Familien: Kilden til lykke
Av eldste Erich W. Kopischkei De
sytti
Fra talen “Hva ser du for deg i livet?” som ble holdt under en andakt ved Brigham Young University 2. desember 2014. Du finner hele teksten på engelsk på speeches.byu.edu.
Tenk over læren om evige familier, og finn ut hva som virkelig betyr mest.
Konseptet med familie og familieliv som en sann kilde til lykke har blitt fryktelig svekket de siste tiårene. Den tradisjonelle familien er under angrep fra mange forskjellige kilder over hele verden. (På side 18 i dette nummeret omtaler eldste Quentin L. Cook noen av disse angrepene.) Men det finnes andre fallgruber og farer som også er relevante for noen av oss som vet noe om familiens betydning, guddommelighet og evige fremtid.
Påvirket av verden og dens fristelser, det voksende ønsket om selvsentrert tilfredsstillelse og tilbøyelighet til komfort eller til å gjøre ting lett, setter vi familien og vår lykke under press. Altfor ofte definerer vi lykke i livet ut fra vår grad av bekymringsfrihet, som vi håper å oppnå og bevare med lavest mulig investering og høyest mulig avkastning.
Men det er ikke slik livet fungerer. Det var aldri ment å være lett. Herren sa gjennom profeten Joseph Smith: “For etter stor trengsel kommer velsignelsene. Derfor kommer dagen da dere skal bli kronet med stor herlighet” (L&p 58:4).
Forordnet av Gud
Herren har tydelig åpenbart hvordan vi kan utvikle og bevare sterke familier. Vi oppfordres alle til å studere og anvende prinsippene som er beskrevet i “Familien – en erklæring til verden”. I tillegg må vi forstå at det å hente personlig styrke og lykke fra familielivet krever offer og tro.
Familieerklæringen erklærer “at ekteskap mellom [en] mann og [en] kvinne er innstiftet av Gud, og at familien står sentralt i Skaperens plan for hans barns evige fremtid”. Den erklærer videre “at Guds befaling til sine barn om å bli mange og fylle jorden fortsatt står ved makt”.1
For mange har bildet av og hensikten med familien endret seg drastisk. Samfunnet omfavner i økende grad den såkalte “tvillingsjel”-modellen for ekteskap, som fokuserer på de voksnes behov og følelser i motsetning til barnas. Dermed gifter mange seg etter et langvarig forhold istedenfor å gå videre etter en passende periode med stevnemøter. Å finne den perfekte partneren, å prøve et forhold med samboerskap uten fordelen ved ekteskap, eller å sikre seg en overdådig livsstil som vil bli støttet av en robust særeieavtale, har blitt vanlig praksis blant mange før de til slutt bestemmer seg for å gifte seg.
Skriftene og profeter i vår tid lærer oss noe annet. Vi bygger vårt ekteskap på en grunnvoll av kyskhet og troskap i den hensikt å stifte familie og oppfostre barn. President Spencer W. Kimball (1895-1985) sa: “Det er mange som snakker og skriver mot ekteskapet. Til og med noen av våre egne utsetter ekteskap og argumenterer mot det… Vi oppfordrer alle til å akseptere [tradisjonelt] ekteskap som et grunnlag for sann lykke… Ekteskap forutsetter i bunn og grunn en familie.”2
Da min hustru Christiane og jeg var unge, var dette ord fra vår levende profet, og vi stolte på og fulgte hans råd. Vi knelte overfor hverandre ved alteret i Bern Sveits tempel, bare 20 og 22 år gamle. Vi var verdige til pakten, vi hadde egentlig ingen anelse om hva vi kunne forvente, vi hadde ingen arbeidserfaring eller fullført utdannelse, og vi var ganske fattige.
Alt vi hadde i overflod, var vår kjærlighet til hverandre og en masse naiv entusiasme. Men vi begynte å bygge vår verden sammen. Vi utsatte ikke å få barn, og vi måtte støtte hverandre for å kunne fullføre utdannelsen vår. Vi trodde sterkt på Herrens løfte om at “hvis dere holder hans bud, skal det gå dere vel i landet” (Mosiah 2:22).
Og det gjorde det. Da vi giftet oss, gikk Christiane på sykepleierskolen. Vi hadde sett for oss at hun skulle fullføre sin utdannelse, men samtidig tok vi også en bevisst beslutning om å begynne å oppfylle vår drøm om å stifte familie. Som følge av dette, ble vårt første barn født ca to uker før Christiane besto sin eksamen som autorisert sykepleier.
Nå, nesten 40 år senere, er vi takknemlige for at vi kunne bygge vår familie sammen. Vår tro på Gud og vårt forhold til hverandre har blitt urokkelig fordi vi har sett Herrens hånd lede oss gjennom prosessen med å bygge opp vårt rike i jordelivet. Dette riket vil fortsette å vokse evinnelig og alltid.
