Forstå Islam
Fotografier fra Getty Images
En mosaikk fra det 19. århundre som illustrerer Kaba i Mekka, byen hvor Muhammed ble født, og den helligste by i den islamske verden.
På godt eller vondt går det knapt nok en dag uten at islam og muslimer preger nyhetsoverskriftene. Forståelig nok er mange ikke-muslimer – heriblant siste-dagers-hellige – nysgjerrige og til og med bekymret. Har vi noe til felles med våre muslimske naboer? Kan vi leve og arbeide sammen?
Først kan det være nyttig med litt historisk bakgrunn:
I år 610 e.Kr. gikk en middelaldrende arabisk kjøpmann ved navn Muhammed opp i åsene ved sin hjemby Mekka for å reflektere over og be angående den religiøse forvirringen som omga ham. Etterpå fortalte han at han hadde fått et syn hvor han ble kalt som profet for sitt folk. Denne begivenheten markerer begynnelsen på religionen som er kjent som islam, et ord som betyr “underkastelse” (til Gud). En troende i islam kalles en muslim, som betyr “underkaster”.
Deretter sa Muhammed at han mottok mange åpenbaringer frem til sin død nesten 25 år senere. Han delte dem først med innbyggerne i sin hjemby, for å advare mot guddommelige straffedommer som skulle komme, kalle sine tilhørere til omvendelse og til riktig behandling av enker, foreldreløse og fattige, og for å forkynne de dødes universelle oppstandelse og Guds endelige dom.
Latterliggjøringen og forfølgelsen som han og hans tilhengere ble utsatt for, ble imidlertid så intens at de ble tvunget til å flykte til byen Medina, omtrent fire dagsreiser nordover på kamel.
Der endret Muhammeds rolle seg dramatisk.1 Fra bare å være en predikant og varsler, ble han lovgiver, dommer og politisk leder av en viktig arabisk by, og etter hvert av hele Den arabiske halvøy. Denne tidlige etableringen av et fellesskap av troende ga islam en religiøs identitet forankret i lov og rettferdighet som fortsatt er en av dens mest slående og betydningsfulle egenskaper.
To hovedfraksjoner oppsto blant Muhammeds tilhengere etter hans død i år 632 e.Kr. Spliden skyldtes først spørsmålet om hvem som skulle etterfølge ham som leder av det islamske samfunn.2 Det største av disse har blitt kalt sunni (som hevder å følge sunna, eller Muhammeds sedvaner, og er relativt fleksibel når det gjelder suksesjon). Den andre, som utviklet seg rundt Muhammeds svigersønn ‘Ali, ble kalt shi‘at ‘Ali (‘Alis fraksjon) og er nå allment kjent som sjiamuslimene. I motsetning til sunnimuslimene, tror sjiamuslimene at retten til å etterfølge Muhammed som samfunnets ledere, med rette tilhører profeten Muhammeds nærmeste mannlige slektning, ‘Ali, og hans etterkommere.
Til tross for slike uoverensstemmelser har den islamske verden stått mer samlet, religiøst sett, enn kristendommen. Videre var den islamske sivilisasjonen i flere århundrer etter ca 800 e.Kr. uten tvil verdens mest avanserte med hensyn til vitenskap, medisin, matematikk og filosofi.
Kilder til muslimsk lære og praksis
Åpenbaringene Muhammed hevdet å ha fått, ble samlet i en bok som heter Koranen (av det arabiske verbet qara’a, “å lese” eller “å fremsi”) i løpet av 10-20 år etter hans død. Koranen består av 114 kapitler, og er ikke en historie om Muhammed. I likhet med Lære og pakter er det ikke en fortelling i det hele tatt. Muslimer anser den som Guds ord gitt direkte til Muhammed.3
Kristne som leser den, vil finne kjente temaer. Den forteller for eksempel at Gud skapte universet på syv dager, at han satte Adam og Eva i Edens hage, at de ble fristet av djevelen og falt, og at det ble kalt en rekke profeter (og de fleste av dem finnes også i Bibelen). Disse profetene er beskrevet i Koranen som muslimer, etter å ha underkastet seg Guds vilje.
