Inspirert omsorgstjeneste
Av president Henry B. Eyring
Annenrådgiver i Det første presidentskap
Vi mottar Den hellige ånd best når vi er fokusert på å tjene andre. Det er derfor vi har prestedømsansvaret for å yte tjeneste på vegne av Frelseren.
Mine kjære brødre, jeg er takknemlig for privilegiet å tale til dere på denne historiske generalkonferansen. Vi har oppholdt president Russell M. Nelson som den 17. president for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Når jeg har hatt velsignelsen av å arbeide sammen med ham hver dag, har jeg følt en bekreftelse fra Ånden om at president Nelson er kalt av Gud til å lede Herrens sanne Kirke.
Jeg har også et vitnesbyrd om at Herren har kalt eldste Gerrit W. Gong og eldste Ulisses Soares til å tjene som medlemmer av De tolv apostlers quorum. Jeg er glad i dem og oppholder dem. De vil, gjennom sin tjeneste, velsigne liv over hele verden og gjennom mange generasjoner.
Denne konferansen er historisk av en annen grunn også. President Nelson har annonsert et inspirert steg fremover i Herrens organiserte plan for sin Kirke. Denne planen innebærer en ny struktur for prestedømsquorumer i menigheter og staver slik at vi bedre kan oppfylle våre prestedømsplikter. Disse ansvarsoppgavene har alle å gjøre med vår prestedømsomsorg for vår Faders barn.
Herrens plan for at hans hellige skal gi kjærlig omsorg, har antatt mange former opp gjennom årene. Under den første tiden i Nauvoo trengte profeten Joseph Smith en organisert måte å ta vare på strømmen av de svært fattige konvertittene som kom inn til byen. Fire av mine oldeforeldre var blant dem – familiene Eyring, Bennion, Romney og Smith. Profeten organiserte omsorgen for disse hellige geografisk. I Illinois ble disse inndelingene av byen kalt “wards”.
Da de hellige flyttet over slettene, ble deres omsorg for hverandre organisert i “kompanier”. En av mine oldefedre på farssiden var på vei hjem fra sin misjon gjennom det som nå er Oklahoma da han møtte et kompani på veien. Han var så svak av sykdom at han og ledsageren hans måtte ligge på ryggen i en liten vogn.
Lederen av kompaniet sendte to unge kvinner for å hjelpe dem som måtte befinne seg i den forkomne vognen. En av dem, en ung søster som hadde konvertert i Sveits, kastet et blikk på en av misjonærene og fikk medfølelse med ham. Han ble reddet av det kompaniet av hellige. Han ble frisk nok til å gå resten av veien til Saltsjødalen med sin unge redningskvinne ved sin side. De ble forelsket og giftet seg. Han ble min oldefar Henry Eyring, og hun min oldemor Maria Bommeli Eyring.
Flere år senere, da folk kommenterte den store vanskeligheten det var å flytte over et kontinent, sa hun, “Å nei, det var ikke vanskelig. Mens vi gikk, snakket vi hele veien om hvilket mirakel det var at vi begge hadde funnet Jesu Kristi sanne evangelium. Det var den lykkeligste tid jeg kan huske.”
Siden da har Herren brukt forskjellige måter for å hjelpe sine hellige å ha omsorg for hverandre. Nå har han velsignet oss med forsterkede og forenede quorumer på menighets- og stavsplan – quorumer som arbeider koordinert med alle menighets-organisasjoner.
“Wards”, kompanier og forsterkede quorumer har alle krevd minst to ting for å lykkes med Herrens intensjon om at de hellige skal ha omsorg for hverandre på samme måte som han har omsorg for dem. De lykkes når de hellige setter Kristi kjærlighet til hverandre foran sin egeninteresse. Skriftene kaller det “nestekjærlighet… Kristi rene kjærlighet” (Moroni 7:47). Og de lykkes når Den hellige ånd veileder omsorgsgiveren til å vite det Herren vet er best for den personen som Han prøver å hjelpe.
Gang på gang i løpet av de siste ukene, har medlemmer av Kirken i mitt nærvær handlet som om de på en eller annen måte har forutsett hva Herren skulle gjøre, som har blitt bekjentgjort her i dag. La meg gi dere to eksempler. Først, en enkel tale på nadverdsmøtet fra en 14 år gammel lærer i Det aronske prestedømme som forstår hva prestedømsbærere kan oppnå i sin tjeneste for Herren. Dernest, en bærer av Det melkisedekske prestedømme som, med Kristi kjærlighet, ble inspirert til å yte tjeneste for en familie.
Først, la meg fortelle dere hva den unge mannen sa da han talte på et nadverdsmøte. Jeg var der. Prøv å huske hvordan du var som 14-åring og hør ham si mer enn en så ung mann med rimelighet kan vite:
“Jeg har virkelig likt å være medlem av lærernes quorum i menigheten vår siden jeg fylte 14 år i fjor. En lærer har fortsatt alle de ansvarsoppgaver som en diakon har, pluss noen nye.
