Bare digitalt: Kom, følg med meg
Jeg kom hjem før tiden – det jeg lærte av Sions leir
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.
Da jeg kom hjem fra misjon før tiden, fant jeg trøst i en historie om de tidlige hellige.
I oppveksten var livet mitt bekymringsløst og enkelt. Skole og hobbyer gikk lett for meg. Jeg hadde ikke mye å klage over og var stort sett lykkelig.
Men etter at jeg fylte 19, forandret livet mitt seg.
Da jeg reiste på misjon til Asuncion i Paraguay, gledet jeg meg. Jeg forventet at ting skulle gå glatt, akkurat slik resten av livet mitt hadde gjort. Etter ca. fire måneder på misjon kom jeg imidlertid tilbake til hjembyen på grunn av overveldende depresjon og angst. I tankene mine hadde jeg alltid vært vellykket – en som ikke hadde svakheter, som om det var mulig. Nå ble jeg fortært av frykt, skyldfølelse, sinne, håpløshet og tristhet. Alt jeg kunne tenke på, var hvor mislykket jeg var.
Jeg lærte av Sions leir
En historie i Kirkens historie ga meg litt trøst. 24. februar 1834 mottok Joseph Smith en åpenbaring (Lære og pakter 103) om å organisere mer enn 100 menn, som skulle reise til Jackson fylke i Missouri for å hjelpe de hellige å gjenvinne eiendommene de hadde mistet da de ble fordrevet derfra året før. Rundt 230 menn, kvinner og barn sluttet seg til ekspedisjonen, som ble kjent som Sions leir. Etter å ha forberedt seg, dro gruppen hjemmefra i mai og marsjerte så mye som 65 kilometer om dagen.1
Sions leir sto ikke bare overfor de fysiske aspektene av reisen, men noen få medlemmer av gruppen sto også for baksnakking, ulydighet og opprør. Det var imidlertid mange andre som var trofast og regnet ekspedisjonen og anledningen til å være sammen med Joseph som et privilegium. Da omstendighetene rundt dem forandret seg, søkte profeten veiledning fra Herren og mottok en ny åpenbaring i juni (Lære og pakter 105) som sa at de ikke lenger trengte å fortsette sin innsats. Leirens medlemmer vendte hjem tilsynelatende uten å oppfylle sin hensikt om å forløse Sion, men mange forsto at det ikke var mislykket fordi reisen gjorde det mulig for dem å komme nærmere Gud og se hans hånd i sitt liv.2
Struggle at Zion’s Camp [Vanskeligheter i Sions leir], av Clark Kelley Price
Flytt fokuset bort fra fortidens “hvorfor”
Da de hellige i Sions leir fikk nyheten om at de skulle dra hjem uten sin forventede velsignelse, lurte de kanskje på hvorfor vår himmelske Fader hadde bedt dem om å foreta reisen i utgangspunktet. Jeg lurte også på hvorfor jeg hadde blitt ledet i en retning som ikke gikk som jeg hadde tenkt.
Etter flere uker med mer tristhet enn jeg noensinne hadde følt, innså jeg at jeg ikke ønsket å fortsette å leve med en så negativ innstilling. Jeg visste at jeg ikke ble sendt til jorden for å leve et liv fullt av motløshet og pessimisme. Vi er tross alt til “for å kunne ha glede”! (2 Nephi 2:25). Jeg bestemte meg for å flytte fokus fra fortidens “hvorfor” til å finne mening midt i lidelsen.
Jeg tok kontakt med andre mennesker, engasjerte meg i nye hobbyer og begynte på skolen igjen. Jeg begynte også på en daglig takknemlighetsdagbok. Det som begynte med oppføringer på én linje, ble til hele sider da jeg mer uanstrengt begynte å gjenkjenne Herrens hånd i mitt liv. Bønnene mine gikk fra å være ønskelister til å bli takknemlighetslister.
Selv om de vanskelige dagene mine ikke forsvant – det har de fortsatt ikke gjort – vet jeg nå hvilken forskjell det gjør å fokusere på det gode i livet. Istedenfor å se på prøvelsene mine som noe negativt, bestemte jeg meg for å se på dem som en mulighet til å vokse.
Jeg forsto hvorfor
Når jeg tenker tilbake på hvordan det har gått siden jeg kom hjem fra Paraguay, kan jeg se hvordan min himmelske Fader veiledet meg og ga meg muligheter ved hjelp av mine erfaringer. Jeg møtte noen av mine nærmeste venner i månedene etter misjonen, og jeg kunne umiddelbart begynne å studere ved et lokalt universitet, selv om fristen for innskrivning hadde gått ut. Dette programmet førte meg til et studium i Sveits, hvor jeg fikk dele evangeliet med min vertsfamilie.
Disse årene med bevisst å velge takknemlighet har innpodet en vane med å takke vår himmelske Fader for alle ting, noe som styrker min tro på ham.
Disse ordene i en prestedømsvelsignelse jeg mottok i løpet av en dårlig uke, har også hjulpet meg å forstå tro: “Jeg velsigner deg med forståelse og kunnskap om at Gud … vil gi deg det som ikke bare vil være til ditt beste, men … hjelpe deg å bli alt han ønsker at du skal være. Dette vil ikke alltid være lette velsignelser, for det er våre kamper og vår motgang som får oss til å vokse.”
Jeg vet at vår himmelske Fader helliger vår innsats, og som president Russell M. Nelson har sagt: “Herren elsker innsats.”3 Gud ønsker virkelig vår lykke og vil alltid være ved vår side.