Sagt av Siste Dagers Hellige
Å sette sin lit til Herren
Når jeg tenker på det å sette sin lit til Herren, så tenker jeg tilbake på det valget som stod foran meg som 19-åring. Skulle jeg reise på misjon eller ikke?
Jeg hadde alltid tenkt at misjon var noe jeg skulle, men det var noe som lå langt der fremme, noe som jeg ikke trengte å forholde meg til der og da. Allikevel, et liv i Kirken, en trofast mor som holdt ukentlige hjemaftener av varierende kvalitet, som kjørte oss til unge menns-aktiviteter og fire år med Seminar, hadde gitt meg et vitnesbyrd om at Gud faktisk lever, og at denne kirken er sann.
Samtidig som jeg tenkte på misjon, så hadde jeg også veldig lyst til å dra i militæret. Jeg ble kalt inn sammen med min beste venn på den tiden, en venn jeg hadde vokst opp sammen med, og det var veldig fristende. Usikker på hva jeg skulle gjøre, så hadde jeg en samtale med biskopen om saken en søndag etter møtene. Jeg husker ikke nøyaktig hva som ble sagt, men jeg husker det han ba meg om å gjøre: Å lage en liste med fordeler og ulemper med å dra på misjon først kontra militæret og omvendt. Da jeg kom hjem fulgte jeg det rådet, og på listen jeg lagde var det langt flere fordeler med å dra på misjon før militæret. Valget var klart. Det neste jeg skulle gjøre var misjon. Å tjene Herren i to år. Jeg vil bare si noe annet om hvordan jeg tenkte på den tiden: For meg var ting litt svart og hvitt. Å reise på misjon var det samme som å fortsette å tjene Herren og fortsette i Kirken, mens å ikke reise; da kunne jeg like gjerne slutte i Kirken. Det var slik jeg så for meg valget da, og når jeg ser hvor mange av vennene mine i UM/UK som mistet troen i de årene, så har det en liten sannhet i seg, selv om det nødvendigvis ikke stemmer helt. Det jeg er sikker på, er at for meg og min trosreise, så var det et veiskille å reise på misjon.
Når jeg da tenkte så svart og hvitt, så så jeg fremover på mitt eget liv. Jeg var usikker på hva jeg ville gjøre av utdannelse og så videre, men jeg var sikker på at jeg ville ha Gud med på laget mitt. Til å veilede meg, til å støtte meg og være en del av livet mitt – og hvis jeg ønsket det, så måtte jeg stole på Ham, og han ønsket at jeg skulle reise på misjon.
Jeg er kanskje litt mer nyansert idag, men jeg har fortsatt det samme ønsket som da, å ha Kristus i mitt liv – og derfor må jeg holde hans bud og tjene ham.
Mosiah 2:41 sier noe om dette:
“Og videre skulle jeg ønske dere ville tenke på hvor velsignet og lykkelige de er som holder Guds befalinger. For se, de blir velsignet i alle ting, både timelig og åndelig, og hvis de holder trofast ut til enden, blir de mottatt i himmelen for å bo med Gud i en lykkelig tilstand som aldri tar slutt. Husk, husk at disse ting er sanne, for Gud Herren har uttalt det.”
Selv om dette var noe av motivasjonen til hvorfor jeg dro på misjon, så endret holdningen min til hvorfor jeg ble på misjon seg etterhvert. Når jeg tenker tilbake på de to misjonspresidentene mine og konene deres, så kan jeg oppsummere med ett ord det jeg lærte fra dem. Mens lydighet var det jeg lærte av min første misjonspresident, president Bennett, så var nestekjærlighet det søster Bennett oftest snakket om. At motivasjonen vår til å reise på og være på misjon skulle være nestekjærlighet til det folket vi tjente. En mye bedre motivasjon enn min, noe egoistiske i sammenligning.
Moroni 7: 46: “Derfor, mine elskede brødre, hvis dere ikke har kjærlighet, er dere intet, for kjærligheten svikter aldri. Derfor, hold fast ved kjærligheten som er det største av alt, for alle ting skal svikte.”
Et annet aspekt
Å sette sin lit til Herren, betyr at man stoler på ham. Det vil si at man har tro og utøver tro, selv om man ikke vet utfallet. Hvis du ser for deg at du står omringet av mørke, bortsett fra rett rundt deg hvor det er lys, i en liten sirkel. Å utøve tro er i denne sammenhengen det samme som å ta et skritt ut i mørket. Du stoler på Herren at det går bra. Hvis vi alle skulle ventet på at Herren bekreftet noe før vi gjorde noe, så tror jeg ikke mye hadde blitt gjort i Kirken her. Eldste Bednar sier det best i sin tale “Er det Ånden eller er det bare meg?” Slutt å uroe deg over det! Bare vær en god gutt eller en god jente. Dette er en tale han holdt mens jeg var på MTC, men som han også har holdt ved flere andre anledninger ser jeg etter å ha søkt litt etter den.
