Sagt av siste-dagers-hellige
Engler ved navn Mr. og Mrs. Dunn
Illustrasjon: Wilson Ong
Jeg så på TV da mor ringte for å fortelle meg at hennes bror, min 92 år gamle onkel Floyd, og hans hustru, tante Millie, var syke med influensa og ikke hadde mat i huset. Ingen av dem var frisk nok til å gå på butikken for å handle. Onkel Floyd og tante Millie hadde ingen annen familie i nærheten, så de hadde ingen til å hjelpe seg.
Mor lurte på om jeg kunne hjelpe. Jeg er det eneste medlemmet av Kirken i den delen av familien min, og jeg hadde blitt bedt om hjelp i lignende situasjoner før. Problemet var bare at jeg bodde i Utah, mens min tante og onkel bodde i Hemet i California.
Jeg ba mor gi meg et par minutter til å tenke over hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde en venninne som bodde i nærheten av Hemet, så jeg ringte og spurte om hun kjente noen i Hemet. Hun fortalte meg om en kvinne hun hadde virket sammen med i Redlands California tempel som het søster Dunn, og som var president for Hjelpeforeningen der.
Da søster Dunn tok telefonen, begynte jeg: “Hei, søster Dunn. Du kjenner ikke meg, men jeg heter Nancy Little, og jeg bor i Utah. Jeg er medlem av Kirken, men min tante og onkel som bor i Hemet, er det ikke. De er syke og har ingen mat i huset.” Jeg fortalte henne hvor de bodde, som var langt fra der hun var, og forklarte at jeg bare ønsket informasjon om en restaurant i nærheten av dem som kunne levere mat.
I stedet insisterte søster Dunn på at hun og hennes mann skulle levere mat til min tante og onkel. De hadde tilfeldigvis litt hjemmelaget suppe og brød, og hennes mor hadde nettopp bakt småkaker. Jeg protesterte, men hun ga seg ikke.
Et par timer senere ringte søster Dunn og forsikret meg om at alt var vel. Mor ringte senere for å fortelle meg hva onkel Floyd hadde sagt om besøket deres. Han sa: “Det kom engler hjem til meg ved navn Mr. og Mrs. Dunn. De kom med favner fulle av mat – frukt, grønnsaker, hjemmelaget suppe, brød og småkaker. Det er de beste småkakene jeg noensinne har spist.” Bror og søster Dunn snakket med onkelen min, hjalp dem med deres behov, og deretter bar bror Dunn min skrøpelige tante Millie, som led av Alzheimers, fra sengen til en stol på kjøkkenet slik at søster Dunn kunne gi henne mat.
Da onkel Floyd ringte mor for å fortelle henne om besøket, gråt han. Han sa at han aldri hadde møtt slike vennlige og omsorgsfulle mennesker. Han sa til mor at jeg var heldig som bodde i Utah og var omgitt av “alle de mormonene”.
Fire dager etter besøket gikk onkel Floyd ut til postkassen og gled og falt. Han slo hodet og døde fire dager senere. Med unntak av en hjemmesykepleier var bror og søster Dunn de siste menneskene onkelen min så før han døde.
Jeg er takknemlig for det Kristus-lignende eksemplet til en av mine søstre i Hjelpeforeningen som bodde hundrevis av kilometer unna, en jeg fortsatt aldri har møtt, som hjalp min tante og onkel.