Pakter, ordinanser og velsignelser
Av eldste Randy D. Funk
i De sytti
Fra en tale under en andakt, “Covenants – Accepting God’s Offered Blessings” [Pakter – å ta imot de velsignelser Gud tilbyr], som ble holdt ved Brigham Young University–Idaho 22. september 2020.
Vi velger å ta imot de velsignelser Guds tilbyr når vi bruker vår moralske handlefrihet til å motta ordinanser og holde de pakter som er knyttet til dem.
I mitt første semester på jusstudiet ble klassen min i kontraktsrett undervist av en fremragende professor som var veldig snill og vennlig – når han ikke var i klasserommet. I klassen var han en mester i undervisning ved hjelp av den sokratiske metoden – en undervisningsmetode som innebærer å stille granskingsspørsmål på en måte som hadde til hensikt å utvikle kritisk tenkning.
I de fleste klasseperiodene fikk vi i oppdrag å lese tre juridiske avgjørelser eller saker. I løpet av klassen ble en elev bedt om å sammenfatte fakta i saken og deretter beskrive de juridiske prinsippene for kontraktslover som sakene fastsatte. Den uheldige eleven var da underlagt professorens granskende, kronglete spørsmål som fulgte. Dette var nesten alltid en ydmykende opplevelse.
Første gang jeg ble utpekt, behandlet sakene et kontraktsprinsipp kjent som ensidig aksept. På grunn av dette har jeg aldri glemt dette prinsippet.
Tilbud og aksept
For å inngå en bindende kontrakt i henhold til menneskets lover, må det blant annet være et tilbud og en aksept. Vanligvis dannes en kontrakt når den ene parten gir et tilbud og den andre parten aksepterer tilbudet.
For noen avtaler, som for eksempel en kontrakt om å kjøpe eiendom, krever loven at tilbud og aksept er skriftlig. I alle andre situasjoner trenger partene bare å være verbalt enige. Men for noen avtaler gjøres aksepten av et tilbud ganske enkelt gjennom opptreden. Dette kalles for ensidig aksept.
Jeg kan for eksempel si til deg: “Hvis du gir meg et dusin bananer, vil jeg betale deg 1000 kroner.” For å akseptere mitt generøse tilbud, trenger du ikke undertegne en avtale eller engang si at du vil gi meg bananer. Du trenger ganske enkelt å gå til butikken eller markedsplassen, kjøpe et dusin bananer og ta dem med til meg. Eller i noen deler av verden kan du faktisk plukke bananene selv. Uansett, hvis du gir meg et dusin bananer, er jeg kontraktsforpliktet til å betale deg 1000 kroner. Hvorfor? Fordi du aksepterte tilbudet mitt ved din opptreden.
Vi må handle
Pakter med vår himmelske Fader virker på samme måte. For å motta de generøse velsignelsene han tilbyr, må vi handle for å ta imot dem. Det er ingen forhandlinger etterfulgt av en undertegnet aksept. I stedet viser vi, ved våre bekreftende uttrykk og ved å handle i samsvar med hans vilje, herunder å motta nødvendige ordinanser, vårt ønske og vår villighet til å inngå pakter med ham. Når vi så holder våre pakter i det vi gjør, kvalifiserer vi oss til de rikelige velsignelser som han har lovet.
I Lære og pakter lærer vi:
“Det er en lov ugjenkallelig fastsatt i himmelen før denne verdens grunnvoll ble lagt som alle velsignelser er betinget av –
og når vi mottar en velsignelse fra Gud, er det ved lydighet mot den lov den er betinget av” (Lære og pakter 130:20–21).
Frelseren underviste: “Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje” (Matteus 7:21).
Med andre ord tar vi imot de velsignelser vår himmelske Fader tilbyr om evig liv i himlenes rike ikke bare ved det vi sier, men også ved det vi gjør. Og når vi inngår en pakt med ham, har han forsikret oss: “Jeg, Herren, er forpliktet når dere gjør som jeg sier.” Han gjorde det også klart at hvis vi ikke gjør hans vilje – hvis vi ikke aksepterer hans tilbud – da har vi ingen avtale: “Når dere ikke gjør som jeg sier, har dere intet løfte” (Lære og pakter 82:10; uthevelse tilføyd).
