Refleksjoner og speilbilder
Soloppgang
Artikkelforfatteren bor i Idaho, USA.
Dette livet er ikke enden. Det er mye skjønnhet, lykke og glede i vente.
Bilde: Getty Images
Vintermorgenen var klar og kald i timene før daggry, da jeg begynte på morgenens oppgaver på gården min med melkekyr. Jeg var tung til sinns fordi jeg tenkte på det som hadde hendt i uken som hadde gått. Tragedien hadde rammet vår lille dal. En gammel skolekamerat av meg, sammen med hans unge sønn, hans tenåringsdatter og tre av vennene hennes var blitt drept i en forferdelig bilulykke. Mine barn hadde vært venner med jentene i ulykken. Familien vår og mange andre hadde sørget hele uken over denne tragedien sammen med de rammede familiene. Vi hadde gått i tre begravelser allerede den uken, og skulle delta i den siste begravelsen, for faren og de to barna hans, i dag.
Jeg strevde med to hovedspørsmål mens jeg prøvde å forstå det som hadde skjedd.
Først sørget jeg over og undret meg over hvorfor disse unge barna måtte tas før de fikk oppleve så mye av det livet har å by på. De skulle ikke få bli voksne, gifte seg, reise på misjon, få barn og oppleve så mange andre av jordelivets gleder.
For det annet, selv om jeg følte at vi som lokalsamfunn så gjerne ville gi familiene trøst og lindring, virket det som om det ikke var noe vi kunne gjøre, ingen innsats som kunne røre ved deres sorg.
Mens jeg arbeidet, ble jeg overrasket over et besøk fra svigerfaren til min venn som hadde gått bort. Ettersom han også drev gård, hvor arbeidet aldri tar slutt, trengte han å kjøpe en kalv øyeblikkelig. Da handelen var gjort, snakket vi litt om hvordan han og familien hans hadde det. Jeg uttrykte mitt ønske om å kunne gjøre noe mer for dem. Jeg følte meg så hjelpeløs til å lindre deres smerte. Jeg ble imidlertid imponert over hvor rolig og fredelig han virket, til tross for det familien hans gjennomgikk.
Plutselig forsto jeg at svaret på ett av spørsmålene mine hadde vært der hele tiden. Jeg hadde vært bekymret for hvordan jeg skulle trøste mine sørgende venner, og glemt at sann trøst og fred kommer fra Den hellige ånd. Disse familiene ble velsignet med en større grad av den trøst fra vår himmelske Fader som bare han kan gi. Jeg visste at de fikk Herrens trøst, som er omtalt i Mormons bok:
“Han vil trøste dere i deres plager, og han vil tale deres sak…
Alle dere som er rene av hjertet, løft deres hoder og motta Guds behagelige ord, og nyt av hans kjærlighet, for det kan dere evig og alltid gjøre hvis deres sinn er urokkelig” (Jakobs bok 3:1-2).
Da vi hadde sagt farvel, gikk jeg ut av låven og la merke til fullmånen som gikk ned i vest. Det var et vakkert skue. Så snudde jeg meg og så solen gå opp i øst. Det var som om hele himmelen vrimlet av farger. Månen som gikk ned, hadde vært nydelig. Soloppgangen tok pusten fra meg. Da jeg tenkte over denne kontrasten, slo det meg at uansett hvor vakkert og lykkelig vi synes vårt liv på jorden er, blekner det sammenlignet med den skjønnhet og lykke som venter oss hvis vi er trofaste og lydige. Jeg innså at de som hadde dødd, egentlig ikke hadde mistet noe. De hadde vært tapre i sitt liv på jorden, og ville gå videre til større erfaringer og gleder.
Senere på dagen gikk jeg i den siste begravelsen sammen med familien min. Vi møttes den dagen i et overfylt tabernakel, som formelig flommet over av støtte fra et helt lokalsamfunn. Den dagen og en god stund etterpå opplevde innbyggerne i dalen vår en spesiell fred. Foreldre holdt barna sine litt tettere, og vi innså at vårt liv på jorden er kort og at vi oftere må gi uttrykk for vår kjærlighet til familie og venner. Jeg ble påminnet om Herrens kjærlighet til oss og frelsesplanens skjønnhet. Dette livet er ikke enden. Det er mye skjønnhet, lykke og glede i vente.