Jesu Kristi kirkes fremkomst
Dette er kapittel 8 av den nye fire-binds fortellende historien om Kirken med tittelen Hellige: Historien om Jesu Kristi kirke i de siste dager. Boken er tilgjengelig på trykk på 14 språk, under Kirkens historie i Gospel Library-appen og på Internett på hellige.lds.org/nor. De foregående kapitlene er publisert i tidligere numre, og er tilgjengelige på 47 språk i Gospel Library-appen og på hellige.lds.org/nor.
Oliver Cowdery ordinerer Joseph Smith, av Walter Rane
Tidlig i juli 1829, med et håndskrevet manuskript i hendene, visste Joseph at Herren ønsket at han skulle utgi Mormons bok og spre dets budskap over hele verden. Men forlagsbransjen var ukjent for ham og hans familie. Han måtte oppbevare manuskriptet trygt, finne en boktrykker, og på en eller annen måte få boken i hendene på mennesker som var villige til å overveie muligheten av ny hellig skrift.
Å trykke en bok som var så stor som Mormons bok ville heller ikke bli billig. Josephs økonomi var ikke blitt noe bedre etter at han begynte på oversettelsen, og alle pengene han tjente ble brukt på å forsørge familien. Det samme var tilfelle for foreldrene hans. De var fortsatt fattige gårdbrukere som arbeidet på jord som ikke var deres egen. Den eneste vennen Joseph hadde som kunne finansiere prosjektet var Martin Harris.
Joseph begynte å arbeide raskt. Før han fullførte oversettelsen, hadde han søkt om enerett til boken for å beskytte teksten fra dem som ville stjele eller kopiere den.1 Med hjelp fra Martin, begynte Joseph også å se etter en boktrykker som ville gå med på å utgi boken.
De dro først til Egbert Grandin, en boktrykker i Palmyra som var på samme alder som Joseph. Grandin avslo umiddelbart forslaget, idet han trodde boken var et bedrageri. Uanfektet fortsatte Joseph og Martin å lete og fant en villig boktrykker i en by i nærheten. Men før de godtok tilbudet hans, dro de tilbake til Palmyra og spurte Grandin en gang til om han ville utgi boken.2
Denne gangen virket Grandin mer villig til å påta seg jobben, men han ville ha 3000 dollar i betaling for å trykke og innbinde fem tusen eksemplarer, før han begynte arbeidet. Martin hadde allerede lovet å hjelpe til med å betale for trykkingen, men for å fremskaffe så mye penger ville han måtte han ta opp lån på gården sin. Det var en enorm byrde for Martin, men han visste at ingen andre av Josephs venner kunne hjelpe ham med pengene.
Med bekymring begynte Martin å stille spørsmål om det var klokt å finansiere Mormons bok. Han hadde en av de beste gårdene i området. Hvis han pantsatte jorden sin risikerte han å miste den. Den velstand som han hadde brukt et helt liv på å opparbeide seg kunne bli borte på et øyeblikk dersom Mormons bok ikke solgte bra.
Martin fortalte Joseph om sine bekymringer og ba ham om å søke å få en åpenbaring for ham. Som svar, talte Herren om sitt offer for å gjøre sin Faders vilje, uansett hva det kostet. Han beskrev sin store lidelse da han betalte prisen for synd slik at alle kan omvende seg og få tilgivelse. Han befalte deretter Martin å ofre sine egne interesserer for å iverksette Guds plan.
