Tjeneste på den andre siden av Jordan
Eller hvor som helst Herren trenger deg.
Foto © iStock/Thinkstock
Behovet var kritisk.
I begynnelsen av 2013 brøt det ut fem tilfeller av meslinger i flyktningleiren i Za’atari i Jordan. Mer enn 100 000 syriske flyktninger som bodde i denne overfylte leiren, sto i fare for å bli smittet av dette svært smittsomme og farlige viruset. Jordanske myndigheter planla en massiv vaksinasjonskampanje for å unngå at sykdommen skulle spre seg. Planen var å vaksinere minst 90 000 syriske flyktninger i alderen 6 måneder til 30 år i løpet av en to-ukersperiode.
Men det var ett problem. FNs barnefond (UNICEF) hadde vaksinen. Det jordanske Helsedepartementet hadde klinikkene. Men de manglet det som trengtes for å gi vaksinene – sprøyter, beholdere til skarpe instrumenter, vaksinekjølere – og tiden var i ferd med å løpe fra dem.1
Det var der Ron og Sandi Hammond, misjonærekteparet som ledet Kirkens veldedighetstjeneste i Jordan, kom inn. Ettersom Ron og Sandi allerede samarbeidet med UNICEF og Helsedepartementet, sluttet de seg raskt til samarbeidet mellom disse organisasjonene for å finne ut hvordan Kirkens veldedighetstjeneste kunne hjelpe.
Ron sier: “Vi spurte hva det ville koste å kjøpe det nødvendige utstyret. Da de sa det, sa vi: ‘Vi tror Kirkens veldedighetstjeneste kan hjelpe.’ De sa: ‘Hvor fort? Det haster å komme i gang med dette!’”
Innen 20 timer hadde Kirkens veldedighetstjeneste godkjent innkjøp av det nødvendige utstyret. “Da vi informerte Helsedepartementet og UNICEF om dette,” sier Ron, “ble de helt overveldet. Hvordan kunne en frivillig organisasjon handle så raskt? Ikke bare gikk vaksinasjonskampanjen som planlagt, men den inspirerte også til en landsomfattende kampanje som vaksinerte hundretusener av jordanere og syriske flyktninger.”
T.v.: Foto gjengitt med tillatelse fra Samir Badran, UNICEF-Jordan; bakgrunnsmønstre og foto av Amman, Jordan © iStock/Thinkstock
Krisen ble avverget.
Dessuten åpnet dette produktive samarbeidet mellom UNICEF, Jordans helsedepartement og Kirkens veldedighetstjeneste muligheter for fremtidig samarbeid.
Hvordan Ron og Sandi Hammond kom på et så viktig øyeblikk i Midtøsten, er et vitnesbyrd om eldste og søster Hammonds tro og inspirasjonen bak Kirkens program for misjonærektepar.
Vi trenger misjonærektepar
I 2012 virket eldste og søster Hammond som ordinansarbeidere i Rexburg Idaho tempel. Ron hadde en velfungerende tannlegepraksis og underviste i religion ved Brigham Young University – Idaho. Men denne fredelige rutinen i livet deres endret seg brått med en tydelig åndelig tilskyndelse om at de umiddelbart skulle sende inn misjonspapirer. Tidspunktet overrasket dem. Deres gifte barn var i forskjellige stadier av karrierebytte og flytting, og Ron ønsket ikke å pensjonere seg ennå. Men Ånden forsikret dem om at det var behov for dem, og at alt ville ordne seg.
Det viste seg at prestedømsledere ved Kirkens hovedkvarter hadde fastet og bedt for å finne det rette paret til å lede Kirkens veldedighetstjeneste i Amman, Jordan.
“Det var så tydelig,” sier Sandi, “at Herren gikk foran oss og forberedte detaljene i den bestemte oppgaven han hadde for oss. Vi vet at han gjør dette for alle misjonærer som virker. Det er betryggende å vite at Frelseren tilrettelegger tjenesten din lenge før du kommer dit.”
“I ettertid,” sier Ron, “er vi takknemlige for at vi var hverken spesifikke eller pågående med hensyn til hvor vi ønsket å tjene. Fordi vi la slike ting i Herrens hender, kunne vi få en opplevelse vi ikke ville fått ellers.”
Denne opplevelsen omfattet å samarbeide med Jordans kongefamilie om humanitærprosjekter av interesse for de kongelige. Eldste og søster Hammond samarbeidet med lokale sykehus og klinikker om å gi opplæring til jordansk helsepersonell i gjenopplivning av nyfødte, noe som har ført til en betydelig reduksjon i dødeligheten blant nyfødte. Ved deres og andre ektepars innsats har Kirkens veldedighetstjeneste gitt opplæring og utstyr til synsklinikker og organisasjoner som hjelper funksjonshemmede. Blant dem som eldste og søster Hammond og andre velferdsmisjonærer hjalp, var et senter som lærer kvinner med fysiske funksjonshemminger å designe og lage spesialklær og kunsthåndverk. Disse ferdighetene gjorde elevene bedre i stand til å forsørge seg selv og sin familie.
T.v.: Foto gjengitt med tillatelse fra Kirkens veldedighetstjeneste; t.h.: Foto gjengitt med tillatelse fra eldste og søster Hammond
Andre prosjekter omfattet samarbeid med andre frivillige organisasjoner og jordanske myndigheter om kriseberedskap, og å gi jordanske studenter en mulighet til å motta ett av to stipender i året for å studere ved Brigham Young University. En av de mest tilfredsstillende opplevelsene eldste og søster Hammond hadde, var å samarbeide med den latinske katolske kirken om å bygge klasserom til irakiske kristne som ikke hadde noe annet sted å møtes.
