Bare digitalt
Sett deg i livbåten: Finn sikkerhet i Kirken
La oss ikke være som dem på Titanic som nektet å sette seg i en livbåt fordi de trodde Titanic ikke kunne synke.
Da Titanic la ut på sin jomfrutur i 1912, sa folk at det var et skip som ikke kunne synke. I motsetning til alle skip før det, var skipet bygget med flere rom med vanntette skott mellom, slik at hvis det ble hull i ett av dem, ville bare det rommet fylles med vann, og skipet kunne holde seg flytende. Da Titanic traff et isfjell nord i Atlanterhavet, slo imidlertid isfjellet hull i mange rom, og skipet begynte å synke.
Kapteinen ba alle komme seg til livbåtene, men mange passasjerer var overbevist om at det ikke var noen reell fare. De trodde kapteinen var altfor forsiktig og snart ville bekjentgjøre at problemet var løst og at de kunne gå tilbake til rommene sine. De så ingen grunn til å forlate et skip opplyst med vakre lys og hvor orkesteret spilte. Så vippet skipet “som ikke kunne synke” faretruende til den ene siden da det begynte å gå under, og alle ønsket å være i en livbåt.
Men da var det for sent.1
I 2019 erklærte noen: “Ingenting kan stoppe verdensøkonomien. Arbeidsledigheten over hele verden er lavere enn noensinne.” Så kom det et virus så lite at vi ikke engang kan se det, og det forandret alt. Ikke bare ble millioner av mennesker syke og mange døde, men mange mistet også jobben. Frykten spredte seg. I likhet med Titanic vippet verden, men medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige var trygge i livbåten.
Så skjedde det noe interessant. Mange så på Kirkens livbåt. Generalkonferansene i april og oktober 2020 ble sett av flere enn noensinne – mange millioner flere. Under pandemien begynte mange å innse at de trengte det livbåten hadde å tilby: tro på Gud, takknemlighet for organisert religion og tro på Jesus Kristus.
Tro på Gud
En fersk internasjonal undersøkelse viste at flere unge enn noensinne før kaller seg ateister. De mener at tro på Gud ikke spiller noen rolle når det gjelder å være en god, moralsk og etisk person.2 Her er utfordringen: Gud har gitt oss frihet til å tro på ham eller ikke, men det er ikke riktig å si at det ikke spiller noen rolle. Vår tro på Gud påvirker hvordan vi ser oss selv og hvordan vi ser og behandler andre.
Undersøkelser viser at i vanskeligheter og krisetider klarer troende seg mye bedre enn ikke-troende.3 Troende er lykkeligere og mer villige til å gi til veldedighet.4 Under pandemien strevde mange med å finne fred og mening i en tid med stor isolasjon og omveltninger. Troende hadde et håp og en optimisme som andre ikke hadde.5
Brett G. Scharffs er jusprofessor ved Brigham Young University. Når noen av kollegene hans ved andre universiteter finner ut at han er en troende, spør de noen ganger: “Men hva om du tar feil og Gud ikke finnes?”
Han svarer: “Jeg er villig til å ta feil på denne måten hvis det innebærer å tro og behandle andre som om de var Guds barn, skapt i hans bilde med potensial til å bli som en fullkommen og fullkomment kjærlig Gud. Jeg vil heller gjøre den feilen å tilskrive mening og kjærlighet til et univers som er meningsløst og likegyldig, enn omvendt. Dessuten tror jeg ikke vi tar feil.”6
Verdsett organisert religion
Mange tror på Gud, men ikke på organisert religion. De sier: “Jeg er åndelig, ikke religiøs.” Vanligvis betyr det at de erkjenner Guds eksistens, men ikke ønsker at han skal kreve noe av dem, gi dem noen bud eller forvente at de skal gjøre noen endringer.
Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum har forklart at åndelighet – en individuell opplevelse – kanskje kunne være alt vi trengte hvis vi bodde alene på fjelltopper, men vi bor i familier, lokalsamfunn og samfunn. Det er derfor vi trenger religion – gruppens utøvelse av åndelighet.7
Det er lett å sitte alene på en fjelltopp og si: “Jeg er glad i alle.” Prøv å føle det samme når du kommer for sent på jobb fordi sjåføren foran deg kjører så sakte. Du ønsker å tute og kjefte på sjåføren. I det øyeblikket trenger du religionens normer for å hjelpe deg å bringe fjelltoppidealer som kjærlighet helt ned til virkeligheten i øyeblikket da noen er uelskelig. Det er det religion hjelper oss å gjøre.
Noen ser ikke noe behov for organisert religion, og likevel krever de organiserte skoler, byer, butikker, flyplasser og sykehus. De ser fordelene ved å dra til et organisert sykehus, hvor det er regler eller forventninger. Vi ser de samme fordelene i vår organiserte kirke.
Å være en del av denne organiserte religionen velsigner oss og dem vi er glad i på alle områder av livet. Fordi Kirken er organisert, kan vi ta bedre vare på andre sammen enn vi noensinne kunne ha klart hver for oss. Eldste Gerrit W. Gong i De tolv apostlers quorum har sagt at midtveis i verdenspandemien i 2020 hadde Kirken allerede deltatt i over 1000 humanitære hjelpeprosjekter i over 150 land. Vi sørget for mat og andre nødvendigheter for å hjelpe millioner i nød. Ingen av oss kunne ha klart det på egen hånd, men vi klarte det sammen fordi vi har en organisert religion.8
Ha tro på Jesus Kristus
Noen tror på Gud og tilhører organiserte religioner, men de har ikke tro på Jesus Kristus. Eldste Neil L. Andersen i De tolv apostlers quorum fortalte på Kirkens generalkonferanse i oktober 2020 at det i de kommende tiårene antas at det vil være flere som vil forlate kristendommen enn som vil komme inn i den.9
Det er vanlig å se innlegg på sosiale medier som nedverdiger Kristus og kristne. Vil vi vende Frelseren ryggen fordi det ikke lenger er populært å følge ham? Vil vi nekte å heise det kristne flagget fordi det gjør oss til skyteskiver? Jeg tror ikke det.
En forskningsstudie viste at mens covid-19-pandemien raste i løpet av sommeren 2020, økte 12 prosent av ikke-siste dagers hellige familier sin religionsutøvelse, mens 62 prosent av siste dagers hellige familier økte sin.10 Disse familiene vet at folks meninger ikke forandrer sannheten. Jesus Kristus er verdens Frelser. Han er kaptein på livbåten. Han sa: “Salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver allslags ondt på dere for min skyld” (Matteus 5:11).
Hjelp andre å finne livbåten
Da noen passasjerer begynte å gå ombord i livbåtene på Titanic, mente andre at de var gale. Faktisk gikk de første livbåtene halvfulle ut. Da Titanic vippet, så folk imidlertid livbåtens betydning. Når verden vipper, begynner noen å tenke mer på Gud, innse verdien av organisert religion og øke sin tro på Jesus Kristus.
Dette er ikke et godt tidspunkt å gå tilbake til Titanic på. Det er nå vi må bli i livbåten – Jesu Kristi Kirke – og strekke oss ut for å hjelpe andre å finne det de har manglet.