Unge kvinners bidrag i arbeidet
Av Bonnie L. Oscarson
Nylig avløst Unge kvinners generalpresident
Hver ung kvinne i Kirken skulle føle seg verdsatt, få muligheter til å yte tjeneste, og føle at hun har noe av verdi som hun kan bidra med i dette arbeidet.
For ett år siden, på generalkonferansens prestedømsmøte, talte biskop Gérald Caussé til Kirkens menn og beskrev hvordan bærere av Det aronske og Det melkisedekske prestedømme er uadskillelige partnere i utførelsen av frelsesarbeidet.1 Dette budskapet har vært til stor velsignelse for å hjelpe unge menn i Det aronske prestedømme å forstå den rollen de spiller i oppbyggingen av Guds rike her på jorden. Deres samlede tjeneste styrker Kirken og fører til dypere omvendelse og forpliktelse i våre unge menns hjerter når de ser verdien av sitt bidrag og hvor storartet dette arbeidet er.
I dag ønsker jeg at min tale skal være et tillegg til hans budskap når jeg taler om Kirkens unge kvinner, som er like nødvendige og viktige i utførelsen av Herrens verk i sin familie og i hans kirke.
I likhet med biskop Caussé, tilhørte jeg en liten gren av Kirken en stor del av mine år som tenåring, og jeg ble ofte bedt om å utføre oppdrag og kall som normalt ville ha blitt utført av voksne. For eksempel, de av oss som var med i ungdomsprogrammet tok ofte ledelsen og hjalp til med å organisere og utføre våre egne aktiviteter og spesielle begivenheter. Vi skrev skuespill, dannet en sanggruppe for å underholde ved grensaktiviteter, og var fullverdige deltakere på alle møter. Jeg ble kalt til å være grenens musikkleder og ledet sangen på nadverdsmøtet hver uke. Det var en storartet opplevelse for en 16-åring å stå foran alle i grenen hver søndag og lede dem i salmesangen. Jeg følte at det var behov for meg og visste at jeg hadde noe å bidra med. Folk stolte på at jeg var der, og jeg likte å føle meg nyttig. Denne erfaringen hjalp meg å bygge mitt vitnesbyrd om Jesus Kristus, og akkurat slik det gjorde det for biskop Caussé, grunnfestet det livet mitt i evangeliets tjeneste.
Hvert medlem skulle vite hvor stort behov det er for dem. Hver person har noe viktig å bidra med og har unike talenter og evner som hjelper til med å bringe dette viktige verket fremover. Våre unge menn har oppgaver i Det aronske prestedømme som beskrevet i Lære og pakter og som er ganske synlige. Det kan være mindre innlysende for Kirkens unge kvinner, deres foreldre og deres ledere, at fra da de ble døpt, har unge kvinner paktsforpliktelser om å “sørge med dem som sørger, ja, og trøste dem som trenger trøst, og stå som Guds vitner til alle tider og i alle ting og på alle steder [de] måtte være, like til døden.”2 Unge kvinner har mulighet til å fylle disse ansvarsoppgavene i sine menigheter og grener og når de yter tjeneste i klassepresidentskaper, i ungdomsråd og i andre kall. Hver ung kvinne i Kirken skulle føle seg verdsatt, få muligheter til å yte tjeneste, og føle at hun har noe av verdi som hun kan bidra med i dette arbeidet.
I Håndbok 2, lærer vi at frelsesarbeidet i våre menigheter omfatter “medlemsmisjonær-arbeidet, arbeidet med å holde på nye medlemmer, reaktivisering av mindre aktive medlemmer, tempelarbeid og slektshistorie, og undervisning i evangeliet.”3 Dette arbeidet blir ledet av våre trofaste biskoper, som innehar prestedømsnøkler for sin menighet. I mange år har vårt presidentskap stilt spørsmålet “I hvilke av disse nevnte områder skulle våre unge kvinner ikke være involvert?” Svaret er at de har noen å bidra med på alle områder av dette arbeidet.
Jeg møtte for eksempel nylig flere unge kvinner i Las Vegas-området som var kalt til å tjene som menighetens tempel- og slektshistoriekonsulenter. De glødet av entusiasme fordi de kunne hjelpe medlemmer i sin menighet med å finne sine forfedre. De hadde verdifulle ferdigheter på datamaskin, de hadde lært hvordan de skulle bruke FamilySearch, og var ivrige med å dele denne kunnskapen med andre. Det var tydelig at de hadde vitnesbyrd og en forståelse av betydningen av å finne navnene til våre avdøde forfedre slik at de viktige frelsende ordinanser kan bli utført for dem i templet.
For flere måneder siden, fikk jeg mulighet til å prøve ut en idé sammen med to 14-årige unge kvinner. Jeg skaffet kopier av to reelle agendaer til menighetsråd, og ga Emma og Maggie hver sin. Jeg ba dem om å se gjennom agendaene og se om det var noen gjøremål fra menighetsrådene der de trodde at de kunne være til hjelp. Emma så at det skulle flytte en ny familie til menigheten, og hun sa at hun kunne hjelpe dem å flytte inn og pakke ut. Hun tenkte at hun kunne bli venn med barna i familien og vise dem rundt på sin nye skole. Hun så at det skulle være en menighetsmiddag snart og følte at der var det mange forskjellige måter hun kunne tilby sin tjeneste på.
