Abuelos skobutikk
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
“Vi må være mer som denne skoen”, sa bestefar.
“‘Unnskyld’ er ikke alltid lett å si” (Children’s Songbook, 98).
Miguel åpnet døren til sin abuelos (sin bestefars) skobutikk. Han luktet skinnet som abuelo arbeidet med. Det var en av hans favorittlukter.
“Hei, abuelo!”
Abuelo satt på kne og tegnet av foten til en kunde på papir. Han så ikke opp. Abuelos hørsel var ikke særlig god.
Miguel satte seg på en arbeidsbenk. Han så på stablene med utskåret skinn. Han forestilte seg hva Abuelo ville lage av hvert av dem med hammeren og tangen sin.
Verktøyet minnet Miguel om noe annet han elsket. Abuelo ga ham alltid litt godteri når Miguel hjalp til med å rydde.
Men Miguel var sulten nå! Han visste at han ikke burde ta godteri uten å spørre, men det så ut til at abuelo ville være opptatt en stund. “Kanskje jeg ikke trenger å vente”, tenkte Miguel.
Miguel strakte seg under disken etter godterikrukken. Den var full av favorittgodteriet hans – søtt og krydret med chili! Da han åpnet den, følte Miguel seg litt utilpass. Men godteriet så så godt ut. Han skyndte seg å putte det i munnen.
Ganske snart gikk kunden. Abuelo tok et skinn og dyppet det i litt vann. Det gjorde at skinnet holdt seg mykt og lett å arbeide med.
Miguel svelget resten av godteriet så fort han kunne. Så gikk han bort til abuelo.
“Hei!” sa abuelo med et smil. “Så koselig at du kom på besøk.
Miguel ga abuelo en klem. Han håpet abuelo ikke kunne merke at han hadde spist litt godteri. Miguel skjøv fra seg denne bekymringen.
“Du har det visst travelt i dag”, sa Miguel mens han pekte på stablene med skinn. “Trenger du hjelp?”
“Ja visst! Kan du gi meg den tråden?”
Miguel tok en lang tråd. Han nappet litt i den. Den var sterkere enn den så ut til.
“Oi, den er sterk.”
Abuelo lo. “Det må den være for å tåle livets bruk og slitasje.” Abuelo trakk tråden gjennom skinnet. Så fikk han et ansiktsuttrykk som mamma noen ganger kalte “kloke Abuelo”-uttrykket.
“Vi trenger å bli mer som denne skoen”, sa Abuelo med et nikk.
Miguel stirret på skinnet. “Eh… Gjør vi det?”
“Ja visst. Vi må holde oss sterke. Slik kan ikke Satans fristelser ødelegge oss.”
Miguel tenkte på det røde godteriet. Han visste at han burde fortelle abuelo om det.
Abuelo tok en gammel sko ned fra hyllen. “Ser du dette store hullet?”
Miguel kunne trolig få hånden gjennom hullet. “Ja.”
“Dette var en gang et lite hull som lett kunne ha blitt reparert. Men de ventet, og nå vil det bli mye vanskeligere å reparere det. Dårlige vaner og dårlige valg er som det hullet. Det er best å reparere dem tidlig.”
Abuelo nikket igjen, og kloke abuelo-uttrykket gikk over til et smil. De fortsatte å snakke sammen mens abuelo arbeidet. Hele tiden tenkte Miguel på det røde godteriet.
Da abuelo var ferdig, hjalp Miguel ham å rydde. Så strakte abuelo seg etter godterikrukken sin.
Til slutt holdt ikke Miguel det ut lenger. “Jeg tok et av godteriene dine!” buste han ut.
Abuelo satte krukken fra seg. “Hva var det du sa?”
Miguel fortalte ham at han hadde tatt godteriet uten å spørre. “Jeg er så lei meg, abuelo! Jeg skal aldri gjøre det igjen, det lover jeg!”
Abuelo ga Miguel en stor klem. Miguel følte seg så mye bedre.
“Takk for at du er ærlig. Det er viktigere for meg enn omtrent alt annet.”
På hjemveien følte Miguel seg akkurat som et av abuelos nye skopar. På sitt aller sterkeste og klar for livet!