Gruppepress & Pisto
Artikkelforfatteren bor i Saltillo, Mexico.
Endelig var jeg på fest sammen med alle vennene mine, men alle skulle drikke.
Da jeg var 12, ble jeg invitert i bursdagselskap av noen jenter på den nye skolen min. Det var det første selskapet med disse skolekameratene jeg var blitt invitert til. Da jeg spurte foreldrene mine om jeg kunne gå, sa de nei fordi selskapet begynte så sent.
Kort tid etterpå fikk jeg en invitasjon til. Jeg spurte foreldrene mine på nytt, men de sa nei, og jeg ble sint. Kunne jeg ikke få ha det litt gøy?
Så begynte en av mine nærmeste venner å planlegge en fest. Jeg var en av de første hun inviterte. Denne festen begynte tidligere enn de andre. Det skulle være et lukket selskap, nært hjemmet mitt. Jeg spurte foreldrene mine om å få lov til gå, og de sa ja! Jeg var henrykt.
Dagen kom. Da foreldrene mine kjørte meg dit, sa de at de ville hente meg kl 22.00. Jeg fant venninnene mine med en gang jeg kom til festen. Tyve minutter senere hadde jeg fortsatt ikke sett bursdagsbarnet.
Noen få minutter etterpå, kom en ung mann til oss og spurte, “Har dere penger til pisto?” Han ga et tegn for at jeg skulle forstå at “pisto” betydde øl. Venninnene mine ga han penger. Jeg hadde ikke med meg penger, sa jeg bestemte meg for å gå med noen andre jenter mens disse her gjorde det de ville.
Endelig kom bursdagsbarnet – en time for sent. Jeg gratulerte henne, og mens vi snakket kom det en stor varebil. Fem menn kom ut og lesset av to kasser øl. Alle samlet seg og begynte å dele ut øl. Venninnene mine dro, og jeg sto alene mens jeg så på disse unge menneskene som sloss for å drikke øl.
Venninnene mine kom tilbake og spurte om jeg ville ha. “Nei takk,” svarte jeg. De insisterte igjen. Jeg sa nei enda en gang. Hjertet mitt begynte å hamre, og jeg følte meg så rar, som om jeg var i en spenningsfilm der jeg hadde hovedrollen og var fanget midt uti ingensteds. Da hørte jeg en bil som tutet – det var foreldrene mine! Jeg løp derfra med et enkelt ha-det-bra, bort til bilen.
Jeg hoppet inn, helt anpusten. Jeg tenkte på hvor tungt det hadde føltes der jeg hadde vært. Mor spurte om alt var iorden. “Ja”, svarte jeg, “men noe overrasket meg.”
“Hva overrasket deg?” spurte far.
“Alle vennene mine drakk, og der sto jeg, forskrekket, og ventet på at noe bra skulle skje. Som jeg ønsket at dere to skulle komme, og nå er jeg her.” Jeg så på klokken i bilen, den var ikke 22.00 enda.
Mor sa, “Det er slik festene er i verden. Det er derfor vi ikke lot deg gå i de andre festene.”
Den kvelden når jeg holdt bønn, takket jeg min himmelske Fader for at foreldrene mine hadde kommet tidligere.
Vi som er medlemmer av Kirken er i verden, men vi er ikke av verden. Jeg har lært at hvis jeg skulle ha fortsatt med å gå på slike fester, ville jeg kanskje ha brutt visdomsordet og til og med kyskhetsloven. Mange av mine bekjentskaper har gått i denne fellen, de fleste av dem har ikke vært medlemmer av Kirken, men til og med medlemmer av Kirken kan falle om de ikke holder seg trofaste.
Jeg var glad for bestemmelsen jeg hadde tatt om å at jeg ikke skulle drikke. Jeg trodde at jeg ville bli gjort til latter etterpå, men mine venner fikk mer respekt for meg fordi de kjente til mine verdier. Etter det har jeg ikke vært redd for å si nei til det som jeg vet vil skade meg.