For å forklare poenget sitt, nevner han tre historier fra sitt liv, en om en 20-markseddel, en om basketballkamp og til slutt om en generalkonferanse. Noen av dere har sikkert hørt en eller flere av disse før. Jeg ønsker å gjengi en av dem, den om basketballkampen. Fritt oversatt, siden jeg ikke fant den på norsk. Mens eldste Bednar tjente som stavspresident, presiderte han engang over et stavens prestedømsmøte. Det var et godt stykke fra der han bodde. Lederskapsmøtet skulle begynne halv fem, og minutter før møtet begynner hvisker han til en av rådgiverne om de kan dekke for ham hvis han må dra tidlig. Litt spørrende sier rådgiveren at det kan de. Bednar ser i salen at det sitter en eldstenes quorumspresident som har en sønn som skal spille mot Bednars egen sønn i basketball den kvelden, i sesongens siste kamp. Han ber stavssekretæren be denne mannen møte Bednar utenfor umiddelbart. Denne mannen var nok litt nervøs, men Bednar foreslår så at de to skal dra og se på kampen sammen. Det er en to-timers kjøretur, så de begynner med en gang. De rekker kampen, og har en hyggelig stund med familiene sine, og ser sønnene sine spille. Litt rart kanskje: En stavspresident som forlater et stavsmøte slikt. Bednar visste ikke om det han gjorde var det rette, men seks måneder senere får han en telefon fra denne eldstenes quorumspresidenten. Sønnen hans har vært i en alvorlig ulykke, og han spør om Bednar kan komme til sykehuset. Han drar dit så fort han kan, og blir møtt av mannen som sier at sønnen døde minutter før. Bednar trøster og klemmer mannen, og blir fortalt hva som har skjedd. Mannen sier også at han er så glad for at de forlot det prestedømsmøtet så de kunne se sønnene sine spille sesongens siste kamp. Det er et kjært minne, og muligens eneste mulighet han noensinne hadde fått til å se sønnen spille en slik kamp.
Når vi følger tilskyndelser fra Gud og utøver tro, så vet vi som regel ikke hva utfallet blir. I noen tilfeller får vi kanskje aldri vite det. Poenget til Eldste Bednar er at når vi følger budene og holder våre pakter, så VIL Gud veilede oss. Vi kan kanskje ikke se det i øyeblikket, så slutt å bekymre deg over det.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å fortelle noe mer fra misjon enn det jeg har sagt, men her kommer det noe likevel. Ganske sent i misjonen min fikk jeg en transfer tilbake til et lite område hvor jeg hadde tjent tidligere; Shluzavoi i byen Togliatti. Jeg var ganske glad for å dra tilbake til mitt favorittområde. Vi hadde hatt flere undersøkere der, men spesielt to stykker, Sergei og Katja, et ungt par, som jeg var glad i. Vi, meg og en tidligere kompanjong, hadde undervist dem, nesten frem til dåpen. Men jeg hadde fått en transfer, og Sergei og Katja, hadde flyttet ut på landet. Så, hele perioden jeg var borte fra Shluzavoi, så hadde Sergei og Katja vært sporsløst borte. Russere bytter telefoner som vi skifter klær, så det gamle telefonnummeret deres fungerte selvfølgelig ikke. En veldig god ting skjedde dog, og det var at de hadde giftet seg. Det var noe som manglet da jeg var der første gang.
Så tilbake i Shluzavoi, så er jeg og min nye kompanjong, eldste Yates, ute sammen med et medlem, Juri. Vi går innom en tidligere undersøker i enden av området vårt, men han vil ikke snakke med oss. Planen videre er en avtale vi har på andre siden av området. Det var et lite område, det tok 25 minutter fra ende til ende. Vi ble godt kjent med folk der, for å si det sånn! På vei til vårt neste område får jeg en tanke om å dra innom moren til Sergei. Vi går da til domen hennes, banker på, og hun åpner. Veldig hyggelig dame, som forteller oss at de har flyttet til gamlebyen i Togliatti! Jeg fikk telefonnummeret og adressen, og var ekstremt glad for det. Neste dag får jeg en telefon fra Katja, og det var utrolig godt å høre den stemmen igjen. Vi møttes hjemme hos moren, fordi vi ikke kunne forlate området vårt, og får høre hva som har skjedd den siste tiden. Vi blir enige om at de skal undervises av eldstene i gamlebyen, og to uker senere velger de å følge Kristus ved å gå ned i dåpens vann.
Jeg har tenkt mye på det øyeblikket, da jeg fikk innskytelsen. I det den kom visste jeg ikke om det var min egen tanke, eller fra Gud. I ettertid ser jeg jo at det var det sistnevnte. Hva lærer jeg av dette? Jo, er det en god tanke, så gjør det.
