Hvordan håndtere en for tidlig hjemkomst
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Å dra tidlig hjem fra misjon, selv på grunn av helseproblemer, kan være en knusende opplevelse. Det var det for meg. Men du kan bruke det som et skritt fremover, ikke tilbake.
Fotoillustrasjon: Colin Ligertwood
Far var utenbys på jobbreise, så den eneste til å ta imot meg på flyplassen da jeg kom hjem fra misjonen, var min mor. Hun holdt meg inntil seg og vi gråt.
Jeg gikk gjennom alle mulige medisinske tester, men legene kunne ikke finne hva som var i veien med meg. Å ta av misjonærnavneskiltet ni måneder før tiden var det vanskeligste jeg noensinne hadde gjort. Jeg følte meg mislykket fordi jeg ikke fullførte misjonen.
Ment til å være en misjonær
Å bli en misjonær hadde alltid vært i planene mine. Da min eldre bror dro på sin misjon, tok jeg på meg et hjemmelaget navneskilt da vi skulle si farvel. Da alderen for misjonærer ble senket og annonsert i 2012, hadde jeg akkurat fylt 19, og jeg visste at annonseringen var svar på mine bønner. Jeg danset rundt i rommet, fylte ut papirene samme dag, bestilte legetime og leverte inn papirene før uken var over. Jeg ble kalt til California Anaheim misjon to uker senere, og dro til misjonæropplæringssenteret to måneder etter det.
Jeg kom ut på misjonsmarken med en nykommers glød, og ville alltid holde et høyt tempo. Min ledsager og jeg løp bokstavelig talt til noen avtaler fordi vi var så ivrige etter å undervise. For meg var det å være en heltidsmisjonær den mest naturlige ting av verden. Jeg følte meg klønete og hadde det vanskelig til tider, men det var ingenting mer fantastisk for meg enn å være en misjonær.
Rundt åtte måneder var gått da vi ble gitt sykler fordi det var for få biler i misjonen. Jeg hadde ikke syklet på lange tider, og var ikke helt sikker på hvordan det skulle gå med skjørt på, men jeg syntes det var spennende uansett. Etter noen få uker, fikk jeg smerter i siden som kom og gikk. Jeg ignorerte det og fortsatte å arbeide.
Smertene kom oftere og ble mer intens helt til en kveld ledsageren min måtte ta meg med til legevakten. Jeg tok mange medisinske tester, men legene kunne ikke finne kilden til smertene.
I de kommede ukene ba jeg til vår himmelske Fader om at smertene måtte forsvinne, jeg fikk flere prestedømsvelsignelser, men det ble bare verre. Alle mulige stillinger gjorde vondt, smertene var der konstant. Men jeg bestemte meg for at jeg kunne bli vant med det, og fortsatte.
En dag kollapset jeg i veikanten, ute av stand til å røre meg. Jeg ble fraktet til sykehuset for å ta flere prøver, men igjen fant de ingenting. Jeg forsøkte å ta det med ro og satte meg på benker ved forskjellige bussholdeplasser sammen med min ledsager for å undervise mennesker mens de ventet på bussen. Jeg satt der, under leksjonene, mens jeg bet tennene sammen i smerte. Til slutt hadde jeg strukket meg så langt at jeg havnet på sykehuset igjen. Det gikk opp for meg at at jeg kunne få varige skader om jeg ble værende på misjon. Etter mange bønner, fikk jeg til svar at jeg skulle dra hjem og finne ut av disse helseproblemene.
Et steg fremover
Da det gikk opp for meg at jeg var hjemme for godt, ble jeg knust. Men jeg gjorde mitt beste for å beholde troen og fortsatte å studere i Skriftene. Min familie taklet det bra, men andre mennesker rundt meg var ikke sikre på hvordan de skulle reagere på denne situasjonen. De stilte spørsmål, og jeg klarte nesten ikke å holde det ut. En mann ringte imidlertid helt uventet, og fortalte at sønnen hans hadde kommet tidlig hjem fra misjonen for mange år siden. Han fortalte meg at denne prøvelsen hadde potensiale til å kunne tilintetgjøre min tro og lykke, og at den til tider gjorde det for mange misjonærer som kom tidlig hjem. “Det du må huske,” sa han, “er at så lenge du prøver så godt som du kan å leve et rettferdig liv, går du alltid et skritt fremover uansett hva som skjer som er utenfor din kontroll.”
Dette ble mitt motto, og jeg stolte blindt på det hele det neste året. I åtte måneder kunne jeg nesten ikke gå, men andre ville fortsatt dømme meg når de fant ut at jeg hadde kommet tidligere hjem. De sa at det var folk med verre medisinske problemer som hadde fullført misjonen sin. De forsto ikke hvorfor jeg ikke kunne ha fullført, selv med medisinske vanskeligheter. Det var vanskelig å høre dette når jeg hadde elsket misjonen min så mye, men jeg hadde tro på at vår himmelske Fader hadde en hensikt med denne prøvelsen og at den ville føre meg et steg fremover.
Jeg begynte på skolen igjen, og gikk på stevnemøter. Jeg opplevde at jeg gjorde fremgang, men følte at jeg alltid så på misjonen min med litt bitterhet. En venn av meg minnet meg så om at Frelserens forsoning kan helbrede all smerte og bitterhet. Med Hans hjelp kunne jeg være lykkelig når jeg tenkte på misjonen.
Jeg knelte ned og ba til min himmelske Fader. Jeg fortalte ham om min smerte og mine anstrengelser for å bli helbredet og trøstet. Jeg ba om at han måtte ta bort den bitterheten jeg følte. Etter bønnen, åpnet Herren øynene mine for å se misjonen min fra hans perspektiv. Både den tiden jeg hadde ytt tjeneste, og min tidlige hjemkomst var en del av Herrens plan for å hjelpe meg til å bli den han ønsket at jeg skulle være. Jeg ble istand til å se de mirakler Han hadde gjort siden jeg kom hjem. Det har vært en vankselig vei, men nå kan jeg se tilbake på min tidlige hjemkomst med fred, med forvissning om at Gud ønsker det beste for meg.