Sammen med Herren i hans vingård
Mens de var i Jordan, lærte eldste og søster Hammond hvor sant Herrens løfte til dem som tjener ham, er: “Jeg vil gå foran dere. Jeg vil være ved deres høyre og ved deres venstre hånd, og min Ånd skal være i deres hjerter og mine engler rundt om dere og støtte dere” (L&p 84:88).
“Gud er engasjert i arbeidet,” sier Ron. “Han er nede i vingården sammen med sine tjenere. Ethvert ektepar som reiser på misjon, står sammen med vingårdens herre i vingården. Vi tror ikke på mirakler i Jordan – vi levde dem.”
Det er ingen tvil om at englene de følte “rundt om” seg, omfattet den himmelske varianten, men de omfattet også den jordiske varianten, ikke minst barna deres, som støttet deres beslutning om å virke så langt hjemmefra.
Og familien deres ble i sin tur velsignet med Herrens beskyttende og oppholdende kraft. Viktige beslutninger om karrierer og flytting ble fattet, og bekymringer for mulige fødselskomplikasjoner ble løst ved at barna vendte seg til Herren, rådførte seg med hverandre, og ba og fastet for hverandre.
Velsignelsene som deres barn mottok, var så bemerkelsesverdige at da eldste og søster Hammond ble oppfordret til å forlenge sin toårige misjon til tre år, uttrykte hvert av barna entusiastisk støtte. De følte at Herren gjorde noe veldig spesielt for dem som en direkte følge av foreldrenes tjeneste.
Men adskillelsen som familien Hammond følte, var uansett et offer. Det var vanskelig å være på den andre siden av kloden fra dem de hadde kjær. Men det var ikke så vanskelig som det ville ha vært før. Teknologien gjorde det mulig for familien å få del i hverandres liv så ofte som nødvendig. Sandi sier: “Ektepar mister ikke kontakten med familien. Vi holdt hyppig kontakt med våre barns familier hjemme. På grunn av Facetime og e-post, kjente de fire nye barnebarna som ble født mens vi var på misjon, oss igjen og var varme og imøtekommende da vi kom hjem.”
Et åpent sinn og et åpent hjerte
T.v.: Foto gjengitt med tillatelse fra Kirkens veldedighetstjeneste; t.h.: Foto gjengitt med tillatelse fra eldste og søster Hammond
Blant de mange velsignelsene som eldste og søster Hammond følte at de fikk på grunn av sin tjeneste, var at de fikk sine øyne åpnet for det jordanske folkets raushet og vennlighet. Da eldste og søster Hammond mottok kallet, var de usikre på det folket de skulle betjene.
“Vi oppdaget imidlertid at våre muslimske venner var både vennlige og generøse,” sier Ron, “og vi er sikre på at hvis de hadde følt at vi noensinne var i fare, ville de ha gjort hva som helst for å beskytte oss.
“Deres nestekjærlighet er fantastisk. Jordanere orker ikke tanken på at andre mangler noe så lenge de kan hjelpe. De har tatt imot flyktninger siden før Davids tid. Bibelen har mange henvisninger til ‘den andre siden av Jordan’, og vi begynte å undertegne brevene våre med ‘den andre siden av Jordan’ som anerkjennelse av den barmhjertighetstjeneste vi fikk anledning til å yte i dette historisk medfølende landet. I århundrer har Jordan vært et sted preget av nestekjærlighet, og Herren har velsignet innbyggerne for det.”
Å arbeide så tett med det jordanske folket gjorde eldste og søster Hammond i stand til å utvikle sterke vennskapsbånd. “Vi ble invitert til flere Iftar-måltider, måltidet som avslutter den daglige ramadan-fasten,” sier Sandi. “Våre muslimske venner inviterte oss også til forlovelsesfester, bryllup og andre familiefokuserte begivenheter.”
Kirken proselytterer ikke og tillater ikke dåp av muslimer i Jordan eller andre steder hvor loven forbyr det, så eldste og søster Hammond delte ikke informasjon om Kirken. I stedet fokuserte de på å utvikle og vedlikeholde relasjoner – med kongefamilien, lokale humanitære samarbeidspartnere, andre misjonærektepar som virket sammen med dem, og religiøse og politiske ledere. Når de ble spurt om informasjon om Kirken, oppfordret eldste og søster Hammond vedkommende til å gå inn på LDS.org.
Kalt til å tjene
Tatt i betraktning de bemerkelsesverdige opplevelsene Ron og Sandi hadde, føler de at de på en eller annen måte er noe spesielt blant ektepar som er kalt til å tjene – eller som kan bli kalt til å tjene?
Både ja og nei. “Vi virket hvor og når Herren trengte et par med våre bestemte ferdigheter og livserfaringer,” sier eldste og søster Hammond. Men det gjelder alle seniormisjonærer. Alle par med mulighet til å reise på misjon, har blitt forberedt til å tjene på måter som er spesielle for dem. De må bare utøve nok tro til å dra dit Herren har bruk for dem, og han vil bruke dem til å utgjøre en forskjell i andres liv.”
“Ektepar kan utgjøre en forskjell,” sa eldste Robert D. Hales i De tolv apostlers quorum. “Ektepar kan utrette bemerkelsesverdige ting som ingen andre kan klare…
Det finnes bokstavelig talt ubegrensede måter et ektepar kan virke på. Fra medhjelpere på misjonskontor og lederskapsopplæring til slektshistorie, tempelarbeid og humanitærtjeneste – det er anledning til å bruke nær sagt hva som helst av ferdigheter eller talenter som Herren har velsignet dere med …
Dere har mottatt mye i livet, dra ut og gi rikelig i deres Herres og Frelsers tjeneste. Ha tro, Herren vet hvor det er behov for dere. Behovet er så stort, brødre og søstre, og arbeiderne er så få.”2