Tjeneste i Kirken
Mine søndager fylt av tjeneste
Artikkelforfatteren bor i California, USA.
Søndagene mine er fulle, men jeg er takknemlig for at jeg kan yte tjeneste uten den motstand som møtte tidlige ledere i Kirken, slik som eldste Parley P. Pratt.
Illustrasjoner: Chidy Wayne
Det er søndag morgen. Foran meg har jeg 12 timer med møter, intervjuer, bekreftelser og ordinasjoner. Jeg skal begynne i et stavssenter og ende opp i et annet møtehus på den andre siden av byen – alt på en svært varm dag.
Jeg ser frem til hvert eneste møte, hvert eneste intervju, hver eneste bekreftelse og hver eneste ordinasjon. Men i går, da jeg tenkte på hvor travelt jeg ville ha det, henga jeg meg til en dose selvmedlidenhet – helt til jeg åpnet Parley P. Pratts selvbiografi og begynte å lese der jeg hadde stoppet. Eldste Pratt hadde blitt tatt til fange sammen med Joseph og Hyrum Smith og andre, i en vanskelig periode i Missouri. Etter å ha blitt ført til Independence, ble brødrene innesperret på et hotell, og måtte sove på gulvet med en trekloss som pute.
En kald og snørik morgen sto eldste Pratt opp, og snek seg ubemerket ut av hotellet. Han beveget seg østover gjennom byen og ut på nærliggende jorder. Etter å ha gått ca halvannen kilometer, kom eldste Pratt inn i en skog, og den fallende snøen dekket sporene hans og trærne skjulte ham.
Han reflekterte over sin vanskelige situasjon. Å fortsette østover innebar å flykte inn i en annen delstat, hvor han kunne sende bud på familien. Å vende tilbake til hotellet betydde fengsling og anklager om alvorlige forbrytelser. Selv om han var fristet til å flykte, tenkte eldste Pratt på “alle problemene, eller til og med døden” han ville påføre de andre fangene dersom han dro.
I hans dilemma slo en tanke fra Skriftene ham: “Den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det, ja, evig liv” (se Markus 8:35; L&p 98:13).
Eldste Pratt vendte tilbake til hotellet. Det som fulgte, var flere måneders anstrengende fengselsopphold – uten familie, de helliges fellesskap eller muligheten til å utføre sitt kall som apostel.1
Da jeg lukket boken, tenkte jeg på alt de første hellige måtte gjennomgå – noen av dem mine egne forfedre. På grunn av deres vitnesbyrd om evangeliet og deres tro på Jesus Kristus, utholdt de grusomhet og forfølgelse. På grunn av deres utholdenhet kan jeg i dag tjene og tilbe fritt, knyttet til dem i tro og vitnesbyrd.
Når jeg forbereder meg til denne sabbatsdagen, er min familie trygg og ser frem til en dag med gudstjeneste i et komfortabelt møtehus. Fellesskapet med de hellige vil lyse opp vår dag. Vi vil fryde oss sammen med dem over bekreftelser og ordinasjoner som blir utført, ansvar som ivaretas og tro som styrkes. Vi vil ta del i nadverden og minnes vår Frelser og hans sonoffer. Og i kveld vil vi samles i vårt hjem for å lese Mormons bok og be sammen før vi legger oss i behagelige senger og legger hodet på myke puter.
Søndagene mine er fulle. Det er en velsignelse jeg er takknemlig for.