Vær villig til å ofre
For å oppnå vårt overordnede mål om lykke var vi begge rede og villige til å ofre. Vi godtok farens guddommelig pålagte oppgaver å “presidere” og “sørge for” og morens oppgave “å ha omsorg for sine barn”.3 Julie B. Beck, tidligere generalpresident for Hjelpeforeningen, har uttalt: “Fedrenes prestedømsoppgave er å presidere og overføre prestedømsordinanser til neste generasjon. Mødrenes prestedømsoppgave er å øve innflytelse. Dette er absolutt nødvendige, utfyllende og gjensidig avhengige ansvarsoppgaver.”4
Å hjelpe hverandre i ekteskap og familie som likeverdige partnere, betyr ikke at vi alltid gjør de samme tingene eller gjør alt sammen eller i like stor grad. Vi forstår og aksepterer forskjellige roller som er gitt til oss etter guddommelig forordning som forklart i erklæringen om familien. Vi følger ikke verden i det som er beskrevet som “frigjøring”, hvor både mann og hustru bare lever for å oppfylle sine egne interesser. Vi følger prinsippene i evangeliet. Ektemenn og hustruer utfyller hverandre, og familier søker samhold og uselviskhet.
Noen av dere sier kanskje: “Vår situasjon er annerledes. Verden i dag er ikke ideell. Det må være rom for unntak.” Sant, men jeg forsøker å undervise om regelen eller det guddommelige idealet, og la deg takle unntakene som måtte dukke opp i løpet av livet.
I visjonen vi hadde for familien vår, ønsket vi at Christiane skulle være hjemme og ta seg av barna. Dette innebar offer. Kort tid etter at vi fant ut at et barn var på vei, minnet Christiane meg på den felles beslutningen vi hadde tatt allerede før vi giftet oss, om at hun umiddelbart skulle slutte å arbeide utenfor hjemmet så snart et barn ble født. Jeg prøvde å unnslippe det jeg visste ville være mer ansvar, ved å nevne at hun bidro med en tredjedel av familiens inntekt. Hun svarte ganske enkelt: “Jeg skal ta meg av barna, så sørger du for at vi har mat på bordet.”
Jeg visste at hun hadde rett. Vi hadde snakket om det lenge før. Det var i harmoni med vår visjon for familien, det var i harmoni med de levende profeters ord, og det føltes riktig. Derfor ga hun avkall på sitt godt betalte arbeid som sykepleier for å være sammen med barna og dekke deres daglige behov, og jeg måtte ta meg sammen for å sørge for mat og husly. Herren velsignet oss slik at vi klarte å oppfylle denne delen av vår visjon.
Andre viktige ting, som barneoppdragelse, undervisning, veiledning, rengjøring eller til og med bleieskift, gjorde vi sammen så ofte som omstendighetene tillot. Denne arbeidsfordelingen fant sted fordi det alltid hadde vært en del av hvordan vi så for oss familielivet vårt.
Christiane og jeg har sett at når vi har handlet i tro og stolt på Herren, har han hjulpet oss å gjøre hans vilje på hans måte og ifølge hans tidsskjema. La meg gjøre det klart at hans måte ikke betydde at alt umiddelbart gikk slik vi hadde tenkt. Noen ganger måtte vi være tålmodige, noen ganger måtte vi gjøre en ekstra innsats, og noen ganger virket det som om Herren ville finne ut om vi virkelig mente alvor. Visjonen vår har imidlertid alltid inspirert oss og dannet grunnlaget for våre viktigste avgjørelser.
Én ting Christiane og jeg alltid så for oss, var at vi skulle være sammen med våre barn i det celestiale rom i et tempel som en opptakt til den evige glede og herlighet vi håper å få oppleve en dag. I de senere år har vi tatt med oss det ene barnet etter det andre for å motta tempelordinanser, og slik har vi på symbolsk vis levert dem tilbake til vår himmelske Fader etter å ha undervist dem i rettferdighetens prinsipper. Vi har ledsaget tre av våre barn til templets alter, hvor de har blitt viet til sine kjære, og vi ser frem til flere tempelvielser i tiden fremover.
Ingenting har gitt større lykke og tilfredshet i vårt liv enn gleden vi har funnet i hverandre og i våre etterkommere. Da vi forsto at dette bare er begynnelsen på vår evige utvikling, og derfor bare de aller første nivåene av vår glede og lykke, var vi – og er fortsatt – villige til å ofre alt vi har for å etterleve læren om familien, og sørge for å realisere visjonen vår fullt ut.
Jeg oppfordrer dere til å grunne på denne læren og til selv å finne ut hva som virkelig betyr mest. Den slags lykke står sentralt i vår tilværelse. Og lykken som kommer av et godt forhold mellom mann, hustru og barn, vokser alltid.
Gjennomfør din visjon
Når du har studert læren om familien, og du har skapt en visjon for din lykke, må du gjøre alvor av å gjennomføre denne visjonen.
