Er du våken?
Da jeg var liten var jeg ofte redd om kvelden når jeg skulle legge meg. Jeg følte at alt virket så mye skumlere når det var mørkt og stille rundt meg. Hver eneste kveld snek jeg meg inn til pappa bare for å spørre “Er du våken, passer du på meg?” Og kanskje etter ca. 10 “Ja” fra pappa, og meg luskende frem og tilbake fra soverommet mitt, klarte jeg å sovne, fordi jeg hadde forsikret meg om at pappa var våken. Det gjorde at jeg følte meg trygg, fordi, hvis pappa var våken, visste jeg at han passet på meg.
I ettertid har dette nesten blitt en liten inside joke mellom meg og pappa, og det hender vi spør, “Er du våken?” for å tulle litt med hverandre en gang i blant.
Selv om jeg nå er eldre og ikke lenger mørkeredd, er det mange ganger i møte med livet at jeg har måttet spørre min himmelske Fader: “Er du våken, passer du på meg?” I likhet med pappa, har han alltid svart meg, og fått meg til å føle meg trygg på at han er der og passer på meg.
“Søk råd hos Herren i alt du foretar deg, og han vil lede deg til det gode. Ja, når du legger deg ned om kvelden, så legg deg ned for Herren, så han kan våke over deg når du sover, og når du står opp om morgenen, så la ditt hjerte være fylt av takk til Gud. Og hvis du gjør disse ting, skal du bli løftet opp på den siste dag.” (Alma 37:37)
På samme måte som Herren er en himmelsk Far som våker over oss. Er han også en viktig veileder. Her på jorden klarer vi ikke sette brikkene sammen ved å se fremover. Men når vi ser oss tilbake, klarer vi plutselig å forstå at de former et bilde.
Jeg vil gjerne dele en historie apostelen Hugh Brown fortalte i en tale for noen år tilbake. I 1905 kjøpte han en gård i Canada av noen som hadde tatt dårlig vare på den. Han oppdaget en ripsbusk som hadde vokst seg 2 meter høy. Den hadde ingen tegn til blomstring eller frukt. Han hadde allerede erfaring med å pleie frukttrær fordi faren hans eide en fruktgård. Han tok frem hagesaksen og begynte å klippe ripsbusken. Og han klippet og kuttet den ned til det bare var en klump av stubber igjen. Når han så ned på stubbene så det ut til at hver av dem hadde en tåre. Hugh spurte: “Hva er galt ripsbusk, hvorfor gråter du?” Og han syntes å høre at ripsbusken svarte “Hvordan kunne du gjøre dette mot meg? Jeg vokste så høyt, og nå har du kuttet meg ned. Hvordan kunne du? Jeg trodde du var gartneren her.” Han svarte “Hør lille ripsbusk, jeg er gartneren her og jeg vet hva jeg ønsker at du skal bli. Hvis jeg lar deg vokse som du vil, vil du aldri oppnå noe. Men en dag, når du er full av frukt, vil du se tilbake og si:
– Takk gartner for at du kuttet meg ned, for å ha elsket meg nok til å beskjære meg.”
Det gikk 10 år. Hugh befant seg i Europa og hadde hatt fremgang i den kanadiske hæren under 1. verdenskrig. Han mottok et telegram fra generalen sin i London hvor det sto: “Møt opp på kontoret mitt i morgen klokken 10”. Han pakket sammen og dro til London. Hugh gikk inn på generalens kontor, og generalen sa “Mr. Brown. Du er kvalifisert for denne forfremmelsen. Men jeg kan ikke gi den til deg. Du har kvalifikasjonene og erfaringene som skal til. Du fortjener den på alle måter, men jeg kan ikke gi deg den.” Akkurat da forsvant generalen inn på et annet rom for å ta en telefon. Da så Hugh bort på generalens pult for å se hva papirene hans viste. Og nederst på arket leser han med store bokstaver: “Denne mannen er mormon.” Da skjønte han hvorfor han ikke kunne bli forfremmet.
På vei tilbake tenker Hugh at løpet er kjørt. Bitterhet fylte hjertet hans og da han kom frem til teltet sitt kastet han uniformsluen på gulvet, knyttet neven og løftet den mot himmelen. Og han ropte “Hvordan kunne du gjøre dette mot meg Gud? Jeg har gjort alt jeg kan for å holde kirkens normer. Jeg har hatt en så stor vekst, og nå har du kuttet meg ned. Hvordan kunne du gjøre det?” Da hørte han en stemme som minnet om hans egen, og stemmen sa “Jeg er gartneren her, jeg vet hva jeg ønsker at du skal bli. Hvis jeg lar deg vokse slik du vil, vil du aldri oppnå noe. Og en dag, når du har modnet i livet vil du se tilbake og si:
– Takk gartner, for at du kuttet meg ned. For å ha elsket meg nok til å beskjære meg.”
Han gjenkjente sine egne ord til ripsbusken, som nå var blitt Guds ord til ham.
Alle tror på noe: Skjebnen, karma, hva enn det måtte være. Vi, iallfall de fleste av oss, tror på en Gud. En Gud som allerede ser hele bildet og som kjenner til hver eneste brikke i livet vårt.
