Min vei tilbake
Jeg vokste opp i Kirken, sammen med mine to søsken: en søster og en bror, og begge foreldrene mine som gikk i kirken i Kristiansand.
Jeg har mange gode minner fra da jeg var barn i Kirken. Spesielt gode minner har jeg fra tiden i Primær. Jeg kan huske sangene vi lærte, og gode og snille lærere.
Likevel ble jeg uaktiv og sluttet å gå i kirken, Hvorfor?
Jeg var tenåring, og midt i tiden hvor jeg prøvde å finne ut av ting for min egen del. Jeg så og følte ikke at det som ble forkynt og snakket om i kirken ble praktisert av de som jeg så der jeg var da, og det fikk meg til å føle at det hele ble så feil. Jeg fikk meg også noen dårlige vaner, som sammen med resten, gjorde at jeg ikke følte meg vel i kirken, og følte at mye rundt meg var falskt og til og med hyklerisk.
Det var en prosess som pågikk inni meg. Jeg sluttet først å ta nadverden, og deretter sluttet jeg helt å gå i kirken. Da var jeg 14 år.
Jeg var glad i musikk og likte å danse. Jeg spilte basket, nøt oppmerksomheten jeg fikk, var sosial, og likte nok å være litt rebelsk. Jeg fikk meg mange venner som jeg trodde var ekte der og da. I virkeligheten var det bare folk som var der. Man bare havnet på de samme festene, og stedene med ulike dansecrew og så videre.
Jeg husker jeg var veldig nysgjerrig som ung, og da jeg mistet fotfestet mitt i kirken, så vandret jeg bare lenger og lenger unna evangeliet, og alt som hørte til.
Det tok ikke lang tid før jeg fikk meg nye venner og havnet i et litt tøft miljø i Kristiansand.
Jeg hadde det fint, men alt ble ganske repetitivt, og det var så mye drama hele tiden! Det var slitsomt. Den lykken man følte når man hadde det bra, varte så kort, fordi det var så mye som skjedde, så mange rykter og slosskamper, blandet med vennskapsdrama igjen og igjen. Det ble litt hakk i plata.
Etter å ha levd i verden med alt som hører til, så begynte jeg å forstå at jeg virkelig ikke hadde det bra. Alle dagene, eller tingene som skjedde, eller hva enn jeg gjorde, ga meg kun kortvarige gleder. Jeg begynte å kjenne savnet etter mer langvarige gleder, og begynte å prøve å se inni meg og lengtet etter å forstå og finne ut av hva som kunne få meg til å trives og like livet jeg levde.
Jeg var ikke lykkelig, men jeg ville bli det.
I 2. Nephi 2:25. står det:
“Adam falt for at mennesket kunne bli til, og mennesket er til for å kunne ha glede.” Herren ønsker at vi skal ha glede og ha det bra.
Det begynte en prosess inni meg, som jeg ikke helt klarer å pinpointe nøyaktig når startet. Men det kom av flere hendelser som fikk meg til å kjenne etter og tenke over hvordan jeg hadde det og hvordan jeg ville ha det.
Jeg skjønte at jeg ikke hadde bra, men følte ikke at det var lett å endre på de dårlige vanene mine.
Jeg har vært i flere bilulykker og en av dem, min tredje, satte en skikkelig støkk i meg.
Jeg var med ei venninne og vi var ute og drakk. Så møtte vi to til, og de spanderte flere drinker og vi drakk mer. Alt var fint og hyggelig. Så husker jeg ikke mer mellom det at vi var der og til vi fire plutselig satt i bilen, og hadde kræsjet ganske ille i en bygning. Alle hadde jo drukket. Jeg fikk meg litt av ett sjokk og følte at jeg ble ganske edru momentant.
Ettersom jeg hadde vært i to andre bilulykker før dette, så hadde jeg stor respekt for kjøretøy og visste hvor viktig det er med bilbelte. Jeg hadde faktisk på meg beltet, utrolig nok.
Men jeg vet at hvis jeg hadde vært edru så hadde jeg aldri satt meg i den bilen, når jeg visste at sjåføren var beruset. Det var etter den hendelsen at jeg bestemte meg for å slutte å drikke alkohol. Jeg ville ha kontroll over min kropp og mine handlinger og være bevisst på hva jeg gjorde.
Min beslutning om å slutte å drikke alkohol, trodde jeg egentlig ikke skulle forandre det sosiale livet mitt så mye. Jeg forklarte enkelt og greit for folk jeg var med, at jeg ville være bevisst på alle ting jeg gjør. Jeg trengte ikke alkohol for å kunne danse og ha det gøy ute, så jeg tenkte ikke det skulle være noe problem for vennene mine at jeg sluttet å drikke.