Maggie så at det var flere eldre i menigheten som hadde behov for besøk og fellesskapsfremmende arbeid. Hun sa at hun gjerne ville besøke og være til hjelp for disse fantastiske eldre medlemmene. Hun følte også at hun kunne hjelpe til med å undervise medlemmer i menigheten om hvordan de kunne sette opp kontoer på sosiale medier. Det var virkelig ikke én ting på de agendaene som disse to unge kvinnene ikke kunne være til hjelp med!
Ser de som sitter i menighetsrådet, eller innehar et hvilket som helst kall i menigheten, unge kvinner som en verdifull ressurs som kan hjelpe til med å dekke de mange behov i våre menigheter? Det er ofte en lang liste med situasjoner som krever at noen yter tjeneste, og vi tenker ofte at det bare er de voksne i menigheten som kan dekke disse behovene. Akkurat som våre bærere av Det aronske prestedømme er blitt bedt om å arbeide sammen med sine fedre eller andre menn i Det melkisedekske prestedømme, kan våre unge kvinner kalles på til å yte tjeneste og dekke behov til menighetens medlemmer sammen med sine mødre eller andre gode søstre. De er dyktige, ivrige og villige til å gjøre så mye mer enn bare å gå i kirken på søndager!
Når vi overveier de roller som det forventes at våre unge kvinner skal ha i nær fremtid, kan vi spørre oss selv hva slags opplevelser vi kan gi dem nå som vil hjelpe dem som forberedelse til å bli misjonærer, lærere i evangeliet, ledere i Kirkens hjelpeorganisasjoner, tempelarbeidere, hustruer, mødre, mentorer, eksempler og venner. De kan faktisk begynne nå med å fylle mange av disse rollene. Ungdom blir ofte spurt om å hjelpe til med å undervise på søndagsskolen i sine klasser. Det er nå blitt mulig for våre unge kvinner å yte tjeneste i templet som tidligere ble utført av ordinansarbeidere eller frivillige når de kommer sammen med sine ungdomsgrupper for å utføre dåp for de døde. Våre piker i Primær-alder inviteres nå til å delta på forberedelsesmøter for templet og prestedømmet, noe som vil hjelpe dem å forstå at de også er viktige deltagere i prestedømsledet arbeid. De lærer at menn, kvinner, ungdom og barn er alle mottagere av prestedømsvelsignelser og kan alle ta en aktiv rolle i å bringe Herrens verk fremover.
Biskoper, vi vet at deres plikter ofte er tunge, men akkurat som en av deres høyeste prioriteter er å presidere over Det aronske prestedømmes quorumer, forklarer Håndbok 2 at “Biskopen og hans rådgivere gir prestedømsledelse til Unge kvinners organisasjon. De våker over og styrker den enkelte unge kvinne og samarbeider tett med foreldre og Unge kvinners ledere om dette.” Det står også at “biskopen og hans rådgivere deltar regelmessig på Unge kvinners møter, tjenesteprosjekter og aktiviteter.”4 Vi er takknemlige for biskoper som tar seg tid til å besøke Unge kvinners klasser og som gir de unge kvinnene muligheter til å være noe mer enn bare tilskuere til arbeidet. Takk for at dere forsikrer dere om at deres unge kvinner er verdsatte deltagere i å dekke behovene til menighetens medlemmer! Disse mulighetene til å yte tjeneste på meningsfylte måter er til mye større velsignelse for dem enn aktiviteter der de bare blir underholdt.
Til dere, Kirkens unge kvinner, tenårene deres kan være travle og ofte utfordrende. Vi har lagt merke til at mange av dere strever med spørsmål om egenverd, angst, høyt stressnivå og til og med depresjon. Å vende tankene deres utover, istedenfor å dvele ved deres egne problemer, løser kanskje ikke alle disse spørsmålene, men tjeneste kan ofte lette byrdene deres og gjøre det slik at utfordringene deres ikke synes å være så vanskelige. En av de beste måtene å øke følelsen av egenverd på er å vise, gjennom vår omsorg og tjeneste for andre, at vi har mye av verdi å bidra med.5 Jeg oppfordrer dere unge kvinner til å rekke opp hånden og bidra frivillig og begynne å arbeide med disse hendene når dere ser behov rundt dere. Når dere oppfyller deres paktsansvar og deltar i å bygge opp Guds rike, vil det strømme velsignelser inn i deres liv og dere vil oppdage disippelskapets dype og varige glede.
Brødre og søstre, våre unge kvinner er utrolige. De har talenter, ubegrenset entusiasme og energi, og de er barmhjertige og omsorgsfulle. De ønsker å stå til tjeneste. De trenger å vite at de er verdsatte og viktige i frelsesarbeidet. Akkurat som unge menn forbereder seg i Det aronske prestedømme til mer tjeneste når de går over til Det melkisedekske prestedømme, forbereder våre unge kvinner seg til å bli medlemmer av den største kvinneorganisasjonen på jorden – Hjelpeforeningen. Sammen forbereder disse vakre, sterke, trofaste unge kvinner og unge menn seg til å bli hustruer og ektemenn, mødre og fedre som vil oppdra familier som er Guds celestiale rike verdig.
Jeg vitner om at vår himmelske Faders arbeid er å tilveiebringe udødelighet og evig liv til sine barn.6 Våre dyrebare unge kvinner spiller en viktig rolle i å bidra til å utføre dette store arbeidet. I Jesu Kristi navn. Amen.