Det enhver biskop ønsker at menighetens medlemmer skal vite
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Her er åtte sannheter jeg lærte i min tjeneste som biskop.
Jeg hadde den fantastiske mulighet å virke som biskop. I løpet av de årene, fikk jeg flere erfaringer enn det som kan telles. Men jeg lærte åtte sannheter som jeg mener er universelle. Selv om denne listen ikke er altomfattende, er det mitt forsøk på å dele hva enhver biskop håper at medlemmene i hans menighet vet.
1. Biskopen har oppriktig kjærlighet for hvert eneste medlem i menigheten sin.
Kjærligheten biskopen føler for sin menighet er knyttet til kjærligheten vår himmelske Fader og Jesus Kristus har for hver og en av oss. Når biskopen ser ut over medlemmene under nadverdsmøtet, opplever han medfølelse og empati på en måte han aldri før har opplevd. Når biskopen reiser seg og deler hvor mye han elsker medlemmene i menigheten sin, er følelsene hans dyptfølte og ekte. Vit at biskopen er glad i deg, han er bekymret for deg og han bryr seg om deg mer enn du vet.
2. Biskopen er fysisk, følelsesmessig og åndelig oppholdt av medlemmenes tro og bønner.
Biskopen bruker utallige timer til tjeneste. Han bruker ofte mange timer i kirken på søndagene og flere kvelder etter jobb i ukedagene på å besøke, intervjue og yte omsorg til medlemmene i menigheten sin.
Biskopen klarer å utføre dette uke etter uke på grunn av medlemmene i menighetens tro og bønner. Som en nylig kalt biskop, strømmet ufrivillige tårer hver gang jeg hørte et medlem be om å “velsigne biskopen.” Din tros bønner blir i sannhet besvart, og biskopen mottar og føler den understøttende innflytelsen av de bønnene. Herren svarer de trosfylte bønnene over biskopenes hoder i Kirken.
3. Biskopen føler seg ofte svært utilstrekkelig i kallet (selv etter tre eller fire år).
Jeg kjenner veldig få biskoper som føler at de virkelig var “forberedt” for kallet. Det jeg derimot vet er at “den Herren kaller, gjør Herren kvalifisert.”1 Selv om biskopen vet at han vil bli kvalifisert, kjemper han med følelsen av at han aldri kommer til å gjøre det godt i kallet. Han vil gjøre sitt beste i å gi gode råd når det trengs, å ikke fornærme noen, og å være på bølgelengde med Ånden, men han vil undre til tider om han utfører sitt kall tilfredsstillende.
4. Guds ånd kan virke gjennom biskopen når han rådslår med medlemmer av menigheten.
Når jeg blir spurt om hva jeg savner mest med å tjene som biskop, svarer jeg at jeg savner den sterke innflytelsen av Ånden som ledsager biskopens kappe. Enten det er mens man trøster de som har mistet sine kjære, snakker med de som strever med utro ektefeller, eller kaller noen til omvendelse, er Ånden som er tilgjengelig til en trofast biskop, Guds ånd og åpenbaringens ånd.
Et tidligere medlem i menigheten spurte meg nylig om hjelp til å håndtere noen personlige problemer. Hun hadde flyttet til en ny menighet og var ikke sikker på om hun ønsket å gå til sin nye biskop for veiledning. Jeg delte med henne det samme som jeg har delt mange ganger siden jeg ble jeg avløst, at selv om jeg gjerne vil hjelpe, har jeg ikke nå lenger nøklene som en biskop har, og de nøklene kan være avgjørende i å gi den støtten hun trenger. Jeg foreslo at hun skulle snakke med sin biskop. Jeg besøkte henne to uker senere, og hun sa at hun hadde hatt et møte med biskopen sin, og det var som om han allerede visste hva problemet hennes var og hvordan han på best mulig måte kunne hjelpe henne. Selv om biskopen sikkert begår feil, inspirerer Herren ham, veileder ham og velsigner liv gjennom hans ord.
5. Biskopen er ikke perfekt. Noen ganger tar han feil og noen ganger gjør han ting på feil måte.
Biskoper er tross alt jordiske mennesker. De har ufullkommenheter, svakheter, fordommer og egne personlige problemer. Ånden kvalifiserer mannen som har en biskops embete, men biskopen er fortsatt en mann underlagt de samme problemer og svakheter som vi alle møter.