Men jeg mistet lysten til å gå ut så ofte som jeg gjorde før, og foretrakk roligere kvelder med de få vennene som faktisk var ekte. Jeg fikk faktisk rensket opp og filtrert bort uærlige og falske venner. De få som forble mine gode venner da, er fortsatt gode venner i dag.
Jeg ga til slutt avkall på alle de dårlige vanene som omtales i Visdomsordet, og det var først etter jeg hadde klart å slutte med disse ting, at jeg en søndag på morgenen, sa til mine foreldre at jeg ville være med i kirken. Jeg var da blitt 21 år.
Jeg følte meg mer våken og fulgte mer med på det som ble undervist, for min egen del.
Under mine mindre aktive år, så slapp jeg aldri helt troen min. Jeg kunne fint be, når ting var ekstra tøffe. Jeg kunne be for de syke, eller de som satt igjen etter at noen nær dem hadde gått bort, eller blitt alvorlig skadet. Og jeg trodde på Gud og Jesus Kristus. Men jeg utøvde ikke særlig mye tro i praksis.
I L&p 58:42‒43 står det: “ Se, den som har omvendt seg fra sine synder er tilgitt, for jeg Herren, kommer dem ikke mer ihu. Ved dette kan dere vite om et menneske omvender seg fra sine synder ‒ se, han vil bekjenne dem og avstå fra dem.
Jeg hadde en fin samtale med min daværende grenspresident, og han sa at han kunne se hvordan jeg hadde omvendt meg og oppriktig søkte etter å gjøre godt. Mine synder var meg tilgitt.
Jeg begynte å føle meg så mye bedre med meg selv. Jeg har i mange perioder av mitt liv slitt mye med depresjoner, angst og frustrasjoner, og jeg sier ikke at alt ble bra da jeg omvendte meg og ble aktiv igjen. MEN jeg fikk, og har fått et bedre syn på livet, på mitt eget vitnesbyrd og at jeg er Guds datter, med guddommelige egenskaper, og mye potensial.
Jeg har også fått gleden av det samholdet som kan være i Kirken: nye gode sterke vennskap som i utgangspunktet står på samme fundament når man har samme tro.
I Tro mot pakten står det: “Omvendelse er mye mer enn bare å erkjenne at du har gjort noe galt. Det er en forandring i sinn og hjerte som gir deg et nytt syn på Gud, på deg selv og på verden. Det innebærer å vende seg bort fra synd og å be Gud om tilgivelse. Motivet er kjærlighet til Gud og et oppriktig ønske om å adlyde hans bud.”
En av de tydeligste forskjellene for meg ble hvordan jeg nå ser på ting. Perspektivet mitt er blitt så mye større, og det er som om øynene mine ble åpnet for hensikten med livet.
Selv om jeg følte og fortsatt føler at jeg har lang vei å gå, så kjenner Herren mitt hjertes ønsker. Det er jeg så glad for.
Jeg tror jeg har hørt det i en tale, men husker ikke fra hvem. Det handler ikke om hvor du står i trappen, men i hvilken retning du går i. Står du stille går du nedover, som i en rulletrapp. Jeg prøver å gå oppover.
Jeg fikk være i tempelet 17. mai-helgen. Jeg er takknemlig for at jeg kunne ha en fin åndelig opplevelse der inne den siste dagen, og at jeg kunne få svar og trøst. Jeg er takknemlig for at vi har templer hvor vi kan gjøre hellig arbeid og inngå hellige pakter og få gode åndelige opplevelser, få trøst for bekymringer og ting som tynger oss. Den kjærligheten jeg kan føle meg omringet av, på en god dag i tempelet, er helt unik.
Jeg prøver å ta vare på mine personlige åndelige opplevelser og åpenbaringer som har blitt til ankere i mitt vitnesbyrd og min tro.
Jeg tror virkelig, og føler det langt inni hjerterota at evangeliet er sant. At vår Himmelske Fader sendte Kristus til jorden, som vår Frelser og bror. At Skriftene er sanne, og er gitt oss for at vi kan lære av dem, ved å studere sammen og alene, og at Den hellige ånd bekrefter det for oss.
Min omvendelseshistorie er ikke ferdig, det er fortsatt ting jeg må gjøre.
Jeg jobber fortsatt med ting, slik alle gjør.
Jeg har vært gjennom en berg og dalbane av et liv hittil, karusellen med medgang og motgang fortsetter, men jeg vet hvertfall at jeg er der jeg hører hjemme.