De første avslagene jeg fikk da jeg ønsket stevnemøter med Christiane, gjorde meg litt motløs. Jeg hadde nettopp bestemt meg for å starte en fruktbar karriere som ung enslig voksen i Kirken, men så fikk jeg en spesiell åndelig tilskyndelse. Jeg deltok i en ordinans i Sveits tempel da jeg hørte en indre stemme si noe sånt som dette: “Erich, hvis du ikke for alvor forsøker å gifte deg og inngå i den nye og evige pakt, vil ikke noen av disse læresetningene og lovede velsignelsene egentlig gjøre noen forskjell for deg.” Det var en tankevekker jeg fikk i den unge alder av 21, og fra da av prøvde jeg enda hardere å være verdig til denne velsignelsen.
Jeg oppfordrer deg til å sette deg personlige mål med hensyn til din visjon. I Forkynn mitt evangelium leser vi: “Mål reflekterer våre innerste ønsker og vår visjon om hva vi kan utrette. Ved hjelp av mål og planer omsettes våre håp i handling. Målsetting og planlegging er troshandlinger.”5
Vis ikke ringeakt for hellige ting. Når du er i gifteferdig alder, skulle du ikke bare gå på stevnemøter for moro skyld. Gå aldri på akkord med din evige fødselsrett ved å gjøre noe som ville frata deg muligheten til å inngå de viktigste paktene i templet. Når du behandler alle du går på stevnemøte med, som en mulig evig ledsager, vil du aldri gjøre upassende ting som vil skade vedkommende fysisk eller åndelig, eller gå på akkord med din egen verdighet og formørke din visjon. Hvis du holder deg verdig, vil din åndelige oppfatningsevne aldri bli svekket, og du vil alltid være berettiget til Åndens hvisken. Den hellige ånd vil oppmuntre deg og bekrefte at disse viktigste avgjørelsene i ditt liv er riktige, selv om du noen ganger kan være livredd.
Stå til ansvar overfor Herren med hensyn til din visjon og dine mål i livet. Hvis det er noe du trenger å omvende deg fra, må du ikke nøle et sekund med å gjøre det. Både dette liv og evig liv er for viktig til å “utsette [din] omvendelsesdag” (Alma 13:27; 34:33). Følg oppfordringen fra en Guds profet, som oppfordret oss til å “be Faderen i Jesu navn om de ting dere står i trang til. Tvil ikke, men vær troende, og begynn som i fordums tid og kom til Herren av hele deres hjerte og arbeid på deres frelse med frykt og beven for ham” (Mormon 9:27).
Jeg skjønner at noen av dere, med tanke på omstendighetene, kanskje må tilpasse den ideelle visjonen om en familie til deres personlige situasjon. Men jeg har lært at Herren vil hjelpe oss når vi handler i tro og følger idealet i den grad det er mulig.
Prinsippet om å fullføre
Jesu Kristi evangelium omfatter en svært trøsterik komponent. Det er den siden av vår tro på Herren Jesus Kristus som går ut på å fullføre eller gjennomføre. Moroni formante oss til alltid å holde oss på den rette vei, “og la [oss] bare stole på det Kristus [har] gjort, han som [er vår] tros opphavsmann og fullender” (Moroni 6:4).
På grunn av vår tro på Jesus Kristus kan vi følge den kursen i livet som vi trenger å ta. Men hvis vi snubler på grunn av svakhet eller tapte muligheter, vil han strekke seg ut til oss, fylle inn det som mangler og bli vår tros fullender. Han sa: “For jeg, Herren, vil dømme alle mennesker etter deres gjerninger – etter deres hjerters ønsker” (L&p 137:9).
I Håndbok 2 leser vi: “Trofaste medlemmer hvis omstendigheter ikke lar dem motta velsignelsene av evig ekteskap og å få barn i dette liv, vil motta alle lovede velsignelser i evigheten, så sant de holder de pakter de har inngått med Gud.”6
Jeg vitner om at Herren mente det han sa da han uttalte at “det er ikke godt for mennesket å være alene” (1 Mosebok 2:18), og at hans høyeste ønske for alle sine barn er at de mottar “en fylde av glede” (Moses 7:67). Ha derfor alltid visjonen din klart for deg, og “[strekk deg] etter det ideal det er å leve i en evig familie. Dette innebærer å forberede seg til å bli verdige ektefeller og kjærlige fedre eller mødre. I noen tilfeller vil ikke disse velsignelsene bli oppfylt før i neste liv, men det høyeste mål er det samme for alle.”7
Jeg vet at det finnes like mange forskjellige livssituasjoner som det finnes mennesker i verden. Jeg vet at det er forskjeller i kultur, tradisjoner og forventninger. Disse læresetningene og prinsippene er imidlertid evige og sanne, og de står uavhengig av vår personlige livssituasjon. Jeg har stor tillit til at hvis du oppriktig grunner på og med bønnens hjelp overveier disse læresetningene og prinsippene, vil du kunne utvikle en personlig visjon for ditt liv som vil være til behag for Herren og føre til din største lykke.