Når man tjener Herren og de rundt seg, så viser Gud tillit til deg ved å gi deg en oppgave, et kall. Han setter deg til å tjene, til å være et redskap i hans hender til å gjøre godt. I denne sammenheng tenker jeg ofte på Nephi, i Helamans bok i Mormons bok. Hans tro var så stor, og Gud stolte så mye på ham, at det Nephi sa skulle skje, om det så var at et fjell som skulle jevnes med jorden, så ville det skje. For Gud visste han ikke ville gjøre noe som ikke var Guds egen vilje. Jeg kan forestille meg at den samme tilliten er mellom Gud og president Russell M. Nelson også. Jeg er nok ganske langt fra det der, jeg er bare heldig at Gud er så tålmodig som han er, men han gir meg noen kall uansett, og krysser vel fingrene for at det skal gå greit. I alle kallene mine de siste årene så har jeg aktivt lent meg mot Herren i det jeg skal gjøre. I hver lekse jeg har holdt, så har jeg alltid bedt om hjelp til å forberede og undervise. Jeg vet at jeg aldri kan undervise av meg selv, men er avhenging av at Ånden er tilstede og underviser. Det var noe jeg lærte på misjon, at det er Ånden som bringer budskapet inn i hjertet til de vi underviste, det er Ånden som gjør at mennesker får et vitnesbyrd om Kristus. Jeg vil alltid være avhengig av Ånden uansett hva jeg gjør, og kan derfor ikke lene meg på meg selv. Rundt den tiden jeg begynte i Søndagsskolen i Moss, for halvannet år siden, begynte jeg å tenke på en problemstilling og fikk et sterkt ønske om noe. Det var noe jeg ofte tenkte og ba om, og er også noe jeg mange ganger har hatt lyst til å snakke om i søndagsskolen i en av leksene. Jeg vet enda ikke om jeg skal si hva det er, så litt dumt av meg å snakke om det nå kanskje, men forrige helg reiste flere i familien til Stockholm for å være støtte til søsteren min, Sofie, som skulle motta sin egen begavelse i tempelet. Det var en annerledes, men fin måte å feire 17. mai på. Mens jeg var i tempelet, hvor det er så fredfullt og man er så nær Gud, ba jeg om denne tingen, som jeg har bedt om mange ganger før. Som en kanal som åpner seg, som en kran som skrus på, slik strømmet nye tanker inn i mitt sinn. Jeg er nå endelig litt nærmere å nå dette ønsket mitt. En dag skal jeg nok snakke om det. I tillegg fikk jeg styrket mitt vitnesbyrd om at Gud svarer bønn, at han kjenner meg og mine tanker. Jeg fikk styrket vitnesbyrdet mitt om at tempelet er Herrens hus, og at jeg kanskje bør dra dit oftere.
Og det er noe jeg vil si om, om å få sitt vitnesbyrd fornyet, om å få nye åndelige opplevelser, slik at ens tro står fast og ikke visner hen.
Jeg kan godt huske tilbake på MTC, jeg fikk flere svar på bønn, spesielt var det da jeg jeg nok en gang hver kveld ba om å få vite om Kirken var sann. Jeg hadde allerede et vitnesbyrd om det. Jeg hadde bedt og fått svar tidligere, men hadde likevel et behov for å spørre igjen. Svaret kom under et prestedømsmøte en søndag, da president Connors delte vitnesbyrdet sitt, så meg inn i øynene og sa at han visste av hele sitt hjerte at Kirken er sann. Jeg fikk en veldig varm følelse og følte Ånden bekrefte sannheten av det han sa. Fra da og til nå, har jeg hatt mange andre åndelige opplevelser som blir til ankere i livet mitt. Selv om jeg hver eneste dag tenker på min misjon på en eller annen måte, så vil tiden gjøre at vi glemmer ting.
De siste par årene har jeg sett nære familiemedlemmer, og andre sterke personer miste sin tro på Kristus, og gå ut av Kirken. Når man ser en nær person, som alltid har vært i Kirken, forlate den, så er det akkurat som om en klippe velter i ens eget liv. Da er det svært viktig at man har et sterkt og robust vitnesbyrd og at det ikke er avhengig av andre mennesker. I Salmenes Bok 118:8 står det: “Det er bedre å ta sin tilflukt (eller å stole på/trust in the Lord) til Herren, enn å stole på mennesker.”
Jeg er dessverre ikke så naiv at jeg ikke tror det skal skje igjen, men jeg håper virkelig ikke det skjer. De siste dager vil være tøffe, og flere vil dessverre falle fra troen.
Derfor er det helt essensielt at man styrker sitt eget vitnesbyrd, om og om igjen. Man klarer ikke overleve, åndelig sett, om man bare er i kirken. Som man sa på misjon, man kan ikke bare go with the motion, eller flyte med bølgene. Man må være en Kristi disippel. Jeg liker det ordet, disippel. Det er noe aktivt, man tjener Kristus ved å tjene andre. Dvs. man må agere, og ikke reagere, slik Mormons bok snakker om.