Bare digitalt: Eksempler på tro
Vi er ikke redde lenger
Vi ble knust da sønnen vår fikk diagnosen kreft, men sykdommen førte til store velsignelser for familien.
Foto: Leslie Nilsson
Jeg vokste opp i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, men forlot Kirken som tenåring etter at familien flyttet fra Alabama. Senere flyttet jeg til California, hvor jeg arbeidet og studerte. Det var der jeg møtte Patrick. Seks uker senere ble vi forlovet.
Da vi giftet oss og begynte å få barn, visste vi at det var avgjørende at de forsto hvor viktig tro og religion er. Vi ønsket at dette skulle være en del av familien vår.
Vi ble det vi kalte “feriekirkegjengere”, og besøkte mange kirker. Vi prøvde en her og en der, men ingenting føltes riktig.
I 2012 reiste vi til Alabama for å gjenoppta kontakten med familiemedlemmer. Vi forelsket oss i området der jeg bodde som barn. Derfor flyttet vi dit i 2014, kjøpte litt jord og noen dyr, og begynte å dyrke og selge jordbruksprodukter.
“Hvorfor er ikke jeg døpt?”
En morgen kom vår syv år gamle sønn Jesse inn på soverommet vårt med en illustrert barnebibel.
“Mamma, se på dette bildet av Jesus”, sa han. “Han blir døpt. “Hvorfor er ikke jeg døpt?”
Alle barna leste og elsket denne Bibelen, og de begynte alle å stille lignende spørsmål: “Hvorfor har ikke vi en kirke? Når skal vi bli døpt?”
Omtrent på samme tid begynte vi å lage karameller av geitemelk og selge dem på lokale grønnsaksmarkeder. Folk elsket dem, og karamellforetaket vårt tok av. Den høsten solgte vi karamellene våre i rundt 30 butikker. I juni 2015 dro vi til et stort internasjonalt marked i Atlanta og la til rundt hundre nye butikker. Snart var vi på TV og i noen tidsskrifter.
Fra den høsten av laget vi karameller på heltid. Det var da livet tok en ny vending.
“Forbered dere på et langvarig opphold”
Jeg hadde det jeg trodde jeg alltid hadde ønsket meg i livet – et gårdsbasert foretak hvor jeg arbeidet sammen med familien og underviste barna om livet ved hjelp av en gård. Folk hadde et vakkert bilde av familien vår som arbeidet sammen, men vi strevde virkelig.
Vi ignorerte barna for å få foretaket til å fungere. Ekteskapet vårt fikk ingen oppmerksomhet. Vi prøvde å gjøre for mye. Vi prioriterte ikke rett. Vi hadde ingen åndelig grunnvoll. Vi hadde ikke vår himmelske Faders veiledning. Vi prøvde bare å gjøre alt selv.
Den høsten fikk alle barna halsbetennelse. Vi ga dem antibiotika, og snart var alle friske bortsett fra Jesse. Hosten ga seg ikke, og halsen ble hoven. Pat tok ham med til barnelegen for det vi trodde ville bli en ny antibiotikakur.
To timer senere ringte Pat fra sykehuset. Barnelegen hadde sendt Jesse dit for en røntgenundersøkelse for å se etter infeksjon i lungene. I stedet fant legene en 30 cm stor svulst i brystet hans.
“Dra hjem, pakk sakene deres, dra til Birmingham og forbered dere på et langvarig opphold”, sa legen.
Noen dager etter at vi kom til barnesykehuset i Birmingham, fikk vi Jesses diagnose. Han hadde akutt lymfoblastisk leukemi, en sjelden form for aggressiv leukemi.
“Husker du meg i det hele tatt?”
De neste tre ukene bodde Pat og jeg på sykehuset. Mens jeg konsentrerte meg om Jesse, tok Pat den 90 minutter lange kjøreturen frem og tilbake mellom hjemmet vårt og sykehuset. Han prøvde å holde foretaket gående og å ta seg av geitene våre. Svigermor kom fra California og bodde sammen med de andre barna.
Jesses svulst hadde begynt å sperre luftveiene hans, men den krympet etter seks uker med cellegiftbehandling. Vi trodde at når kreften ikke lenger viste noen symptomer, ville veien videre være enkel, men så fikk Jesse blodpropp i hjernen. Etter at legene hadde tatt seg av den, fikk han lungebetennelse grunnet soppinfeksjon. Han ble innlagt og utskrevet syv ganger de neste månedene.
I desember 2015, mens Jesse var på sykehuset igjen, begynte jeg å lese Mormons bok. Jeg tenkte: “Jeg har forlatt Kirken, og jeg vil bare utelukke den slik jeg har utelukket alle de andre kirkene.” Men umiddelbart traff den meg med voldsom kraft – fullstendig fred. Boken bare talte til meg. Jeg trengte ikke engang å be for å finne ut om den var sann. Jeg visste innerst inne at den var sann helt fra begynnelsen av. Jeg leste i timevis mens jeg satt på sykehusrommet.
Så fikk Jesse høy feber, som varte i 10 dager. Legene fant ut at de måtte ta en biopsi av beinmargen for å se om leukemien hadde kommet tilbake. Jeg husker at jeg lå på gulvet på sykehuset. Jeg hadde nådd bunnen. Det var da jeg bestemte meg for å ringe Elaine Oborn, som var medlem av menigheten vår i oppveksten min i Alabama.
Jeg hadde vært bestevenninner med søster Oborns datter. Selv om jeg ikke hadde snakket med familien Oborn på 20 år, kunne jeg ikke få Elaines ansikt ut av tankene. Jeg fant henne på Facebook, og der på sykehusgulvet ringte jeg henne.
