Som enken i Sarepta: Fasteofferets mirakel
Artikkelforfatterne bor i Utah, USA.
Da vi vurderte å gi et mer generøst fasteoffer, husket vi at et menneske ikke kan gi en skorpe til Herren uten å få et helt brød tilbake.
Illustrasjon av Rose Datoc Dall
Mange familier i verden har det vanskelig økonomisk, særlig i nedgangstider.1 Virkningene av slike nedgangstider kunne vi se i menigheten vår for noen år tilbake, da vi opplevde at flere familier trengte hjelp. Ved begynnelsen av året ga vår biskop en utfordring til oss fra stavspresidenten om å gi et mer generøst fasteoffer til dem som er i nød.
Selv om våre ledere ba oss om å vurdere vår individuelle situasjon, og i hvilken grad vi kunne være i stand til å gi et mer generøst fasteoffer, spesifiserte de ikke hvor mye vi skulle gi. Ånden minnet oss imidlertid om et råd som ble gitt av president Marion G. Romney (1897-1988), førsterådgiver i Det første presidentskap. Han sa: “Jeg tror fast bestemt at du kan ikke gi noe til Kirken og oppbyggingen av Guds rike og samtidig bli fattigere økonomisk … Et menneske kan ikke gi en skorpe til Herren uten å få et helt brød tilbake. Det er iallfall min erfaring. Hvis Kirkens medlemmer ville doble sine fasteofferbidrag, ville åndeligheten i Kirken dobles. Vi trenger å huske dette og være gavmilde i våre bidrag.”2
Vi visste at det ville bli et offer for vår familie om vi skulle øke vårt fasteoffer, men vi vurderte president Romneys læresetninger og løfte veldig nøye. Som familie hadde vi blitt rikelig velsignet, og vi følte et sterkt ønske om å øke vårt fasteoffer.
I tillegg ville vi at vår familie skulle overvinne tendensen til å være selvisk. Fordi vi lever i et samfunn som er så fokusert på å skaffe seg ting og dekke egne behov, var vi bekymret for at våre barn skulle vokse opp og bli selviske. Vi hadde et håp om at president Spencer W. Kimballs (1895-1985) ord: “Ved å praktisere fasteloven, vil en finne et personlig utspring av kraft til overvinne selvtilfredshet og selviskhet.”3
De første tre månedene etter at vi begynte å gi et mer generøst fasteoffer begynte vi å se mange velsignelser. Vi ble istand til å bruke mindre penger på dagligvarer, og bensintanken syntes å vare lengre. Barna forventet ikke lenger å få så mye, og selviskheten i hjemmet vårt ble nesten borte.
For eksempel, da vi bidro til en lokal matstasjon, oppmuntret barna våre oss til å gi mer. Da vi hadde vår årlige opptelling av matvarelageret, fant vi ut at vi faktisk hadde matvarer for to år fremover. I tillegg hadde det tidligere tatt oss en måned å spise en 22,7 kg sekk ris. Nå varte den samme sekken to måneder. Det virket som om matvarelageret fordoblet seg.
Vi ble minnet om historien med enken i Sarepta. I en tid med hungersnød, ba profeten Elias enken, som ikke hadde noen mulighet til å gi ham mat, om å gi ham vann og brød. Hun svarte: “Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødbit! Jeg har bare en håndfull mel i krukken og litt olje i kruset. Nå går jeg her og sanker et par stykker ved for å gå hjem og lage det til for meg og min sønn, så vi kan ete det og så dø” (1 Kongebok 17:12).
Profeten ga henne et løfte om at “melkrukken skal ikke bli tom og oljekruset ikke mangle olje …
Hun gikk og gjorde som Elias hadde sagt. Og de hadde mat, både han og hun og hennes hus, i lang tid” (1 Kongebok 17:14-15). Hennes krukke, som bare inneholdt nok til et siste måltid til familien, ble forøket slik at familien og andre hadde mat i mange dager. Det samme slags mirakel – på grunn av vårt offer – skjedde i vår familie.
Gjennom økonomiske vanskeligheter kan det å gi et generøst fasteoffer og hjelpe til med å ta være på de trengende være vanskelig, særlig hvis vi selv er som enken i Sarepta – blant de trengende. Å gi et generøst fasteoffer, uansett beløpets størrelse, krever tro på Herren og hans løfte om å ta vare på oss. Herrer holder sine løfter, og vår families erfaring lærte oss at jo mer vi er villig til å dele, jo flere velsignelser får vi.
Som president Romney sa: “Gi ikke bare for at det skal gavne den fattige, men gi for din egen velferds skyld. Gi nok til at du kan gi deg selv adgang til Guds rike gjennom innvielse av dine midler og din tid.”4 Å gi et mer generøst fasteoffer hjalp vår familie til å finne glede i å hjelpe de fattige, og det styrket vår egen åndelige velferd.
Brød og fisk, av Rose Datoc Dall
Vår villighet til å gi en skorpe har gitt oss mange brød tilbake. Vår villighet til å gi et generøst fasteoffer mer enn fordoblet matvarelageret vårt. Herrens kraft til å forøke fem brød og to fisker for å gi mat til 5 000 menn, i tillegg til kvinner og barn, med nok til å fylle 12 kurver med det som ble til overs (se Matteus 14:16-21), er den samme kraft som fylte enken i Sareptas krukke, og fordoblet vår families matvarelager. Allikevel har ikke den største fordelen kommet fra fordoblingen av mat, men med nedgangen av selviskhet og økningen av åndelighet i vårt hjem.
Det er vårt vitnesbyrd at når vi gir generøse bidrag i fasteoffer til Kirken, også når våre midler er begrenset, vil Herren forøke vår innsats og velsigne oss langt over vår fatteevne.