Abraham, som beskrives som Guds venn, har en fremtredende stilling i teksten.4 (Det antas blant annet at han mottok åpenbaringer som han skrev ned, men som siden har gått tapt.5) Moses, Farao og Israels barns utvandring spiller også en rolle.
Det er oppsiktsvekkende at Maria, Jesu mor, er nevnt 34 ganger i Koranen, sammenlignet med 19 ganger i Det nye testamente. (Hun er faktisk den eneste kvinnen som er nevnt i Koranen.)
Et konstant omkved i Koranen er læren om tawhid, et ord som kan oversettes som “monoteisme”, eller mer bokstavelig som “å gjøre til ett”. Dette er et av de sentrale prinsippene i islam: At det finnes bare én helt unik guddommelig person. “Han hverken fødes eller blir født,” erklærer Koranen, “og det er ingen som ham.”6 Det som følger, er utvilsomt det viktigste skillet mellom islam og kristendommen: Muslimer tror ikke at Jesus Kristus eller Den hellige ånd er guddommelige. Det betyr også at selv om alle mennesker er Guds skaperverk, er vi ikke hans barn etter islamsk lære.
Likevel tror muslimer at Jesus var en syndfri Guds profet, født av en jomfru og bestemt til å spille en sentral rolle i de siste dagers hendelser. Han omtales ofte og ærbødig i Koranen.
Grunnleggende muslimsk lære og praksis
Islams såkalte “fem søyler” – som sammenfattes mest konsist ikke i Koranen, men i en uttalelse som tradisjonelt tilskrives Muhammed – fremlegger noe av islams grunnleggende lære:
1. Vitnesbyrd
Hvis islam har en universell trossetning, er det shahadaen, “trosbekjennelsen” eller “vitnesbyrdet”. Begrepet refererer til en arabisk formel som oversettes som følger: “Jeg vitner om at det ikke finnes noen annen gud enn Gud [Allah], og at Muhammed er Guds sendebud.” Shahadaen er inngangsporten til islam. Å fremsi den med oppriktig tro er å bli en muslim.
Det arabiske motstykket til Gud er Allah. Dette er en sammentrekning av ordene al- (“bestemt artikkel”) og ilah (“gud”), og er ikke et egennavn, men en tittel som er nært forbundet med det hebraiske ordet Elohim.
Siden det ikke finnes noe islamsk prestedømme, er det ingen prestedømsordinanser. Heller ikke finnes det en enkelt islamsk “kirke”. Dermed er på en måte det å bekjenne shahadaen det islamske motstykket til dåp. Gjeldende mangel på en formell, forenet og verdensomspennende lederstruktur har også andre konsekvenser. For eksempel er det ingen samlende leder for verdens muslimer, ingen som taler for hele samfunnet. (Muhammed regnes nesten universelt som den siste profeten.) Dette betyr også at det ikke finnes noen kirke som terrorister eller “kjettere” kan bli utelukket fra.
2. Bønn
Mange ikke-muslimer kjenner til den muslimske rituelle bønnen som kalles salat, som innebærer et bestemt antall fysiske underkastelser, fem ganger daglig. Å fremsi foreskrevne vers fra Koranen og berøre bakken med pannen viser ydmyk underkastelse til Gud. Mer spontane bønner, kalt du‘a, kan holdes når som helst, og krever ikke fysisk underkastelse.
Formiddagsbønnen på fredag er obligatorisk for muslimske menn, og muslimske kvinner oppfordres til å be i en moské. Der, i kjønnsseparerte grupper, danner de linjer og ber under ledelse av moskéens imam (av det arabiske amama, som betyr “foran”), og lytter til en kort preken. Fredager er imidlertid ikke helt det samme som sabbaten. Selv om “helgen” i de fleste muslimske land setter fokus på yawm al-jum‘a (“samlingsdagen”), eller fredagen, blir det ikke regnet som syndig å arbeide på den dagen.