“Husker du meg i det hele tatt?” spurte jeg.
“Englene kommer”
Etter å ha forklart hva familien opplevde, sa jeg til søster Oborn: “Jeg vet ikke hva jeg trenger, men jeg trenger noe. Jeg er ikke aktiv i Kirken. Vi har ikke engang en kirke, men jeg tenker stadig på deg. Kan du være så snill å hjelpe meg?”
“Vi kan begynne med å få gitt deg og Jesse en velsignelse”, sa hun. Hun sa at mannen hennes, Lynn, ville komme til sykehuset den kvelden.
Etter telefonsamtalen sa jeg til Pat: “Jeg vet at du ikke er medlem av Kirken, men kan noen menn komme og gi Jesse en velsignelse?”
“Hva som helst som kan hjelpe ham å føle seg bedre”, sa han.
Den kvelden kom bror Oborn inn sammen med to heltidsmisjonærer, alle kledd i hvite medisinske beskyttelsesklær fordi Jesse var så syk.
“Englene kommer”, husker jeg at jeg tenkte da jeg åpnet døren.
De ga Jesse en velsignelse. Så stilte bror Oborn opp alle barna og ga hver av dem en velsignelse. Så ga han meg en velsignelse. Så ga han Pat en velsignelse. Dette var en av de første opplevelsene hvor vi alle følte Ånden. Det var sterkt. Dagen etter ga Jesses feber seg. Så snart han ble utskrevet fra sykehuset, begynte vi å gå i kirken.
“Vi hadde funnet den”
I februar 2016 begynte heltidsmisjonærene å besøke oss. Først trodde Pat at de skulle komme og hjelpe til på gården. Da vi takket ja til en invitasjon til at de kunne undervise oss, trodde han at leksjonene bare var for barna.
Da misjonærene forberedte seg til å undervise oss i sin første leksjon, gikk Pat ut for å arbeide på traktoren. Etter ca. 20 minutter kunne jeg se at de – to søstre og to eldster – hadde gått litt tom. I det øyeblikket følte jeg at jeg skulle hente Pat og be ham komme og lytte et par minutter.
Senere fortalte misjonærene meg at de hadde bedt om at det var det jeg ville gjøre. De visste at Pat trengte å høre det de underviste.
Da misjonærene hadde undervist oss i flere uker, ønsket Jesse, Bo og Frank å bli døpt. Pat syntes det var flott, men han følte at han ikke kunne frelses. Det var før han møtte Von og Glenda Memory og hørte eldste Dieter F. Uchtdorf i De tolv apostlers quorum tale på generalkonferansen.
Da vi så bror Memory i kirken, kjente jeg ham igjen fra da jeg var barn. Han var nå menighetens misjonsleder. Pat presenterte seg og fortalte bror Memory at han virkelig ønsket Kirken for barna våre.
“Det høres bra ut”, sa bror Memory med glimt i øyet. “Vi gjør det for barna.”
Noen uker senere, etter en leksjon av misjonærene om frelsesplanen, sa bror Memory: “Gutter, vi skal snakke om dåpen deres.” Så tilføyde han: “Og så skal vi snakke om deres fars dåp.”
Pat sa OK, men hans tvil med hensyn til om han var forberedt og verdig vedvarte til generalkonferansen i april.
“Dere er kanskje redde, sinte, sørgende eller forpint av tvil”, sa eldste Uchtdorf i talen sin. “Men akkurat som den gode hyrde finner sine bortkomne får, hvis dere bare vil oppløfte deres hjerte til verdens Frelser, vil han finne dere.”1
Pat sa: “Før det hadde det ikke slått meg at jeg virkelig kunne være en del av dette, at jeg var verdig til frelse. Men etter å ha lyttet til eldste Uchtdorf, slo det meg at det ikke var for sent for meg. Jeg har faktisk en sjanse til å komme til himmelen. Jeg hadde aldri følt noe sånt. Fra da av visste jeg det. Dette er Frelserens kirke. Vi hadde funnet den. Jeg ble døpt og mottok prestedømmet. En uke senere døpte jeg guttene mine. Da jentene våre var gamle nok, døpte jeg dem.”
Et år senere ble vi beseglet i Birmingham Alabama tempel.
“Vi er ikke redde lenger”
Etterlevelse av Jesu Kristi evangelium som medlemmer av hans kirke har styrket vårt ekteskap. Det har gjort meg til en bedre mor. Det har gitt barna våre en grunnvoll de ellers aldri ville hatt. Vi er trygge på fremtiden deres, nå som de har Kirken i livet.
Jeg er så takknemlig for alt som har skjedd og for alt jeg har lært. Jeg tror det var viktig for meg å gå gjennom mye, mange psykiske kvaler. Jeg trengte å bli ydmyk, å føle desperat behov for Guds hjelp, kjærlighet og tilgivelse, og å tilgi meg selv for ting jeg hadde gjort galt tidligere i livet.
Jesse fullførte cellegiftbehandlingen og sin siste runde med steroider i mars 2019. Vi ville bli knust hvis kreften kom tilbake, men nå har vi et evig perspektiv. Nå er vi beseglet som familie. Jeg kan ikke forestille meg å ikke ha Kirken som mitt faste holdepunkt i alt. Evangeliet har forandret oss for alltid.
Uansett hva som skjer, så ordner det seg. Vi er ikke redde lenger. Jesses sykdom førte til det beste som noensinne har hendt oss. Den førte oss til Frelserens kirke.