Et anerkjennende smil

Franklin Romero

Manabí, Ecuador

En kveld hadde menigheten vår en aktivitet som vi hadde brukt flere timer på å forberede. Etter aktiviteten sa en ung undersøker adjø til meg, men kom tilbake noen minutter senere og spurte: “Biskop, når kan jeg komme tilbake?” Jeg sa på søndag, og gutten sa: “Nei, er det ikke en ny aktivitet?” Han hadde hatt det så fint sammen med ungdommene i menigheten vår at han ønsket å komme tilbake.

Jeg snakket også med et besøkende par som hadde deltatt på aktiviteten og spurte dem hva de syntes. Mannen sa: “Helt siden vi kom hit har vi følt fred og ro”, noe hans kone bekreftet med et nikk. Jeg var overrasket over dette, for da de kom hadde det vært mange som snakket og laget støy. Men han fortsatte og så på meg og spurte: “Det er Den hellige ånd, ikke sant?” Overrasket kunne jeg bare svare ja.

Det hadde vært mye å gjøre for å bli klar til denne aktiviteten, så den kvelden da alt var avsluttet, var det eneste jeg ønsket å dra hjem og legge meg. Fordi jeg var så sliten, hadde jeg ikke kunnet tenke over mine samtaler med undersøkerne. Da jeg kom hjem, holdt jeg mine bønner og gikk til sengs, men jeg fikk ikke sove. I tankene mine så jeg for meg Herren smile. Det var et anerkjennende smil. Da husket jeg de vidunderlige tingene som hadde skjedd på aktiviteten.

Jeg forsto at flid og kjærlighet fra menighetens medlemmer hadde gjort det mulig slik at hjertet til disse tre undersøkerne hadde blitt berørt. Jeg forsto at det anerkjennende smilet var for det vi hadde gjort. Jeg kunne ikke unngå å gråte, og jeg følte meg så takknemlig for den gaven Herren ga oss. Han hadde gitt oss et anerkjennende smil. Jeg vitner om at Herrens ord er sanne, at når vi bringer om så bare én sjel til ham, vil vår glede være stor i Faderens rike (se L&p 18:15).