3. Almisser
Zakat (som betyr “det som renser”) betyr å gi veldedige bidrag for å hjelpe de fattige, så vel som til moskéer og andre islamske foretagender. Den beregnes vanligvis til 2,5 prosent av en muslims samlede rikdom over et bestemt minimumsbeløp. I noen muslimske land samles den inn av offentlige institusjoner. I andre er det frivillig.
4. Faste
Hvert år avstår troende muslimer fra mat, drikke og seksuell omgang fra soloppgang til solnedgang i hele måneden Ramadan. De vier seg også ofte til spesiell velgjørenhet for de fattige, og til å lese Koranen i løpet av måneden.7
5. Pilegrimsferd
Muslimer som har helse og ressurser til det, bør foreta en pilegrimsreise til Mekka minst én gang i livet. (Et besøk til Medina, den nest helligste byen i islam, er ofte en del av det, men er ikke obligatorisk.) For trofaste muslimer er dette en dypt åndelig og gripende begivenhet, omtrent som å være fysisk tilstede på generalkonferansen eller å gå i templet for første gang.
Noen aktuelle problemstillinger
Tre fokuspunkter for ikke-muslimsk bekymring over islam i vår tid er religiøs vold, islamsk lov, eller shari‘a-lover, og islams behandling av kvinner.
Noen ekstremister har brukt begrepet jihad utelukkende om “hellig krig”, men ordet betyr egentlig “praktisk arbeid”, i motsetning til “bare” bønn og skriftstudium.
Muslimske jurister og tenkere har hatt forskjellig forståelse av jihad. Vanlige juridiske kilder hevder for eksempel at akseptabel militær jihad må være defensiv, og at motstanderne må advares og gis mulighet til å stanse provoserende handlinger. Noen jurister og andre muslimske tenkere i dag hevder at jihad kan bety et hvilket som helst praktisk tiltak som er ment å gavne det islamske samfunnet eller å forbedre verden generelt. Muhammed sies å ha skilt mellom den “større jihad” og den “mindre jihad”. Den sistnevnte, sa han, er krigføring. Men den større jihad er å bekjempe urettferdighet, så vel som personlig vegring mot å leve rettskaffent.
Vår tids islamittiske terrorisme påberoper seg religiøse røtter, men gjenspeiler etter manges mening sosiale, politiske og økonomiske problemer som har liten eller ingen tilknytning til religion som sådan.8 Videre er det viktig å merke seg at det store flertall av verdens muslimer ikke har sluttet seg til terroristene i deres vold.9
Shari‘a er en annen grunn til bekymring for noen ikke-muslimer. Den er hentet fra Koranen og hadith – og er korte rapporter om hva Muhammed og hans nærmeste medarbeidere sa og gjorde, som gir rollemodeller for muslimsk adferd så vel som supplementer til og forklaringer av skriftsteder i Koranen – det er med andre ord et knippe muslimske leveregler.10 Regler for både menn og kvinners påkledning (som hijab eller slør) finnes i shari‘a. Disse håndheves av enkelte muslimske land, men overlates til den enkeltes valg hos andre. Shari‘a omfatter også slike ting som personlig hygiene, bønners varighet og innhold, og regler for ekteskap, skilsmisse og arv. Når muslimer svarer i undersøkelser at de ønsker å bli styrt av shari‘a, kan det være en politisk erklæring, men det kan like gjerne ikke være det. De sier kanskje ganske enkelt at de ønsker å leve et oppriktig muslimsk liv.
Når mange ikke-muslimer tenker på islams behandling av kvinner, tenker de straks på polygami og slør. Men den kulturelle realiteten er mye mer kompleks. Mange skriftsteder i Koranen erklærer at kvinner skal være likestilt med menn, mens andre synes å gi dem en underordnet rolle. Det finnes utvilsomt skikker i mange islamske land – ofte med røtter i førislamsk stammekultur eller andre tidligere skikker – som gjør kvinner underordnet. Men måten muslimene ser på kvinners rolle varierer atskillig fra land til land, og til og med i land.
