Min reise som pioner fra India

Av Mangal Dan Dipty, som fortalt til John Santosh Murala

Forfatteren er fra Talangana, India

Jeg ser tilbake på min reise fra å være en “jungelgutt” i India til der jeg er i dag, og vet at mitt liv og min tro er virkelige mirakler.

Fotoillustrasjon av gutt, av Wendy Gibbs Keeler; foto av Taj Mahal, paisley bakgrunn, poststempel © iStock/Thinkstock, Hemera/Thinkstock

Jeg ble født i en liten landsby i jungelen, ved fjellkjeden Ghats, øst i India. Da jeg var 18 måneder gammel, flyttet vi til landsbyen Dangrapalli ved bredden av elven Kolab. Jeg ble fraktet i en kurv, mens foreldrene mine gikk. Landsbyen besto at 20-25 familier, som bodde i små hytter uten elektrisitet. Vi hadde ingen skole, sykehus eller bussteminal. Vi måtte grave i elveleiet for å finne drikkevann. I barndomsårene lekte jeg i jungelen og på åkrene, gikk på stylter i sumpen, og svømte i elven.

Mine forfedre var hinduistiske tempelprester under Maharjaen (kongen) av Bastar av Jagdalpur. Da den politiske uro ble farlig, flyttet min bestefar og hans familie til Kotpad. De søkte tilflukt på en tysk-luthersk misjonsstasjon, der han arbeidet som vaktmester og praktiserte Ayurveda (urtemedisin). Det var her bestefar valgte å konvertere til kristendommen.

Min far fortsatte i den kristne tro ved å velge å bli en evangelist og en guru (lærer). Da jeg ble født, fikk jeg navnet Mangal Dan Dipty (som betyr “god”, “gave”, og “lys”), en arv med tradisjon i den kristne tro.

Som barn gikk jeg i den tysk-lutherske kirken regelmessig. Vi gikk ofte til fjellene for å be sammen. På en regnfull dag da alle i gruppen var blitt gjennomvåte, ba en av prestene en bønn der han spurte Herren om å stoppe regnet. Til vår forbløffelse stoppet regnet. Det var begynnelsen til min tro på Gud, og på bønn.

Er mormonismen kristen?

Etter åttendeklasse sluttet jeg på skolen for å delta på et treårig teologisk fakultet i Kotpad, og ble ordinert til evangelist, slik min far hadde vært. Etter noen få år med avholdelse av møter i og rundt Kotpad, flyttet jeg til det nordlige India, der jeg begynte å selge bøker for Evangelical Cristian Literature Society. Jeg kom over en bok med tittelen Er mormonismen kristen? Noe med denne boken interesserte meg, og jeg bestemte meg for å lese den.

Boken inneholdt mye kritikk av mormonene og deres tro. Til tross for dette var det mange deler av boken som interesserte meg, særlig deres forståelse av Guddommen, hva deres gudsdyrkelse besto av, og historien om polygamiet. Det som interesserte meg aller mest, var imidlertid at kirken deres hadde fått navnet sitt fra Jesus Kristus. Jeg var nysgjerrig og måtte vite mer.

En dag, mens jeg ba, følte jeg meg inspirert til å undersøke mormonkirken. Jeg lærte at Kirkens hovedkvarter var i Salt Lake City. Jeg bestemte meg for å skrive et brev, og adresserte det til “Lederne i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, Salt Lake City, Utah, USA.”

Undervisning fra en apostel

I 1959, som svar på mitt brev, sendte bror Lamar Willians fra Kirkens misjonæravdeling, Joseph Smiths vitnesbyrd, trosartiklene og Mormons bok. Jeg studerte alt sammen, og ble overbevist om sannheten. Det fantes imidlertid ikke misjonærer i India som kunne undervise meg.

Så, i januar 1961, kom eldste Spencer W. Kimball (1895-1985) fra De tolv apostlers quorum, til Delhi på besøk. Jeg tilbragte tre dager sammen med ham på reise til Taj Mahal og til Dharamsala. Jeg var som en svamp som trakk til meg alle leksjonene han underviste fra evangeliet. Den siste dagen av hans besøk var jeg klar til å bli døpt. 7. januar 1961 ble jeg ble døpt av eldste Kimball i Yamuna-elven, søster Kimball var det offisielle vitnet, selv om det var mange nysgjerrige tilskuere. Jeg ble bekreftet samme kveld.

De tre dagene da Herrens apostel underviste meg uten noen forstyrrelser, har vært noen av de beste dagene i mitt liv. Det var trist da han skulle reise, fordi han hadde blitt min spesielle mormonvenn.

Lengsel etter de hellige

Etter at eldste Kimball dro, delte jeg min omvendelseshistorie med mine venner, og de gjorde narr av meg. Men jeg visste at evangeliet var sant, og kunne ikke fornekte det, så jeg bestemte meg for å finne et annet yrke. Jeg startet opp en klesforretning slik min far hadde. Jeg skjønte etter hvert at jeg ikke kunne ha fremgang uten mer utdannelse. Jeg var midt i tyveårene, og tanken på å sette seg tilbake på skolebenken var skremmende, men jeg tilbragte de neste ni årene med å få meg utdannelse. Jeg drev forretningen om dagen, og studerte om kvelden. Jeg brukte alt jeg tjente, på utdannelse. Jeg var målbevisst og ba om guddommelig hjelp. Jeg ville ha en bachelorgrad i psykologi, sosiologi, og kunst fra Agra universitet. Til slutt gikk jeg på Meerut universitet for å studere jus.