Siden noen av oss er lærere, andre vil bli det en dag, og alle i Kirken er velsignet ved prestedømmet, så er det viktig for oss alle å vite mer om lærernes plikter.
Først av alt, det står i Lære og pakter 20:53: ‘Lærerens plikt er alltid å våke over Kirken, være til hjelp for medlemmene og styrke dem.’
Så står det i Lære og pakter 20:54-55:
‘Og se til at det ikke er noen ugudelighet i Kirken, ei heller hårdhet mot hverandre, ei heller løgn og baktalelse eller ond tale,
og se til at kirkens medlemmer kommer ofte sammen og også påse at alle medlemmene gjør sin plikt.’”
Den unge mannen fortsatte:
“Herren forteller oss at det er vårt ansvar å ikke bare ha omsorg for Kirken men også å ha omsorg for menneskene i Kirken på samme måte som Kristus ville hatt fordi dette er hans Kirke. Hvis vi prøver å holde budene, være snille med hverandre, være ærlige, være gode venner, og glede oss ved å være sammen, da vil vi kunne ha Ånden med oss og vite hva vår himmelske Fader vil at vi skal gjøre. Hvis vi ikke gjør dette, kan vi ikke oppfylle vårt kall.”
Han fortsatte med å si:
“Når en lærer velger å være et godt eksempel ved å være en god hjemmelærer, hilse på medlemmene i Kirken, forberede nadverden, hjelpe til hjemme og være en fredsstifter, velger han å hedre sitt prestedømme og oppfylle sitt kall.
Å være en god lærer betyr ikke bare å være ansvarsbevisst når vi er i Kirken eller på Kirkens aktiviteter. Apostelen Paulus lærte oss, ‘Vær et forbilde for de troende i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet!’ (1 Timoteus 4:12).”
Så sa den unge mannen:
“Uansett hvor vi er eller hva vi gjør, kan vi være et godt eksempel på rettferdighet til alle tider og på alle steder.
Min far og jeg er hjemmelærerne til familien Brown.1 Hver gang vi drar dit, har jeg det veldig hyggelig med å besøke og bli kjent med dem. Én ting jeg virkelig liker med familien Brown er at uansett når vi går dit, er de alltid villige til å lytte og de har alltid gode historier å dele med oss.
Når vi kjenner mennesker i menigheten godt på grunn av hjemmelærervirksomhet, blir det lettere å utføre den neste plikten en lærer har, som er å hilse på medlemmene i Kirken. Å hjelpe folk til å føle seg velkommen og inkludert i Kirken hjelper alle medlemmene å føle seg elsket og forberedt til å ta del i nadverden.
Etter å ha hilst på medlemmer som kommer til Kirken, hjelper lærerne til med å forberede nadverden hver søndag. Jeg gleder meg virkelig over å dele ut og forberede nadverden i denne menigheten fordi alle er så ærbødige. Jeg føler alltid Ånden når jeg forbereder og deler ut nadverden. Det er en stor velsignelse for meg at jeg kan gjøre det hver søndag.
Noen tjenester, som å dele ut nadverden, er noe folk ser og takker oss for at vi gjør, men andre tjenester, som forberedelse av nadverden, blir vanligvis gjort uten at noen legger merke til det. Det er ikke viktig om noen ser oss yte tjeneste, det som er viktig er at Herren vet at vi har tjent Ham.
Som lærere skulle vi alltid forsøke å styrke Kirken, våre venner og vår familie ved å oppfylle vårt prestedømsansvar. Det er ikke alltid lett, men Herren gir oss ikke noe bud ‘uten at han bereder en vei for oss så vi kan utføre det han befaler oss’ (1 Nephi 3:7).”
Mens den unge mannen avsluttet, var jeg fortsatt forundret over hans modenhet og visdom. Han oppsummerte ved å si: “Jeg vet at vi vil bli bedre dersom vi velger å følge [Jesus Kristus].”
En annen historie om prestedømstjeneste ble fortalt for en måned siden på et nadverdsmøte i en menighet. Igjen, jeg var der. I dette tilfellet visste ikke den erfarne prestedømsbæreren da han talte at han beskrev nøyaktig det Herren ønsker skal skje i forsterkede prestedømsquorumer. Her er essensen i hans budskap:
Han og hans hjemmelærerledsager hadde fått tildelt syv familier. Nesten ingen av dem ønsket besøk. Når hjemmelærerne kom til leiligheten deres, nektet de å åpne døren. Når de ringte, fikk de ikke noe svar. Når de la igjen en beskjed, ringte de ikke tilbake. Seniorledsageren tydde til slutt til brevskrivings-tjeneste. Han begynte til og med å bruke skinnende gule konvolutter i håp om å få svar.
