Alltidbrødre
Artikkelforfatteren bor i Iowa, USA.
“Jeg ønsker å få bo med min familie, og vår Gud har sagt meg at jeg kan” (Barnas sangbok, 98).
Seth spratt opp og ned i baksetet og sang en sprø sang. “Nå må du roe deg ned, Seth”, sa pappa. “Jeg må konsentrere meg om å kjøre.”
“Jeg klarer ikke å roe meg ned”, sa Seth. “Det er bare så fantastisk!”
Pappa smilte. “Jeg er glad for at du gleder deg sånn til å møte din nye lillebror.”
Da de kom til sykehuset, løp Seth til mammas rom. Han visste hvor det var, fordi mamma hadde vært der i fem dager allerede. Hun måtte bli på sykehuset fordi lille Caleb var syk, og mamma var også litt syk. Seth hadde spurt minst tusen ganger om å få se Caleb, men mamma sa alltid: “Ikke ennå.” Hun sa at legene ville si ifra når Caleb var sterk nok til å få besøk.
I dag hadde legen ringt. Dette var dagen!
Da Seth kom inn på mammas sykehusrom, holdt hun allerede Caleb. Seth løp for å se sin nye lillebror. Caleb var bitte liten. Han så mye mindre ut enn Seths små søskenbarn. Og det var noe annerledes med nesen og ørene hans. Han så ut som en liten alv!
“Hei, vennen min”, sa mamma. “Kom og vask hendene dine, så kan du holde babyen.”
Seth vasket hendene med spesiell såpe. Han klatret opp i sykehussengen ved siden av mamma. Hun lente seg over for å gi ham babyen. Pappa hjalp Seth å legge hendene på akkurat rett sted.
Seth så ned på Caleb. “Hei, Caleb”, sa han. “Jeg er din bror, Seth. Du skal sove på rommet mitt, og jeg kan vise deg alle lekene mine, og vi kan leke i parken.”
Lille Caleb så rett på Seth. Seth syntes han var den beste babyen noensinne.
Da Seth ble sliten i armene, overtok pappa Caleb en stund. Mamma holdt en av Seths hender og så ham inn i øynene.
“Seth”, sa hun. “Husker du i Primær da du lærte om frelsesplanen?”
Seth nikket. Det hadde vært en god dag. Søster Lopez hadde en måne og en stjerne og en jordklode på pinner. Seth fikk holde solen.
“Husker du at vi bodde i himmelen før vi kom til jorden, og at vi skal tilbake til himmelen når vi dør?”
Seth nikket igjen.
“Lille Caleb er fortsatt veldig syk. Og legen sier at han ikke vil leve så lenge. Han kommer til å dø snart og dra tilbake til himmelen.”
Seth så på mamma. Han så på lille Caleb i pappas armer. Så rynket han pannen. Halsen føltes stram. “Men jeg er glad i ham. Jeg vil at han skal bli her og dele rommet mitt og leke med meg. Har ikke han også lyst til å bli?”
Mamma la armene rundt Seth. “Selvfølgelig har han lyst til å være sammen med oss. Vi er familien hans. Men han vil få se oss igjen.”
“Vil han?”
Mamma nikket. “Pappa og jeg ble viet i templet. Vi ble lovet at familien vår kunne være sammen for evig. Du og Caleb vil alltid være barna våre.”
“Det betyr at lille Caleb alltid vil være broren din”, forklarte far. “Og du vil se ham igjen i himmelen.”
Seth var lei seg. Han følte seg også litt sint. Men han tenkte på å møte lille Caleb i himmelen og smilte litt. Han strakte seg frem og strøk lille Caleb over det myke håret. “Skal vi være brødre i himmelen? Det er fantastisk.”
Mamma kysset Seth på kinnet. “Det er fantastisk.”