“Du … skal [ikke] la ditt hjerte dvele ved din egen eiendom”, sa Herren, “men gi fritt av den til trykkingen av Mormons bok.” Herren forsikret Martin om at boken inneholdt Guds sanne ord, og at den ville hjelpe andre å ha tro på evangeliet.3
Selv om naboene ikke kunne forstå avgjørelsen hans, adlød Martin Herren og pantsatte gården sin som sikkerhet for betalingen.4
Grandin signerte en kontrakt og begynte å organisere det enorme prosjektet.5 Joseph hadde oversatt teksten til Mormons bok på tre måneder, med hjelp av én skriver ad gangen. Det skulle ta Grandin og ett dusin menn syv måneder å trykke og binde inn de første eksemplarene av det 590-siders bokverket.6
Da boktrykkeren var ansatt, dro Joseph tilbake til Harmony i oktober 1829 for å arbeide på gården sin og være sammen med Emma. I mellomtiden hadde Oliver, Martin og Hyrum tilsyn med trykkingen og sendte Joseph regelmessige oppdateringer om Grandins fremgang.7
Siden han husket fortvilelsen han hadde følt etter å ha mistet de første sidene han oversatte, ba Joseph Oliver om å kopiere manuskriptet til Mormons bok side for side, og lage et duplikat for å ta med til boktrykkeren, slik at tegnsetting kunne legges til og typer settes.8
Oliver likte å kopiere boken, og brev han skrev på den tiden var fylt med bokens språk. Som et ekko av Nephi, Jakob og Amulek fra Mormons bok, skrev Oliver til Joseph om sin takknemlighet for Kristi altomfattende forsoning.
“Når jeg begynner å skrive om Guds barmhjertighet”, fortalt han Joseph, “vet jeg ikke når jeg skal stoppe, jeg har ikke nok av hverken tid eller papir.”9
Denne samme ånden tiltrakk andre til Mormons bok etterhvert som den ble trykket. Tomas Marsh, en tidligere boktrykkerlærling, hadde prøvd å finne sin plass i andre kirkesamfunn, men ingen av dem syntes å forkynne det evangelium som han fant i Bibelen. Han trodde at det snart ville komme frem en ny kirke som ville forkynne gjengitt sannhet.
Den sommeren følte Thomas seg ledet av Ånden til å reise hundrevis av kilometer fra sitt hjem i Boston til det vestlige New York. Han ble i området i tre måneder før han vendte hjemover, usikker på hvorfor han hadde reist så langt. Under et stopp på veien tilbake, spurte imidlertid verten hans om han hadde hørt om Joseph Smiths “gull-bok”. Thomas svarte kvinnen at det hadde han ikke og følte seg overbevist om at han måtte lære mer.
Hun sa at han burde snakke med Martin Harris og fortalte ham veien til Palmyra. Thomas dro dit umiddelbart og fant Martin i Grandins trykkeri. Boktrykkeren gav ham seksten sider av Mormons bok, og Thomas tok dem med seg tilbake til Boston, ivrig etter å dele det første inntrykket av denne nye troen med sin kone, Elizabeth.
Elizabeth leste sidene, og hun trodde også de var Guds verk.10
Den høsten, mens boktrykkerne gjorde stødig og jevn fremgang med Mormons bok, begynte en tidligere dommer som het Abner Cole å trykke en avis på Grandins trykkeri. Siden han arbeidet om kvelden i trykkeriet, etter at Grandins personell var dratt hjem, hadde Abner tilgang til trykte sider fra Mormons bok som ennå ikke var innbundet eller klar for salg.
Abner begynte raskt å gjøre narr av “gull-bibelen” i avisen sin, og i løpet av vinteren trykket han utdrag fra boken sammen med sarkastiske kommentarer.11
Da Hyrum og Oliver fant ut hva Abner gjorde, konfronterte de ham. “Hvilken rett har du til å trykke Mormons bok på denne måten?” forlangte Hyrum å få vite. “Vet du ikke at vi har fått enerett?”
“Det har ikke dere noe med”, sa Abner. “Jeg har leid trykkeriet og jeg skriver det jeg vil.”
“Jeg forbyr deg å skrive mer fra den boken i avisen din”, sa Hyrum.
“Det bryr jeg meg ikke om”, sa Abner.
Usikker på hva de burde gjøre, skrev Hyrum og Oliver til Joseph i Harmony, som kom tilbake til Palmyra med en gang. Han fant Abner på kontoret i trykkeriet, der han satt avslappet og leste sin egen avis.
“Du ser ut til å arbeide hardt”, sa Joseph.
“God dag, hr. Smith”, svarte Abner tørt.
“Hr. Cole”, sa Joseph, “Mormons bok og rettigheten til å utgi den tilhører meg, og jeg forbyr deg å blande deg inn i det.”
Abner kastet av seg jakken og brettet opp ermene. “Vil du sloss, sir?” bjeffet han, og slo nevene sammen. “Bare kom igjen, hvis du vil sloss.”