Troen på at han kjenner oss og har en plan for oss, gir oss mot til å stole på ham i alle ting, selv om hans vei noen ganger leder oss vekk fra mengden. Og det er det som gjør hele forskjellen.
Den ekte utfordringen når det kommer til å vokse åndelig og mentalt skjer når ting begynner å falle fra hverandre. Eller når man synder og feiler. Det krever mot å starte på nytt. Det er da man kjenner på følelser som frykt, motløshet og tvil. I enden av disse følelsene finnes det ingenting, men i enden av hvert prinsipp finnes et løfte.
Alle finner sitt vitnesbyrd på hver sin måte. Som ungdom er det lett å gå på autopilot eller finne gråsoner i evangeliet før man faktisk kommer dit at man føler noe så sterkt at man er nødt til å ta et standpunkt. Sånn var det i hvert fall for meg.
På et tidspunkt var det min himmelske Fader som måtte banke på min dør og spørre: “Er du våken?”
Jeg har vokst opp i kirken og har alltid hatt en tro på evangeliet. Uansett hva som har skjedd i livet mitt har jeg alltid visst at det finnes en Gud. Jeg har alltid visst at jeg aldri kom til å forlate kirken, derfor ble jeg skyldig i å gå på autopilot i evangeliet. Jeg gikk i kirken, men studerte aldri Skriftene hvis det ikke var i kirken eller med familien. Jeg ba med familien til frokost, lunsj og middag men glemte ofte å vende meg til Gud i bønn alene. Jeg gjorde alle de tingene som var forventet av meg, men bare av ren vane egentlig.
Himmelske Fader kunne ikke lenger kommunisere med meg gjennom bønn eller Skriftene, fordi jeg ba jo ikke, jeg leste jo ikke. Hvordan skulle han klare å veilede meg når jeg ikke lot ham?
Heldigvis lot han meg ikke slippe unna så lett. Fordi han visste det jeg vet nå: jeg trengte å VÅKNE fra autopilot, komme sterkere tilbake og reise ut på misjon.
Guds måter er et mirakel. Han sto ovenfor en sta tenåring som hadde laget sine egne planer og som overhodet ikke vurderte å tjene en misjon. Men etter at han hadde gitt meg unektelige sterke åndelige opplevelser angående misjon, gikk jeg til pappa og fortalte om tankene mine angående dette. Og jeg må innrømme at han ikke akkurat ga meg det svaret jeg var ute etter da. Pappa svarte: “Sunniva, hvis du vil tjene en misjon må du begynne med personlig studium. Du har ikke fullført Seminar.” Jeg ble litt småfornærmet og svarte at jeg ikke hadde sett Skriftene mine siden dåpsdagen min da jeg var 8 år. Da svarer pappa så klart: “Be om å finne dem da”. Og jeg svarer så klart: “Er du dum? jeg har ikke sett dem på 9 år.”
For jeg visste jo at Skriftene mine fra dåpsdagen ikke kom til å dukke opp etter så mange år, og det fantes da sikkert andre skrifter i huset. Ikke at jeg kom til å lete, fordi nå var jeg fornærmet, så jeg himlet litt med øynene til pappa og slang igjen døra til rommet. Plutselig følte jeg meg litt dum egentlig, og uten å helt vite hvorfor knelte jeg ned ved siden av senga, foldet hendene og bøyde hodet mens jeg hvisket: “Kjære himmelske Fader, hvis du ønsker at jeg skal reise på misjon, la meg finne Skriftene mine fra dåpsdagen. Amen.” Kort og enkelt. En bønn der jeg følte ånden veldig sterkt mens jeg holdt den, men som jeg aldri trodde jeg kom til å få svar på.
Dette var en fredag. Søndagen etter ble jeg innkalt til daværende biskop Steinar Langbachs kontor. Før jeg rekker å sette meg ned for å høre hva det gjelder, åpner han skapet bak pulten sin og tar ut min Mormons bok som jeg fikk i dåpsgave av bestemor og bestefar da jeg var 8 år, signert og med klistremerker. Han rekker den mot meg og sier “Denne lå på stuebordet vårt i dag tidlig, jeg tror den tilhører deg.”
Jeg hadde aldri et ønske om å reise på misjon. Helt til jeg innså at dette virkelig var himmelske Faders plan for meg. Senere da jeg hadde bestemt meg for å reise og forberedte meg på å sende inn papirene mine, mottok jeg min patriarkalske velsignelse. Jeg vet at dette er noe som er veldig personlig og noe man ikke skal dele med alle, men i min patriarkalske velsignelse blir det forklart tydelig for meg hvorfor jeg må reise på misjon og hvorfor min himmelske Far trengte å gjøre det så tydelig for meg. Han kjenner meg, han kjenner hver og en av dere. Det er ingenting jeg kan vitne sterkere for dere enn at han kjenner oss, han lever, han elsker oss og han ønsker å veilede oss. Han vil at vi, i likhet med ham, skal være våkne, slik at vi klarer å lytte til hans veiledning. Til slutt vil jeg oppfordre dere til å stille dere selv det samme spørsmålet: “Er jeg våken?”
(Søster Strand er for tiden på heltidsmisjon i Spania, Madrid misjon.)