Frelsende og opphøyende ordinanser
Vi inngår de pakter som er nødvendige for frelse og opphøyelse ved å motta hellige ordinanser. Som det står i Generell håndbok: “Medlemmer inngår pakter med Gud når de mottar frelsende og opphøyende ordinanser … Alle som holder ut til enden ved å holde sine pakter, vil motta evig liv.”1
Frelsende og opphøyende ordinanser er dåp, bekreftelse og Den hellige ånds gave, ordinasjon til Det melkisedekske prestedømme for menn og tempelets begavelse og beseglingsordinans.2 Hver av disse fem ordinansene utføres i tempelet for avdøde forfedre fordi disse ordinansene er nødvendige for alle Guds barn.
Opptegnelsen om Almas undervisning ved Mormons vann illustrerer forholdet mellom pakter, ordinanser og velsignelser. Legg merke til hvordan Gud, gjennom sin profet, fastsetter betingelsene, beskriver de lovede velsignelsene og forteller hvordan vi kan motta disse velsignelsene.
Til dem som var samlet ved Mormons vann, som uttrykte et ønske om å komme inn i Guds hjord – der ønske er et viktig første skritt (se Alma 32:27) – forkynte Alma hva som ble forventet av dem. De måtte være “villige til å bære hverandres byrder … sørge med dem som sørger … trøste dem som trenger trøst, og stå som Guds vitner til alle tider og i alle ting og på alle steder … like til døden” (Mosiah 18:8, 9).
Alma beskrev så deres lovede velsignelser: “Så dere kan bli forløst av Gud og bli regnet blant dem som får del i den første oppstandelse, så dere kan få evig liv” og at “Herren … kan utøse sin Ånd over dere i enda rikere grad” (Mosiah 18:9, 10).
Hva måtte folket gjøre for å ta imot disse storartede velsignelsene? Med Almas ord: “Dere … [må bli] døpt i Herrens navn, for å bekrefte for ham at dere har inngått en pakt med ham om at dere er villige til å tjene ham og holde hans bud” (Mosiah 18:10; uthevelse tilføyd). Legg merke til ordinansen dåp, en hellig handling som de fleste av oss tydelig husker, er en bekreftelse eller et tegn på at vi har inngått en pakt med Gud.
Folket var så ivrige etter å gjøre dette at de “klappet … i hendene av glede og utbrøt: Dette ønsker vi av hele vårt hjerte” (Mosiah 18:11). De valgte selv å inngå en pakt da de gikk i dåpens vann.
På samme måte, når vi mottar hver av de andre frelsens og opphøyelsens ordinanser, mottar vi ytterligere løfter om store velsignelser. De pakter vi inngår er hellige og bindene for oss og med Gud. Vi velger å ta imot de velsignelser han tilbyr når vi bruker vår moralske handlefrihet til å motta ordinansene og holde de pakter som er knyttet til dem.
Nadverden
Nadverdens ordinans innbyr oss til å minnes Frelseren og hans forsoning. Da Jesus Kristus innstiftet nadverden blant nephittene, ga han sine disipler prestedømskraft og befalte dem å “bryte brød og velsigne det og gi det til min kirkes folk, til alle som tror og blir døpt i mitt navn” (3 Nephi 18:5).
Vi tenker ofte på deltagelse i nadverden for å fornye våre dåpspakter. Selv om det er riktig, legg merke til det språket som brukes av Frelseren. Da han befalte sine tilhengere å spise av brødet, sa han: “Dette skal dere gjøre til minne om mitt legeme, som jeg har vist dere. Og det skal være et vitnesbyrd for Faderen at dere alltid husker meg” (3 Nephi 18:7; uthevelse tilføyd).
Da de drakk av vinen, sa han: “Dette oppfyller mine befalinger, og dette vitner for Faderen at dere er villige til å gjøre det som jeg har befalt dere” (3 Nephi 18:10; uthevelse tilføyd).
Med andre ord, når vi tar del i nadverden hver uke, vitner vi for vår himmelske Fader og bekrefter på nytt at vi alltid vil minnes Jesus Kristus og at vi er villige til å holde hans bud. Hvis vi alltid minnes ham og holder hans bud, vil hans Ånd alltid være hos oss (se 3 Nephi 18:7, 11).
