“Hopp i elven!”

Elvin Jerome Laceda

Pampanga på Filippinene

Illustrasjon: Gary Alfonso

En dag ba min mormor meg om å ta med litt mat som hun hadde laget til min tante. Det var en varm lørdag ettermiddag, og det var mye annet jeg heller ville gjøre enn å gå et ærend for min mormor. Jeg sa hun skulle be et av mine søskenbarn om å gjøre det i stedet, men hun insisterte på at det måtte være meg.

Det gikk en time, og jeg begynte å føle at jeg burde gjøre det mormor hadde bedt meg om. Jeg hentet maten og dro hjem til min tante. Det var langt borte, og da jeg kom frem, hadde jeg ikke tenkt å bli lenge.

Jeg fant min tante og hennes fem måneder gamle baby i en hengekøye knyttet til to unge mangotrær. Trærne sto ved siden av en elv som rant bak huset. Jeg gikk mot dem for å levere maten. Plutselig røk tauene på hengekøyen. Min tante og babyen hennes rullet ut i elven. Frykten grep meg. Jeg kunne ikke svømme, og det var ingen i nærheten som kunne hjelpe. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Øyeblikkelig hørte jeg Åndens røst: “Hopp uti!”

Uten et øyeblikks nøling hoppet jeg. Heldigvis fant jeg babyen i løpet av bare noen sekunder, og min tante klarte å komme seg opp av vannet. Da jeg kom opp av vannet med babyen, kunne jeg ikke tro det som hadde skjedd. Jeg hoppet ut i en elv selv om jeg ikke kunne svømme, men fordi jeg lyttet til Ånden ble min lille kusine og jeg reddet fra å drukne.

Jeg innså hvor viktig det er å forstå og lytte til den veiledning og inspirasjon som Gud gir oss gjennom Den hellige ånd. Jeg er takknemlig for at jeg til slutt gjorde det min mormor hadde bedt meg om, og leverte maten til min tante. Jeg vet at vi må gjøre en innsats for å være følsomme for Åndens tilskyndelser slik at vi kan være Guds hender for å hjelpe hans barn.