En av de syv familiene var en mindre aktiv enslig søster som hadde utvandret fra Europa. Hun hadde to unge barn.
Etter mange forsøk på å få kontakt med henne, fikk han en tekstmelding. Hun informerte ham kort om at hun hadde det for travelt til å treffe hjemmelærerne. Hun hadde to jobber og var i militærtjeneste også. Hovedjobben hennes var som politibetjent, og karrieremålet hennes var å bli etterforsker og deretter vende tilbake til sitt hjemland og fortsette å arbeide der.
Hjemmelæreren fikk aldri besøke henne i hennes hjem. Han sendte henne tekstmeldinger med jevne mellomrom. Hver måned sendte han et håndskrevet brev, sammen med et kort til hvert av barna ved høytider.
Han fikk intet svar. Men hun visste hvem som var hennes hjemmelærere, hvordan hun skulle få kontakt med dem, og at de ville fortsette å utføre sin prestedømstjeneste.
Så en dag fikk han en tekstmelding fra henne. Hun trengte desperat hjelp. Hun visste ikke hvem biskopen var, men hun visste hvem hjemmelærerne hennes var.
Om noen dager måtte hun reise ut av staten på en én måned lang militærøvelse. Hun kunne ikke ta barna sine med seg. Moren hennes, som skulle passe barna, hadde nettopp fløyet til Europa for å ta vare på ektemannen sin, som hadde akutte helseproblemer.
Denne mindre aktive søsteren hadde nok penger til å kjøpe en billett til Europa til sitt yngste barn, men ikke til sin 12-årige sønn, Eric.2 Hun spurte hjemmelæreren sin om han kunne finne en god SDH-familie som Eric kunne bo hos de neste 30 dagene!
Hjemmelæreren tekstet tilbake at han skulle gjøre sitt beste. Han kontaktet deretter sine prestedømsledere. Biskopen, som var presiderende høyprest, ga ham tillatelse til å kontakte medlemmene av menighetsrådet, inkludert Hjelpeforeningspresidenten.
Hjelpeforeningspresidenten fant raskt fire gode SDH-familier, med barn på omtrent Erics alder, som han kunne bo hos én uke om gangen. I løpet av den neste måneden ga disse familiene Eric mat, fant plass til ham i sine allerede overfylte leiligheter eller små hus, tok ham med på sine allerede planlagte sommeraktiviteter for familien, tok ham med til Kirken, inkluderte ham i familiens hjemmeaftener, og så videre.
Familiene med gutter på Erics alder, tok ham med på sine quorumsmøter og aktiviteter. I løpet av denne 30-dagers perioden var Eric i Kirken hver søndag for første gang i sitt liv.
Etter at moren hans kom hjem fra øvelsen, fortsatte Eric å gå i Kirken, vanligvis sammen med en av disse fire frivillige SDH-familiene eller andre som han var blitt venn med, inkludert morens hjemmelærere. Etter en tid ble han ordinert til diakon, og begynte å dele ut nadverden regelmessig.
La oss nå se inn i Erics fremtid. Vi vil ikke bli overrasket om han blir en leder i Kirken i sin mors hjemland når familien hans vender tilbake dit – alt på grunn av hellige som arbeidet forenet sammen, under ledelse av en biskop, for å tjene på grunn av nestekjærligheten i deres hjerte og med Den hellige ånds kraft.
Vi vet at nestekjærlighet er nødvendig for at vi skal bli frelst i Guds rike. Moroni skrev, “Og hvis dere ikke har kjærlighet, kan dere på ingen måte bli frelst i Guds rike” (Moroni 10:21; se også Ether 12:34).
Vi vet også at nestekjærlighet er en gave som blir skjenket oss etter at vi har gjort alt vi kan. Vi må “be til Faderen med all hjertets iver om å bli fylt med denne kjærlighet som han har skjenket alle som er sanne etterfølgere av hans Sønn Jesus Kristus” (Moroni 7:48).
Det virker for meg som om vi mottar Den hellige ånd best når vi er fokusert på å tjene andre. Det er derfor vi har prestedømsansvaret for å yte tjeneste på vegne av Frelseren. Når vi er opptatt i tjeneste for andre, tenker vi mindre på oss selv, og Den hellige ånd kan oftere komme og hjelpe oss i vår livslange oppgave med å bli skjenket nestekjærlighetens gave.
Jeg bærer mitt vitnesbyrd om at Herren allerede har begynt et stort steg fremover i sin plan for oss for å bli enda mer inspirerte og nestekjærlige i vår prestedømstjeneste. Jeg er takknemlig for hans kjærlighet, som han så rikelig gir oss. Dette vitner jeg om i Jesu Kristi hellige navn. Amen.