Joseph smilte. “Det er best du tar jakken på deg igjen”, sa han. “Det er kaldt, og jeg har ikke tenkt å sloss med deg.” Han fortsatte rolig, “Men du må slutte å skrive fra boken min.”
“Hvis du tror du er den sterkeste”, sa Abner, “er det bare å ta av seg jakken og la oss finne ut av det.”
“Det finnes lover,” svarte Joseph, “og det vil du finne ut hvis du ikke vet det fra før. Men jeg skal ikke sloss med deg, for det vil ikke føre til noe godt.”
Abner visste at han ikke hadde loven på sin side. Han roet seg ned og sluttet å trykke utdrag av Mormons bok i avisen sin.12
Solomon Chamberlin, en forkynner på vei til Canada, hørte først om “gull-bibelen” av en familie som han losjerte sammen med i nærheten av Palmyra. I likhet med Thomas Marsh, hadde han gått fra kirke til kirke gjennom hele livet, men følte seg ikke tilfreds med det han så. Noen kirkesamfunn forkynte evangeliets prinsipper og trodde på åndelige gaver, men de hadde ikke Guds profeter eller hans prestedømme. Solomon følte at tiden var kommet da Herren ville frembringe sin kirke.
Da Solomon lyttet til familien som snakket om Joseph Smith og gullplatene, følte han en spenning fra hodet til tærne, og han besluttet å finne familien Smith og lære mer om boken.
Han la i vei til familien Smiths hjem og møtte Hyrum i døren. “Fred være med dette hjem”, sa Solomon.
“Jeg håper det vil bli fred”, svarte Hyrum.
“Er det noen her”, spurte Solomon, “som tror på syner eller åpenbaringer?”
“Ja”, sa Hyrum, “i dette huset tror alle på syner”.
Solomon fortalte Hyrum om et syn han hadde hatt flere år tidligere. I det hadde en engel sagt at Gud ikke hadde noen kirke på jorden, men at han snart ville oppreise en som hadde kraft slik apostlenes kirke i oldtiden hadde. Hyrum og de andre i huset forsto det Solomon sa og fortalte ham at de delte hans tro.
“Jeg skulle ønske du ville gjøre noen av dine oppdagelser kjent”; sa Solomon. “Jeg tror jeg kan godta dem.”
Hyrum inviterte ham til å bli på gården som gjest, og viste ham manuskriptet til Mormons bok. Solomon studerte det i to dager og dro med Hyrum til Grandins trykkeri, der en boktrykker gav ham sekstifire trykte sider. Med de ubundne sidene i hendene fortsatte Solomon til Canada, og preket alt han visste om den nye troen underveis.13
Innen 26. mars 1830, hadde de første kopiene av Mormons bok blitt innbundet og var tilgjengelige for salg i første etasje i Grandins trykkeri. De var tett innbundet i brunt kalveskinn og luktet av lær og lim, papir og trykksverte. Ordene Mormons bok fremkom på ryggen i gullbokstaver.14
Lucy Smith verdsatte den nye boken med hellig skrift og så den som et tegn på at Gud snart ville samle sine barn og gjengi sin pakt fra fordums tid. Tittelsiden erklærte at bokens formål var å synliggjøre de store ting Gud hadde gjort for sitt folk i fortiden, tilby de samme velsignelsene til sitt folk i dag, og overbevise hele verden om at Jesus Kristus var verdens Frelser.15
Bak i boken var vitnesbyrdene til de tre og de åtte vitner, som fortalte verden at de hadde sett platene og visste at oversettelsen var sann.16
Til tross for disse vitnesbyrdene, visste Lucy at noen mennesker trodde boken var oppspinn. Mange av naboene hennes trodde at Bibelen var tilstrekkelig hellig skrift for dem, og forsto ikke at Gud hadde velsignet mer enn én nasjon med sitt ord. Hun visste også at noen mennesker avviste dens budskap fordi de trodde at Gud hadde talt én gang til verden og ikke ville tale flere ganger.
