Tro mot våre forfedres pakt

Av President Thomas S. Monson

John Linford var 43 år da han og hans hustru, Maria, og tre av sønnene deres tok beslutningen om å forlate sitt hjem i Gravely, England, for å reise tusenvis av mil til de hellige i Saltsjødalen. De forlot en fjerde sønn, som var på misjon, solgte sine eiendeler, og gikk ombord i Liverpool i skipet Thornton.

Reisen over havet til New York City, deretter over land til Iowa, gikk smertefritt. Vanskelighetene begynte imidlertid kort tid etter at familien Linford og andre siste-dagers-hellige som reiste med Thornton forlot Iowa City 15. Juli 1856, som en del av det ulykksalige James G Willies håndkjerrekompani.

De vanskelig værforholdene og den krevende reisen satte sitt preg på mange i kompaniet, også John. Han ble etterhvert så syk og svak at han måtte trekkes i en håndkjerre. Innen kompaniet nådde Wyoming, var tilstanden hans betraktelig forverret. Et rednings-team fra Salt Lake City nådde dem 21. oktober, bare noen timer etter at Johns jordiske reise var over. Han døde tidlig den morgenen nær bredden av Sweetwater River.

Var John lei seg for at han hadde byttet bort komfort og et enklere liv mot strevet, savnet og vanskelighetene med å bringe familien til Sion?

“Nei, Maria,” sa han til sin hustru før han døde. “Jeg er glad for at vi reiste. Jeg vil ikke være i live til å se Salt Lake, men du og guttene vil, og jeg angrer ikke på alt vi har gjennomgått hvis guttene våre kan vokse opp og oppdra familiene sine i Sion.”¹

Maria og sønnene hennes fullførte reisen. Da Maria døde nesten 30 år senere, etterlot hun og John seg en arv av tro, tjeneste, hengivenhet og offer.

Å være en siste-dagers-hellig er å være en pioner, for definisjonen av en pioner er “en som går foran for å berede eller åpne veien så andre kan følge etter”.² Å være en pioner betyr å bli kjent med oppofrelse. Selv om medlemmer av Kirken ikke lenger blir bedt om å forlate sitt hjem for å komme til Sion, må de ofte legge bak seg gamle vaner, lange tradisjoner og høyt skattede venner. Noen må ta den vanskelige avgjørelsen å forlate familiemedlemmer som er imot deres medlemskap i Kirken. Siste-dagers-hellige går imidlertid fremover, og ber om at deres kjære en dag vil forstå og akseptere.

Pionerens vei er ikke enkel, men vi følger i fotsporene til den fullkomne pioner – Frelseren – som gikk foran, og viste oss den vei vi skulle følge.

“Kom følg meg,”³ lød invitasjonen hans.

“Jeg er veien og sannheten og livet,”⁴ erklærte han.

“Kom til meg,”⁵ var hans kall til oss.

Veien kan være full av prøvelser. Noen synes det er vanskelig å motstå dårenes tåpeliges spott og smakløse bemerkninger som latterliggjør kyskhet, ærlighet og lydighet mot Guds bud. Verden har imidlertid alltid nedvurdert overholdelse av prinsipper. Da Noah ble befalt å bygge en ark, så den tåpelige befolkningen på den skyfrie himmelen og lo og gjorde narr – helt til regnet kom.

På det amerikanske kontinent for mange århundrer siden, tvilte menneskene, kranglet og var ulydige, helt til ild fortærte Zarahemla, jorden dekket Moronihah, og vannet begravde Moroni. Hån, spott, vulgaritet og synd var ikke mer. Det ble erstattet med mutt stillhet, tett mørke. Guds tålmodighet hadde tatt slutt, hans tidsplan var oppfylt.

Maria Linford mistet aldri sin tro til tross for forfølgelse i England, vanskelighetene på reisen for å komme til “det sted som Gud … har valgt,”⁶ og de påfølgende prøvelsene hun gjennomgikk for familen og Kirken.

Ved en gravstedsseremoni i 1937, innviet til Marias minne, spurte eldste George Albert Smith (1870-1951) hennes etterkommere: “Vil dere være tro mot deres forfedres pakt? … Streb etter å være verdig til alle ofrene [de] gjorde for dere.”⁷

Når vi forsøker å bygge Sion i vårt hjerte, vårt hjem, våre lokalsamfunn og i vårt land, skulle vi huske det besluttsomme mot og den vedvarende tro til dem som ga alt slik at vi kan nyte velsignelsene ved det gjengitte evangelium, med dets håp og løfte gjennom Jesu Kirsti forsoning.