Denne realiseringen skulle ikke redusere respekten vi viser hans kall eller oppmerksomheten vi gir hans råd. En biskop er fullt klar over sine svakheter, og strever etter å overvinne dem eller i hvert fall hindre dem i å påvirke sin tjeneste som biskop. Uansett hvor hardt han prøver, vil han alltid være ufullkommen.
6. Biskopen føler at han aldri ser til medlemmene nok eller gjør nok godt.
Hver dag undrer en biskop seg hvem andre han kunne eller skulle ha hjulpet den dagen. Jeg skulle gjerne ha samtalt med hvert medlem regelmessig, men jeg hadde fulltidsjobb, familien min, ungdomsprogrammet og enkelte medlemmer i menigheten med store behov. Det var bare ikke nok tid til å besøke hvert medlem regelmessig.
Likevel, som biskop, tilskyndte Ånden meg til tider å besøke et bestemt medlem som strevde. Mange ganger begynte disse besøkene med at de sa, “Jeg visste at du ville komme.” Ånden vi følte var ofte overveldende da vi begge innså at besøket var bevis på at Gud besvarer bønner.
Jeg gledet meg også alltid over reaksjonen jeg fikk på dørene til de aktive medlemmene som ikke hadde det så vanskelig. Disse gode menneskene går til kirken hver uke, tjener trofast i sine kall, har ingen enorme ytre utfordringer, og får som oftest ikke regelmessige besøk fra prestedømsledere. De var takknemlige for å ha litt tid sammen med biskopen på tomannshånd. Til alle dere kan jeg si, “Tusen takk! Fortsett! Vit at biskopen din er glad i deg deg og ville besøkt deg oftere om han kunne.”
7. Biskopen din trenger virkelig, helt og holdent at du yter omsorgstjeneste til andre.
Hver gang jeg som biskop ble fortalt om et medlem i menigheten som strevde, spurte jeg: “Hvem er hjemmelærere og besøkende lærerinner?” Dette var en måte å vurdere om medlemmets behov ville bli møtt både på kort og lang sikt. Biskopen, som handler uten hjelp fra andre medlemmer av menigheten og staven, har begrensede ressurser. Han kan – og vil – selvfølgelig gå og besøke mennesker i en krisesituasjon. Men med prestedømmets og Hjelpeforeningens ressurser som er tilgjengelige for ham, kan han nå flere.
Det er dette omsorgstjeneste handler om. Det er tider når noen av oss glemmer hvorfor vi yter omsorgstjeneste til hverandre: Herren har befalt oss å “elske hverandre” (Johannes 13:34). Vit at din biskop bruker omsorgstjeneste som en inspirert måte å være “mer tilstede” i livet til medlemmene i menigheten.
8. Biskopen ønsker at han kunne gjøre alt for sin hjord.
Uansett når, dag eller natt, enten det er et prestedømsmøte, rådgivning med et villfarent barn, eller å haste til et ulykkessted, så ønsker han å gjøre akkurat det medlemmet har behov for. Han kan ikke alltid gjøre alt, og han er kanskje ikke alltid den rette personen til enhver situasjon, men ikke vær redd for å be om hjelp når du trenger det. Vit at biskopen er der for å hjelpe i de stundene og at dere begge blir rikelig velsignet ved å arbeide sammen.
Jeg føler meg ydmyk med tanke på den hellige anledningen jeg hadde til å tjene i dette hellige kallet. I min tjeneste, gikk jeg fra å tro til å vite. Jeg tror ikke lenger at evangeliet er sant, jeg vet at det er sant. Jeg tror ikke lenger at Gud kjenner meg, jeg vet at Gud er uendelig klar over hver og en av oss, vårt daglige liv og våre personlige problemer. Dessuten vet jeg at han arbeider gjennom sine tjenere, særlig de som holder prestedømmets nøkler. Jeg vet at jeg ikke kunne ha virket som biskop uten Guds engasjement i dette arbeidet. Det er evangeliets sannhet og Guds kjærlighet for sine barn som gjør det mulig for hver biskop å tjene.