Av disse grunnene, og andre, lot de fleste i Palmyra være å kjøpe boken.17 Men noen studerte innholdet, følte kraften i dens læresetninger, og gikk på sine knær for å spørre Herren om den var sann. Lucy visste selv at Mormons bok var Guds ord og ønsket å dele den med andre.18
Nesten umiddelbart etter at Mormons bok var blitt utgitt, forberedte Joseph og Oliver seg til å organisere Jesu Kristi kirke. Flere måneder tidligere hadde Herrens fordums apostler, Peter, Jakob og Johannes, vist seg for dem og overdratt Det melkisedekske prestedømme til dem, som Johannes døperen hadde lovet. Denne ytterligere myndigheten ga Joseph og Oliver mulighet til å meddele Den Hellige Ånds gave til dem de døpte. Peter, Jakob og Johannes hadde også ordinert dem til Jesu Kristi apostler.19
Omtrent på denne tiden, mens de bodde i familien Whitmers hjem, hadde Joseph og Oliver bedt om mer kunnskap om denne myndigheten. Som svar hadde Herrens røst befalt dem å ordinere hverandre til eldste i kirken, men ikke før de troende hadde godtatt å følge dem som ledere i Frelserens kirke. De ble også befalt å ordinere andre embedsmenn i kirken og meddele Den hellige ånds gave til dem som hadde blitt døpt.20
Den 6. april 1830, møttes Joseph og Oliver i familien Whitmers hjem for å følge Herrens bud og organisere Hans kirke. For å oppfylle lovens krav, valgte de seks personer til å bli de første medlemmene av den nye kirken. Omtrent førti kvinner og menn samlet seg også i og rundt det lille hjemmet for å være vitne til begivenheten.21
I lydighet mot Herrens tidligere instruksjoner, ba Joseph og Oliver forsamlingen om å oppholde dem som ledere i Guds rike og vise om de mente det var riktig at de organiserte seg som en kirke. Alle medlemmene av forsamlingen samtykket, og Joseph la sine hender på Olivers hode og ordinerte ham som en eldste i kirken. De byttet deretter plass, og Oliver ordinerte Joseph.
Etterpå forrettet de nadverdens brød og vin til minne om Kristi forsoning. De la deretter sine hender på dem de hadde døpt, og bekreftet dem som medlemmer av kirken og ga dem Den hellige ånds gave.22 Herrens ånd ble utøst over dem som var på møtet, og noen i forsamlingen begynte å profetere. Andre priste Herren, og alle gledet seg sammen.
Joseph mottok også den første åpenbaringen til hele forsamlingen i den nye kirken. “Se, det skal føres en opptegnelse blant dere”, befalte Herren, og minnet sitt folk på at de skulle skrive sin hellige historie, bevare en beretning om sine handlinger og vitne om Josephs rolle som profet, seer og åpenbarer.
“Ham har jeg inspirert til å fremme Sions sak med stor kraft for det gode” erklærte Herren. “For hans ord skal dere motta som om de kom fra min egen munn, i all tålmodighet og tro. For ved å gjøre disse ting skal helvetes porter ikke få makt over dere.”23
Senere sto Joseph på elvebredden og var vitne til sin mors og fars dåp inn i kirken. Etter flere år på forskjellige veier i sin søken etter sannhet, var de endelig forent i tro. Da faren hans kom opp av vannet, tok Joseph ham i hånden, hjalp ham opp på bredden og omfavnet ham.
“Min Gud”, utbrøt han, mens han begravde ansiktet i farens bryst, “jeg fikk oppleve å se min egen far døpt inn i Jesu Kristi sanne kirke!”24
Den kvelden stakk Joseph seg bort i skogen like ved, mens hjertet hans rant over av følelser. Han ønsket å være alene, ute av syne for venner og familie. I de ti årene siden hans første syn, hadde han sett himlene åpne seg, følt Guds ånd og blitt undervist av engler. Han hadde også syndet og mistet sin gave, for igjen å omvende seg, motta Guds barmhjertighet og oversette Mormons bok ved Hans kraft og nåde.
Nå hadde Jesus Kristus gjenopprettet sin kirke og bemyndiget Joseph med det samme prestedømme som de fordums apostler hadde hatt da de forkynte evangeliet til verden.25 Den gleden han følte var for mye for ham å holde inni seg, og da Joseph Knight og Oliver fant ham senere den kvelden, gråt han.
Hans glede var fullkommen. Arbeidet hadde begynt.26