Jeg følte meg hjemme igjen

Judy Rascher, Colorado, USA

Jeg var ikke forberedt på telefonen fra min bror. “Mor er død”, sa han. “Hun falt og slo hodet.”

Jeg ble sjokkert. Mor var borte, og jeg hadde nettopp snakket med henne kvelden før. Jeg spurte meg selv om og om igjen hvorfor dette hadde skjedd. Jeg kunne ikke forstå hvorfor hun måtte forlate meg. Jeg var sint! Jeg holdt på dette sinnet i flere uker.

Til slutt fant jeg ut hvem sin skyld det var. Det var Guds feil. Han tok henne fra meg for tidlig. Mor gikk glipp av mange milepæler i livet mitt, og jeg følte det var på grunn av ham. Jeg var ikke medlem av Kirken den gangen, men jeg var en hengiven kristen. Istedenfor å søke styrke hos Gud, vendte jeg meg bort fra ham og stengte ham ute av livet mitt.

Jeg savnet mor så veldig. I oppveksten følte jeg meg trygg hjemme hos mor og far. Uansett hvor jeg var eller hva jeg gjorde, følte jeg meg hjemme hver gang jeg snakket med mor eller tilbragte tid sammen med henne. Nå var denne “hjemme”-følelsen som jeg elsket, borte.

Årene gikk, og troen min ble nesten helt borte. Jeg prøvde å forstå hvorfor mor måtte dø, men ingenting ga meg fred. Så, i ca en uke gjentok følgende tanke seg om og om igjen: Jeg måtte søke forståelse fra himmelen. Jeg fortalte dette til min kjære venn som var medlem av Kirken. Hun spurte om jeg ønsket å lære mer om hennes tro.

Jeg skjønte det ikke med en gang, men Ånden vekket sjelen min fra en dyp søvn. Jo mer jeg lærte om evangeliet, desto sterkere følte jeg at jeg hadde funnet et trygt sted igjen. Følelsen av å være “hjemme” kom tilbake.

Jeg ble døpt i mai 2013. Jeg er takknemlig for at min tro kom tilbake. Jeg vender ikke lenger ryggen til Gud. I stedet omfavner jeg ham. Jeg er fremdeles lei meg på grunn av min mors plutselige bortgang, men på grunn av min tro på Gud vet jeg at jeg en dag vil være “hjemme” hos min mor og min familie for evig.