Velsignelser vi mottar
Da han reflekterte over de velsignelser vi får når vi tar del i nadverden, sa eldste Dallin H. Oaks, førsterådgiver i Det første presidentskap: “Fordi den er brutt og opprevet er hver brødbit unik, akkurat slik de som tar del i brødet, er unike. Vi har alle forskjellige synder å omvende oss fra. Vi har alle forskjellige behov og trenger å bli styrket ved vår Herre Jesu Kristi forsoning, som vi minnes ved denne ordinansen.”3
Det har vært nyttig for meg å lese vers 10, 12, og 14 i 3 Nephi 18. I hvert av disse versene sier Frelseren til dem som tar del i nadverden: “Velsignet er dere,” men han spesifiserer ikke hva velsignelsen vil være. Kanskje fordi hver person som deltar i denne hellige ordinansen, er like forskjellig som formen på hver brødbit, trenger vi alle forskjellige velsignelser. Selv om våre utfordringer, omstendigheter og behov er forskjellige, har Frelseren lovet hver enkelt av oss som holder nadverdspakten: “Velsignet er dere.”
Kjærlighet og barmhjertighet
Nå belyser jeg et viktig skille mellom Guds lover og menneskets lover: Kjærlighetens og barmhjertighetens rolle i Guds forløsningsplan for sine barn. Som nevnt, innbyr vi i mange tilfeller de velsignelser han tilbyr gjennom våre handlinger. Som kjærlige foreldre gjør, overveier vår himmelske Fader vårt hjertes ønske så vel som våre handlinger (se Lære og pakter 137:9). Han innser at noen ganger kan muligheten til å handle være begrenset av omstendigheter utenfor vår kontroll. En tidlig død, en alvorlig funksjonshemning, den enkle mangel på kunnskap eller muligheter eller enhver annen urettferdighet som finner sted i en fallen verden, kan synes å hindre vår fremgang og mottagelse av de lovede velsignelser vi ønsker.
Christ in Gethsemane [Kristus i Getsemane], av Dan Burr
Sentralt i lykkens store plan står altså en Frelser, Jesus Kristus, som betaler differansen, overvinner urettferdigheten og lar alle – alle som virkelig ønsker og gjør alt de kan – til slutt akseptere og ta imot en kjærlig himmelsk Faders lovede velsignelser.
Vår himmelske Fader ønsker at vi skal komme tilbake til hans nærhet, men han ønsker at vi skal komme tilbake fordi vi ønsker det. Eldste Dale G. Renlund i De tolv apostlers quorum underviste: “Vår himmelske Faders mål med oppdragelsen er ikke å få sine barn til å gjøre det som er rett, det er å få sine barn til å velge å gjøre det som er rett og til slutt bli som ham. Hvis han ganske enkelt ville at vi skulle være lydige, ville han brukt umiddelbar belønning og straff for å påvirke vår adferd.”4
Vår himmelske Fader krever et villig hjerte så vel som innsats fra vår side. Mange av belønningene for å velge det som er rett, kommer i fremtiden, og de er langt mer enn vi fortjener – og derfor omtales noen belønninger som en gave (se 1 Nephi 10:17; Lære og pakter 14:7). Som den generøse, barmhjertige forelder vår himmelske Fader er, gir han oss mye – langt utover alt vi fortjener. Dermed fortjenes ikke opphøyelse, men den må velges, aksepteres og mottas med takknemlighet.
Måtte hver enkelt av oss, til alle tider og i alle omstendigheter, handle i tro, lydighet, flid og takknemlighet for å forberede oss til å motta “alt som [vår] Fader har” (Lære og pakter 84:38; se også Alma 34:32).
Et rettferdig paktsfolk
Vi lever i en vidunderlig tid der evangeliets velsignelser er lett tilgjengelige for dem som vil ta imot dem. President Russell M. Nelson har undervist:
“Vi sitter på første rad der vi er levende vitne til det profeten Nephi bare så i et syn, at Guds Lams kraft vil stige ned ‘på Herrens pakts folk som var adspredt over hele jordens overflate, og de var væpnet med rettskaffenhet og med Guds kraft i stor herlighet’ [1 Nephi 14:14].
Dere, mine brødre og søstre, er blant de menn, kvinner og barn som Nephi så. Tenk på det!”5
Vår himmelske Fader elsker oss og ønsker virkelig å velsigne oss. Gjennom hans Sønn Jesu Kristi uendelige forsoning kan alle bli gjort hel. Hvor stor vil ikke vår glede være nå og i all evighet når vi stoler på Gud og handler i tro for å inngå og holde hellige pakter med ham.