte meg. Noen trengte velferdshjelp, andre trengte bare at jeg lyttet til dem. Så tilskyndet Ånden meg til ikke å gå inn til nadverdsmøtet da det skulle begynne, og til min forbauselse møtte jeg en mindre aktiv søster i gangen som trengte hjelp og trøst og som ikke kunne vente til møtet var over.

Da kirken var over var jeg helt utslitt! Jeg gråt i bilen hele veien hjem. I hodet mitt hørte jeg følgende ord: “Snakk med biskopen!” Jeg følte at biskopen kunne fortelle meg noe klokt om hvordan jeg kunne føle meg mindre overveldet med mitt kall, men jeg ville ikke bry ham etter en lang dag i kirken. Jeg hadde bestemt meg for å utsette å ringe ham da telefonen ringte. Det var biskopen. Han hadde følt seg tilskyndet til å ringe meg.

Jeg fortalte ham hvor utmattende det hadde vært for meg når så mange ting trengte å bli løst på en gang, og hvor lei meg jeg var for at jeg ikke kunne hjelpe flere søstre. Han lyttet tålmodig. Vi gikk også gjennom noen av velferdsspørsmålene som hadde dukket opp i løpet av dagen, og jeg begynte å føle meg bedre.

Da samtalen nærmet seg slutten sa jeg, “Jeg trodde du skulle ha noe klokt å fortelle meg om hvordan jeg ikke skulle føle meg så overveldet.” Han svarte at han skulle ønske han hadde noe sånt å si, men at han dessverre ikke hadde det.

Selv om mitt spørsmål ikke ble besvart, følte jeg glede da jeg la på røret. Jeg følte at Herren hadde besvart min bønn om støtte og veiledning.

Gjennom de neste ukene kom følelsen av usikkerhet tilbake, og jeg ba om kunne forstå hva jeg trengte å gjøre for å bli en bedre Hjelpeforeningens president. En dag, da jeg hørte på generalkonferansen, bet jeg meg merke i noen ord, og Ånden vitnet kraftig til mitt hjerte. Jeg forsto at grunnen til at jeg hadde følt meg så utilstrekkelig var fordi jeg var utilstrekkelig på egen hånd.

Gjennom sitt eksempel, hadde biskopen vist meg hvor viktig det er å lytte til Den hellige ånd. Det er Ånden som er nøkkelen til våre kall i Kirken, ikke våre egne talenter og ferdigheter. For første gang på lang tid, følte jeg fred og forvissning.

Jeg mangler fremdeles erfaring, og jeg har det akkurat like travelt med familien min som før, men jeg tror ikke lenger at jeg må utøve mitt kall til perfeksjon. Vår himmelske Fader kan vise meg de tingene jeg trenger for å utføre hans vilje, og han vil foredle våre gjerninger så lenge vi holder hans bud.