I løpet av de første av de ni årene, var det bare en siste-dagers-hellig familie i Delhi, familien Shortleft, som arbeidet ved den amerikanske ambassaden. Jeg reiste til Delhi for å delta på nadverdsmøter i deres hjem. I 1962 fikk vi besøk av eldste Richard L. Evans (1906-71) i De tolv apostlers quorum, og i 1964 kom eldste Gordon B. Hinckley (1910-2008) i De tolv apostlers quorum. Jeg husker at jeg ga eldste Hinckley en krans og deretter krukken min med oppsparte tiendemidler, som jeg hadde samlet i mange år.

Dessverre ble disse øyeblikkene med fellesskap - selv om de var til hjelp – veldig sjeldne, så mens jeg var i India, hadde jeg ikke regelmessig fellesskap med de andre hellige. Dette plaget meg sterkt. Etter hvert som årene gikk, ble ensomheten vanskelig for meg, og jeg så ingen fremtid for meg i India. Jeg ønsket å få prestedømmet, og leve blant de hellige.

Jeg ble en pioner

Da jeg følte at det var på tide å flytte nærmere de hellige, avsluttet jeg jusstudiet og emigrerte til Canada. Da jeg landet i Edmonton, Alberta, dro jeg til nærmeste menighet. Jeg møtte biskop Harry Smith, og fikk umiddelbart en følelse av tilhørighet og fellesskap i menigheten. Jeg besøkte Cardston Alberta tempel, selv om jeg ikke kunne motta min begavelse ennå.

Jeg hadde lyst til å dra til Salt Lake City og besøke mine gode venner eldste Kimball og bror Lamar Williams. Endelig, våren 1969, åtte år etter min dåp, beøkte jeg Salt Lake City og møtte eldste Kimball. Han var overlykkelig og tilbragte resten av dagen sammen med meg.

Mens jeg var i Salt Lake City, dro jeg til en frisørsalong for å få en hårklipp. Jeg delte mitt vitnesbyrd med frisøren, som selv var konvertitt. En mann, som ventet på tur, overhørte meg og begynte å fortelle meg om sine reiser til India. Han betalte for hårklippen min, inviterte meg på middag, og kjørte meg til Brigham Young Universitety. Jeg ble imponert over å se universitetet. Jeg nevnte at jeg ønsket å fortsette studiene mine her, men at jeg ikke hadde råd til det. Mannen tilbød seg å betale 1 000 dollar for undervisningen. Jeg ble overrasket og umåtelig takknemlig.

Over: Bror Dipty som student i India. Under: Bror Dipty (til venstre) med Paul Trithuvadass, et annet pioner-medlem av Kirken fra India, på tempelplassen i Salt Lake City. Til venstre: President Spencer W. Kimball spilte en viktig rolle i bror Diptys pioner-reise.

Jeg deltok i et kursprogram om sosialarbeid ved BYU. I 1972, etter eksamen fra BYU, flyttet jeg til Salt Lake City for å ta en mastergrad ved University of Utah. Senere flyttet jeg til California, USA, hvor jeg tok en doktorgrad i klinisk psykologi, holdt kurs om hvordan man kan forhindre vold i hjemmet, og skrev en bok. Jeg er nå pensjonert, og bor sammen med min hustru Wendy i Nevada, USA.

Det var en tid da jeg gjennomgikk mye personlig strev, utfordringer og prøvelser. Mitt fokus på evangeliet og templets velsignelser har hjulpet meg å overvinne mange av livets utfordringer.

Hans planer er et under

Jeg ser tilbake på min reise fra å være en “jungelgutt” i landlige India til der jeg er i dag, og vet at mitt liv og min tro er virkelig mirakler. Herrens broderi av livet mitt er vakrere enn jeg noensinne forventet. Hvor fantastisk det var å bli undervist av Herrens salvede profet, Spencer W. Kimball, og at han gikk sammen med meg på viktige steder i mitt livs reise.

Jeg tenker ofte tilbake på den tiden jeg hadde med president Kimball. Han inviterte meg med på familiens campingturer, pikniker, thanksgiving og julemiddager. Selv da visste jeg at han i sannhet var en Jesu Kristi apostel og profet.

Jeg møtte president Kimball en siste gang da han var meget syk. Men han smilte fortsatt, og ga meg en klem. Han var min første siste-dagers-hellig kontakt, og jeg visste at han aldri ville gi slipp på meg.

Jeg er så takknemlig til Gud for våre profeter og det gjengitte evangelium. Vår Kirke er det guddommelige mønster verden trenger i dag. På grunn av Kirken var jeg i stand til å få en utdannelse og vokse som menneske. Jeg er takknemlig for den dagen da jeg visste at bønn var virkelig, og at jeg var villig til å lytte til den stille, lave røst og undersøke Kirken. Jeg er takknemlig for at jeg tillot Herren å forme livet mitt. Jeg vet at hvis vi søker Hans rike, skal vi få alt annet i tillegg (se Matteus 6:33).