Bare digitalt: Unge voksne
Våre forskjeller behøver ikke å splitte oss
Jeg strevde med å finne ut hvordan jeg skulle takle mitt forhold til en venn som ikke delte min tro. Guds kjærlighet viste meg hvordan.
Når det gjelder å håndtere vår relasjon til andre, kom det beste svaret som noensinne er gitt oss, i form av en Frelser: “For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne” (Johannes 3:16; uthevelse tilføyd).
Når jeg befinner meg midt i et tilsynelatende uforenlig spørsmål eller en ubehagelig konflikt, vender jeg meg til Jesus Kristus og blir trøstet av den fred og kjærlighet som strømmer fra ham. Hans kjærlighet fyller tomrommet for meg.
Jesu Kristi kjærlighet var svaret jeg fikk da en nær venn fortalte meg at hun ville forlate Kirken. Før denne avgjørelsen hadde hun delt sine oppriktige spørsmål med meg, bedt om mine meninger og betrodd seg til meg om den smerten hun følte. Smerten hennes var virkelig, spørsmålene hennes var dyptfølte, og jeg følte meg beæret over å kunne være et lyttende øre. Men tankene jeg delte, syntes ofte ikke å nå inn til henne.
Etter samtalene våre var jeg ofte usikker på hvordan jeg kunne støtte henne. Særlig under én samtale stilte hun meg et oppriktig spørsmål om noe jeg personlig hadde følt meg usikker på, for så å avsløre bløffen min da jeg strevde med å vite hvordan jeg skulle svare. Jeg husker at hun sa: “Det tror du egentlig ikke på. Det vet jeg at du ikke gjør.”
Hun hadde rett.
Etter denne samtalen følte jeg at jeg gled bort fra vennskapet. Jeg følte meg utilpass med å snakke med henne om åndelige ting, og var frustrert over våre forskjeller i tro og min egen mangel på fullkomne svar. Jeg var fortvilet. Jeg sluttet etter hvert å snakke med henne om spørsmålene hun hadde om evangeliet av frykt for ikke å ha svarene. Jeg begynte å tenke at vi var for forskjellige til å være venner.
Det tok noen måneder før jeg innså at da jeg søkte svar på hennes (og mine) spørsmål, hadde jeg mistet det viktigste svaret av syne: Gud elsket verden så høyt – og Gud elsker venninnen min så høyt.
I sin tale på generalkonferansen i oktober 2020 ga president Dallin H. Oaks, førsterådgiver i Det første presidentskap, oss følgende påminnelse: “Frelserens lære om å elske [hverandre] er basert på at alle jordiske mennesker er Guds elskede barn.” Han avsluttet sitt budskap med en påminnelse om perspektivet denne kunnskapen gir: “Å vite at vi alle er Guds barn gir oss et guddommelig perspektiv på alle andres verdi.”1
Disse ordene traff meg. Denne læren er naturligvis en grunnleggende sannhet. Jeg innså imidlertid at i min reaksjon på at venninnen min beveget seg bort fra Kirken, hadde jeg satt denne sannheten til side.
Å vite at venninnen min – uavhengig av våre forskjellige trosoppfatninger – er et elsket Guds barn, forandret alt for meg.
Det hadde gått flere måneder hvor jeg hadde følt meg veldig langt borte fra venninnen min, men jeg ringte henne straks etter at jeg hadde innsett det, og jeg delte Guds kjærlighet med henne. Jeg var i stand til å forklare hvorfor jeg hadde trukket meg bort fra henne. Jeg uttrykte hvorfor det gjorde vondt å føle at noe som var så dyrebart for meg, ikke ble behandlet med respekt. Heldigvis var hun forståelsesfull, og vi ba begge om unnskyldning. Vi snakket om hvor viktig vennskapet vårt var og at likhetene våre var sterkere enn forskjellene våre. Jeg sa at jeg ønsket å møte henne der hun var, samtidig som jeg ville opprettholde mine normer og min tro, og at jeg håpet vi kunne fortsette å støtte hverandre. Jeg var så takknemlig da hun sa ja.
Akkurat slik Zoram var “en sann venn” for Nephi (2 Nephi 1:30), ønsker jeg å være en god venn for henne, uavhengig av våre forskjeller.
Jeg er takknemlig for Guds kjærlighet – takknemlig for at den er så ren, så mektig og så gjennomgripende at den kan være med oss i vanskelige samtaler. Jeg er takknemlig for at Guds kjærlighet er tilgjengelig for enhver menneskesjel. Jeg er takknemlig for at Guds kjærlighet gjør oss i stand til å ha fullstendig kjærlighet til hverandre. For en guddommelig, ubeskrivelig kjærlighet.