Siste-dagers-helliges syn på islam
Til tross for forskjellene i vår tro, hvordan kan siste-dagers-hellige nærme seg det å bygge relasjoner med muslimer?
For det første skulle vi anerkjenne muslimers rett til å “tilbe hva som helst, hvor som helst og på hvilken som helst måte de ønsker” (11. trosartikkel). I 1841 vedtok de siste-dagers-hellige i bystyret i Nauvoo en forskrift om religionsfrihet som garanterte “fri toleranse og like privilegier” til “katolikker, presbyterianere, metodister, baptister, siste-dagers-hellige, kvekere, episkopale, universalister, unitarier, muhammedanere [muslimer], og alle andre religiøse sekter og kirkesamfunn”.11
Vi skulle også huske at våre ledere i Kirken generelt har vært bemerkelsesverdig positive i sin forståelse av islams grunnlegger. I 1855, for eksempel, på en tid da mange kristne fordømte Muhammed som en antikrist, holdt eldste George A. Smith (1817-75) og Parley P. Pratt (1807-57) i De tolv apostlers quorum lange taler som ikke bare viste en svært velinformert og god forståelse av islamsk historie, men også priste Muhammed selv. Eldste Smith bemerket at Muhammed “utvilsomt ble oppreist av Gud med hensikt” for å forkynne mot avgudsdyrkelse, og han uttrykte sympati for muslimer, som i likhet med siste-dagers-hellige, finner det vanskelig “å få en ærlig historie” skrevet om seg. Eldste Pratt talte rett etterpå og uttrykte beundring for Muhammeds læresetninger og for moralen og institusjonene i det muslimske samfunn.12
En nyere offisiell uttalelse kom fra Det første presidentskap i 1978. Den nevner spesielt Muhammed blant “verdens store religiøse ledere”, og sier at han, i likhet med dem, “mottok en del av Guds lys. Moralske sannheter ble gitt [disse lederne] av Gud,” skrev president Spencer W. Kimball, president N. Eldon Tanner og president Marion G. Romney, “for å opplyse hele nasjoner og for å bringe enkeltmennesket opp på et høyere forståelsesnivå.”13Bygg på felles plattform
Selv om siste-dagers-hellige og muslimer helt klart har forskjellig syn på viktige saker – ikke minst Jesu Kristi guddommelighet, hans rolle som Frelser, og profeter i vår tid – har vi mye til felles. Begge tror for eksempel at vi er moralsk ansvarlige overfor Gud, at vi skulle søke både personlig rettskaffenhet og et godt og rettferdig samfunn, og at vi vil oppstå og bli ført frem for Gud for å bli dømt.
Både muslimer og siste-dagers-hellige tror på den avgjørende betydningen av sterke familier og på den guddommelige befalingen om å hjelpe de fattige og trengende, og at vi viser vår tro ved barmhjertige tjenestegjerninger. Det synes ikke å være noen grunn til at ikke siste-dagers-hellige og muslimer kan gjøre det side om side, og til og med, når anledningen byr seg, ved å samarbeide i samfunn der vi stadig oftere lever som naboer i en stadig mer sekulær verden. Sammen kan vi vise at religiøs tro kan være en stor kraft til det gode, og ikke bare er en kilde til strid og vold, slik noen kritikere hevder.
Koranen selv foreslår en måte å leve fredelig sammen til tross for våre forskjeller: “Hvis Gud hadde villet det, kunne han ha gjort dere til et enkelt samfunn. Men han ønsket å prøve dere ved det han har gitt dere. Så konkurrer med hverandre i gode gjerninger. Dere vil alle komme tilbake til Gud, og han vil informere dere angående det som dere før var uenige om.”14